En gledens dag hos revmatalogen i går!! Jeg får lov å trappe ned prednisolon fra 5mg til 2,5mg!! 
Jeg har luftet spørsmålet tidligere og fått nei, men denne gangen hadde revmatalogen allerede noen tanker om dette før jeg kom.  Prøvene mine har vært fine så lenge, at nå er tiden kommet for å begynne ta vekk litt til. 

Av nysgjerrighet fikk jeg printet ut alle blodprøve svarene mine, og når jeg blar ned til ANA resultatene så er det i dag kun SSA som gir utslag. Alle de andre er negative, og det ser de ut til å ha vært siden september! 
De har jo strengt tatt bare gått en vei siden jeg startet behandling, men det er fint å se det svart på hvitt. Eller som denne deilige lille kurven som jeg lagde ut av prøvesvarene mine. 

I mitt hode ligger det en formening om de siste dosene er vanskeligst å seponere vekk, men jeg aner ikke. Fordi kroppens egen produksjon er blitt lat, tar 

Lukten av flyplass pirker i neseborene allerede idet jeg parkerer bilen. En slags bensinslukt, men ikke helt som på bensinstasjonen. Sludd laver ned og etterlater asfalten våt, men ikke hvit. Jeg tar et par salsasteg mens jeg venter på Shuttlebussen. Forsøker jage vekk den kalde, halvfuktige vårtemperaturen som har smøget seg innenfor dunjakka. Ser for meg late feriedager i sydligere, varmere strøk. Flyplasser har en tendens til å bringe frem feriefantasier, selv når man bare skal på jobbreise nordover i landet. Jeg tar meg stadig oftere i å fantasere om hvor jeg skal reise hvis IVF forsøket er over og mislykkes. For hver nye syklus jeg får mensen svinner nemlig en bit av troen på dette baby-prosjektet. Om troen på å lykkes var en struttende, selvsikker ballong når jeg startet, så er det nå kun en halvslappe ledelse igjen. Sakte men sikkert siger luften og piffen ut. 

Like før helgen fikk jeg en ny telefonbeskjed fra Rikshospitalet. Det siste nå er at jeg skal ha lang stimuleringsprotokoll i stedet for kort.. Det betyr mer hormoner og sprøyter. Det vil si at selve uttaket blir en gang i juni i stedet for i mai. Ved lang protokoll blir kroppens egen naturlige hormonproduksjon først «skrudd av», deretter stimuleres man med hormoner som skal fremme produksjon av flere egg. 

Det er den lave AMH prøven som ligger bak endringen. AMH prøven sier noe om eggreserven. Lave verdier tilsier at eggreserven er lav eller at det er lite eggsekker. Det sier ikke nødvendigvis noe om kvaliteten på eggene, men henger visstnok ofte sammen. Fruktbarheten min synger med andre ord på siste verset og for hver nye syklus forsvinner noen flere egg og eggreserven synker ytterligere.  

Det er rart hvordan man tilpasser og innfinner seg når noe er i ferd med å bli en realitet. For 5-10 år siden fremsto tanken om å ende opp som singel og barnløs(barnefri) som skrekkelig og ensomt, noe som måtte unngås. Nå derimot føles det ikke like skremmende. Noe å minne seg selv på når man skaper nye bekymringer og katastrofe tanker om fremtiden. Værst tenkelig scenario i fremtiden trenger ikke være værst tenkelig scenario når den tid kommer. 

Jeg navigerer meg gjennom sikkerhetskontrollen. Titter litt drømmende mot dørene som sluser folk inn mot «Utland», før jeg finner gaten på «Innland». Tenker stille at det egentlig er luksus å kunne ha flere drømmer og alternative fremtidsplaner i hodet. Så får tiden vise!