På veggen henger et bilde jeg kjenner igjen fra barndommen. Et abstrakt bilde av 2 malte blokker. Den ene svinger liksom mot venstre nederst, jeg registrerer at det står Stockholm på bilde før jeg vender nesen ned i candy crush. Venterommet  jeg sitter på har vært her lenge, så det er ikke umulig at det har hengt der siden det samme bilde ble hengt opp på veggen hjemme hos mamma.  Det er et ganske typisk venterom. Veggene er hvite med trehvite stoler stilt opp langs veggene. I hjørnet står en betalingsautomat og et stativ med ulike brosjyrer henger på den ene veggen. Dempet og stille. Det er som regel ganske stille på venterom. Å skulle småprate føles litt som man trenger seg inn i en annens private sfære. Småpraten som oppstår mellom 2 som tydelig er bekjente bærer også preg av dette. 

«Jeg har jo ikke tid til dette» kvitrer den ene om skaden sin. Underforstått at hen lever et for travelt og aktivt liv til å ha tid til å være skadet. «Jeg er jo så sjelden her» bemerker den andre mens hen funderer over venterommets rutiner rundt ringeklokken. Underforstått at hen sjelden er syk og dermed også en produktiv samfunnsborger. I mitt stille sinn minnes jeg å ha hørt utallige versjoner av akkurat dette.  Kan også minnes å ha ytret noen lignende fraser selv. Det slår meg hvor høyt idealet om å være frisk står i samfunnet vårt. Som om det er en karakterbrist å bli syk. ​Enkelte holder idealet så høyt at de sleper seg avgårde med feber, dunkene hoder og rennende neser. Stolt slår de seg på brystet, for sterke til å la seg overmanne av kroppen. Å være syk er nemlig en svakhet, en byrde. En byrde som kan måles i tall og oversettes til statistikker. Det skinner gjennom når det diskuteres sykefravær. En uuttalt mistenksomhet om at alle andre enn en selv bare sluntrer unna.    

Hjemme på bordet mitt ligger en ny bok som er en motvekt til denne holdningen til sykdom. Den er skrevet av legen Gabor Mate og heter "The myth of normal - Trauma, illness and healing in a toxic culture". Jeg gleder meg til å lese den. Den omtaler blant annet økningen av autoimmune sykdommer i relasjon til stress, traumer og hva samfunnet verdsetter og forventer av oss. Den omtaler også hvor mye av forutsetningene for god helse som ligger i relasjoner, tilknytning og det emosjonelle. Kanskje får jeg utvidet synet mitt på sykdom og helse? Jeg tror den blir fint lesestoff mens jeg jeg sitter i det andre venterommet. Det usynlige venterommet som mammadrømmen befinner seg for øyeblikket. IVF-forsøket blir nemlig ikke før i januar. Da vil det være 9 måneder siden ringebrevet dumpet ned i postkassen. Det er et svangerskap det.  Ting tar tid. Men den som venter osv..   

Lukten av lakk siger opp idet børsten brer seg utover pekefingeren. Med rolige, sirlige bevegelser dekkes neglene en etter en med en blodrød farge. Det er egentlig sjelden jeg bruker neglelakk nå om dagen, men i kveld pynter jeg litt ekstra på fasaden. Håret har gjennomgått et mer eller mindre vellykket angrep med hårspray og kjolen ligger klar på sengen. Det er i år nemlig 20 år siden jeg gikk ut fra videregående og i kveld er det reunion for avgangskullet. For et år siden hadde jeg nok hatt et mye mer ambivalent forhold til å delta. Det er ikke til å unngå at et slikt jubileum bringer med seg noen tanker om hvor man er kontra hva man hadde sett for seg for 20 år siden, uavhengig av hvor lite realistisk man kanskje er som 19-åring.  

Heldigvis kan mye forandre seg på et år så jeg gleder meg til i kveld. Midt oppi dette foreløpig litt mislykkede solomamma-prosjektet så blir det deilig med en avveksling. Mimre litt med gamle bekjente, høre noen gode historier. Minnes og le over sin egen ungdommelig skråsikkerhet om hvordan livet fungerer og hvor det bærer.  For selv om 39 år gamle Lisa ikke er hva 19 år gamle Lisa hadde sett for seg, så liker jeg denne versjonen stadig bedre. Hun har en ydmykhet og sårbarhet som er mer synlig og tilgjengelig enn den var tidligere.   

I den japanske kunstformen Kintsukuroi limes knust porselen og keramikk sammen igjen med gull. Filosofien bak er å omfavne det uperfekte og gjøre reparasjonen til noe vakkert fordi det er en del av historien. Kanskje burde vi noen ganger være flinkere til å fremheve våre egne sprekker og sårbarheter, og ikke bare høydepunktene ved slike anledninger. Det er jo gjerne sprekkene i fasaden vi nikker gjenkjennende til og omfavner i andre. Så selv om håret er høyt og neglene blodrød så er det med senkende skuldre og en avslappet indre ro jeg rusler bort til Reunions fest. Dette tror jeg rett og slett blir kjempekoselig!