Det er litt over 2 uker siden jeg satte de første sprøytene. Det ble med 3 sprøyter. Jeg kunne ikke ignorere magefølelsen. For hver sprøyte som ble satt vokste den seg sterkere og høyere. Når startskuddet til slutt gikk for IVF behandlingen føltes det helt feil. For enkelte kan kanskje IVF høres ut som en enkel sak. At «det bare er å ta IVF», men når man til slutt står der med en liste full av hormonsprøyter og nåla i magen er det ikke lenger "bare". 

Det er en av de aller vanskeligste avgjørelsene jeg har tatt. Aller helst ville jeg at valget skulle bli tatt for meg. At jeg skulle slippe å velge. Å ombestemme seg føltes litt som et nederlag.  Det enkleste ville nesten vært å bare fortsette og oversett magefølelsen. Da kunne jeg ha sagt og tenkt at jeg har forsøkt alt. Men jeg vil ikke forsøke alt. Jeg vil ikke kjøre kroppen gjennom en IVF prosess. 

Mest sannsynlig hadde kroppen og lupusen taklet det helt fint, kanskje til og med uten så mye bivirkninger. Kanskje hadde det også blitt en graviditet ut av det. Men statistikken som skjuler seg bak de lykkelige babybildene er at for de fleste 40-åringer er det en beintøff reise uten lykkelig slutt. En beintøff reise jeg ikke ønsker å legge ut på, aller minst alene. Da jeg sendte beskjeden til Rikshospitalet om at jeg ikke ønsker IVF følte jeg på lettelse. Lettelse blandet med en følelse av tomhet og antiklimaks. Solomamma-prosjektet jeg startet på for omtrent 3 år siden ender  her. 

I dag kom brevet om at henvisningen er avsluttet. Følelsene som dukker opp er motstridene. Selv om det er eget valg er det blandet med sorg. Sorg over at historien jeg har bygget opp i hodet tok en annen vending enn jeg planla. At valget føles riktig gjør det ikke mindre trist. Samtidig føles det deilig å gi slipp på kontrollen. Som om jeg overlater livet litt til skjebnen. Ventetiden er over. Det neste kapitelet må skrives på nytt, og den eneste som kan fylle sidene er meg.. 

Jeg fylles av en rar følelse i magen idet jeg river av plasten og trekker ut den ferdigfylte sprøyten. 2 fingre klyper tak i magepølsen slik instruksjonsvideoen i IVF appen viste. Det første stikket gjør litt for vondt så jeg flytter spissen til et annet sted slik søsteren har rådet meg til.  Hun har hatt diabetes siden hun var 13 og har svart belte i å sette sprøyter på seg selv. Spissen glir inn i under huden og jeg begynner å trykke forsiktig på stemplet for å injisere det blanke innholdet. Det svir litt, men er ikke overdrevent smertefullt. Tårene som pipler ut øyekroken skyldes ikke smerten fra sprøyten. De skyldes hele situasjonen. 

Jeg gruer meg til hormonbehandlingen, gruer meg for eventuelle bivirkninger, gruer meg til uttak, og mest av alt gruer jeg meg akkurat nå over den voksende tvilen i magen. Det føltes som jeg så vidt fikk tak i sprøytene tidsnok. Apoteket jeg først forsøkte bestille fra viste seg å ikke være åpent på lørdager, dermed var resepten låst. En resept fra i fjor var fortsatt gyldig så jeg kunne reise til et annet apotek. Der viste det seg at de ikke hadde en hel pakke, men de hadde 5 sprøyter som jeg fikk kjøpt. Jeg vet egentlig ikke helt hvor mange jeg trenger. Synes egentlig jeg får lite info. Det føles litt som et samlebånd som tidvis går litt fort i svingene. Fikk en melding om jeg skulle starte med Gonapeptyl 6. Mai, men ingen info om hvor lenge og veien videre. 

Når jeg tenker tilbake på hvor mye som har skjedd siden jeg startet dette babyprosjektet så begynner det å føles som jeg egentlig har kjørt forbi mange stoppskilt underveis. Følelsen av at jeg forsøker å tvinge gjennom noe som egentlig ikke er meningen har begynt å vokse seg større. Det føles som jeg  tviholder på en ide om hvordan dette skulle falle på plass, at jeg på et vis  et forsøker å ta kontroll over naturens gang. Det er denne følelsen som sitter i magen og nå tvinger seg frem gjennom tårekanalene. Har jeg hatt litt for mye tunnelsyn og skylapper på i denne prosessen? Venter det egentlig noe rundt neste sving som jeg ikke kan forestille meg nå? Noe jeg vil gå glipp av hvis jeg forsøker tvinge gjennom dette? Kommer dette hormonkjøret til å straffe seg? Ifølge sykepleieren på Rikshospitalet, tror ikke legen at det vil påvirke lupusen min. Men det er noe i meg som famler etter nødbremsen. 

IVF har fremstått som løsningen på et problem, men hva er egentlig problemet? Jeg stortrives jo med livet akkurat som det er nå. Lupusen er i ro, antistoffprøvene er negative og jeg er i ferd med å trappe nesten helt ned på prednisolon. Jeg er frisk, glad og fyller dagene med aktiviteter som gir meg mye glede. Den siste tiden har jeg blitt mer og mer oppmerksom på baksiden av IVF-medaljen. For mange er det et fysisk og emosjonelt hardkjør som ikke får noen lykkelig slutt. 3 av 4 i min alder lykkes nemlig ikke. Er jeg virkelig villig til å risikere kropp og helse for dette?  For en 26% sjanse for å bli gravid? .

Det fortsetter å svi under huden etter at spissen er trukket ut. Det røde klypemerket forsvinner sakte fra magen, men tvilen ligger der og ulmer fortsatt..

Det var en lykkelig milepæl forrige fredag og få justere ned til 2,5mg. Jeg har vært litt spent på å komme såpass langt ned, da jeg har fått inntrykk av at de lavere dosene med prednisolon ofte er de vanskeligste å trappe ned. Både ift sykdomsoppbluss og bivirkninger. 5mg prednisolon tilsvarer omtrent kroppens egen daglige produksjon og når man kommer under denne er det større sjans for at man vil merke/utløse en eventuell binyrebarksvikt. Langvarig behandling og høye doser øker risikoen for binyrebarksvikt. Nå hørtes det ut på revmatalogen min at det ikke var så mange som opplevde dette noe særlig plager ved nedtrapping, og vanligvis var det ikke noe behov for å måle morgenkortisol. Men det kunne antageligvis gjøres hos fastlegen hvis man ønsket dette.  

Nå har det gått en uke, og jeg kan ikke si at jeg har merket så mye. Jeg har kanskje vært litt mer trøtt og sliten på kvelden enn vanlig, men ingen vondter, smerter eller tegn på oppbluss. Men noe jeg har merket, er en litt hul, ro i brystet. Som om tempoet er skrudd litt ned. Litt som følelsen av å lande etter å ha vært oppjaget og stresset over en lang periode. Som følelsen av å lande på kvelden når en dag du har gruet deg til er over og det har gått bra. Usikker på om det er knyttet til selve nedtrappingen, eller om det bare er en form for lettelse over den gode kontrollen forrige uke.