Plukke blomster og Polypper

Det tar litt tid før jeg skjønner hvor jeg er i det jeg åpner øynene og ser opp på sykepleieren. I det ene øyeblikket drømmer jeg at jeg plukker blomster, i det neste trilles jeg inn på oppvåkning. En stykk polypp fattigere i livmoren. Med unntak av en litt øm følelse merker jeg ingen ting. Utrolig nok med tanke på at jeg akkurat er blitt skrapet i livmoren. Klokken har så vidt rukket å bli 11 denne tirsdagen, men nå er altså hysteroskopien  overstått og polyppen fjernet. 

På grunn av tunnelarbeid beregnet vi god tid inn til Ullevål og befant oss på tur opp trappen til gynekologisk dagkirurgi like over 07:00. Så tidlig ute at knappen i heisen ikke hadde begynt å virke ennå. Fastende og nydusjet, uten sminke, neglelakk, parfyme og hudkrem. Etter oppmøte på venterommet å dømme er dette en travel avdeling med mange pasienter. Det skorter allikevel ikke på vennlige smil og betryggende ord fra de som jobber der. Det hviler i det hele tatt en veldig trygg og rolig atmosfære over avdelingen som skal operere seg gjennom et aldri så lite samlebånd med pasienter før lunsj.

Sengene er stilt opp på rekke og rad inne bak døren merket oppvåkning og jeg får vite at jeg er nummer 3 som skal opereres. Det er en enkel og kort prosedyre som i seg selv tar lite tid, så det er egentlig narkosen som skaper det meste av jobben rundt. Narkosen var også bakgrunnen for at jeg måtte inn til time i forkant av operasjonen. Jeg begynner å bli vant med at lupusen fører med seg en del ekstra oppfølgingsspørsmål. Det er særlig ordene nefritt og perikarditt i journal som utløser litt ekstra oppfølgingsspørsmål. Men siden sykdommen er såpass under kontroll oppleves den ikke lenger som en like utrygg risiko faktor som i starten.

Allikevel, i det jeg skal trilles inn til operasjon har jeg rukket å snakke med 2 sykepleiere og en sykepleierstudent, 2 anestesisykepleiere og kirurgen. Det er 5-6 mennesker i rommet i det jeg klyver opp i den grønnkledte stolen. Det blir mange mennesker som alle skal gjøre sin del av forberedelsene , så det er en stund veldig mange armer som jobber rundt meg. Effektive, trenende bevegelser spenner fast bein, danderer kleder, og administrer medisin. Men anestesisykepleieren forklarer det hele med et fast, trygt blikk og mild beroligende stemme. Jeg kjenner en litt sviende følelsen oppover blodåren i armen og etter et par pust i masken er jeg helt ute. 

Inne på oppvåkningen har jeg for en kort periode et lite innblikk i livet til de som ligger i sengen ved siden av. Jeg hører at damen på den ene siden har våknet og legen som forteller at de har fjernet 3 polypper, hun høres frisk og rask ut. På andre siden derimot forstår jeg at denne damen antageligvis har vært til biopsi for avklare videre behandling av kreft. Hun høres så rolig ut når hun stiller legen spørsmål. Hvor omveltende det må ha vært første gang hun fikk beskjeden. På den ene siden av gardinen forberedes livmoren min på å forhåpentligvis kunne gi liv, på den andre siden er livmoren hennes potensielt i ferd med å gjøre det motsatte.  Det føles litt intimt og sitte med denne informasjonen om et annet menneske du ikke kjenner. Alt denne damen nå kanskje skal igjennom. Alle tankene og frykten hun kanskje har som ikke synes når man ser ansiktet hennes sittende i et venterom eller går forbi henne på gaten. I sånne øyeblikk blir det så uendelig klart hvor mye man sutrer over som i det store og hele egentlig er bagateller.  

Jeg rusler ut på venterommet hvor mamma sitter og venter.  Hun smiler blidt og litt lettet. Gir meg en klem, mens hun fleiper litt over å ha fått tresmak i baken.  Jeg håper damen på andre siden av gardinen også har noen som passer på henne.