Tonene som strømmer ut fra ørepluggene minner om bakgrunnsmusikken i en yogatime. Jeg skrur opp volumet et knepp. Soner ut den summende lyden av mange stemmer samlet på en liten travel flyplass. Køen i kiosken og kaffebaren vokser raskt. men jeg har fått kjøpt meg en cappuccino og funnet meg et ledig bord jeg kan synke ned ved. Kroppen er sliten, hodet er tomt og flyet er forsinket, men jeg orker ikke stresse. Soner bare ut og forsvinner inn min egne lille boble. Etter en uke med lange arbeidsdager er jeg på vei hjem igjen fra Nord-Norge. Selv om jeg er sliten er jeg overrasket over hvor godt formen har holdt seg. Føler arbeidskapasiteten fikk seg en liten test og viste seg å være over forventet. 

Da jeg ble spurt om å delta under øvelsen var jeg først litt usikker på om jeg skulle si ja. Om jeg  ville klare å holde det gående og om jeg ville tørre trekke meg unna hvis det skulle vise seg å bli behov for det. For det kan være vanskelig noen ganger, særlig blant kolleger man ikke er sammen med til vanlig. Det er ikke alltid jeg orker å forklare hvorfor jeg tar meg noen ekstra friheter og pusterom i arbeidsdagen.  For noen er 13 timers arbeidsdag en lek, barnemat. For andre er det nesten normalen. I mine øyne hørtes det ærlig talt helt pyton ut. Jeg vet liksom ikke helt hvor grensene mine går lenger heller. Men lønningsposen kommer godt med når det om kort tid skal kjøpes IVF medisiner. Etter å ha informert oppdragsgiver om diagnosen og at formen min kan være ustabil så jeg ja til å være med.  Sjefens tydelige ordre om at helsa kommer først og at det er lov å si nei gjorde det også lettere å si ja. Det å ha en sjef som har så stor forståelse gjør det så mye enklere å faktisk lytte til kroppen. 
​
Etter en uke med lange dager hovedsaklig foran pc-en, erfarer jeg hvor viktig aktivitet og bevegelse er for kroppen min. Selv med en time til daglig fysisk aktivetet så tærer den statiske og stillesittende kontorstillingen på når jeg blir sittende så lenge. Det er jo ikke noe nytt, men det er noe med å kjenne det fysisk på kroppen hvor viktig hverdagsaktivitetene er. Også de dagligdagse tingene man gjør. Rygg og nakke er blitt overraskende mye stivere i løpet av denne uken, og jeg har mer småvondter i kroppen enn jeg har vært vant med til nå.  En tur i klatrehallen gjorde merkbart godt for både kropp og sjel og løsnet litt opp. Selv om jeg er fryktelig sliten akkurat nå er jeg glad for å ha erfart at jeg har litt mer å gå på når jeg trenger det i jobbsammenheng. Uten at jeg nødvendig skal presse for mye, for jeg har ennå ikke erfart konsekvensene av å presse for hardt. Og revmatalogens tydelig beskjed om viktigheten av å unngå stress klinger som et mantra i bakhodet. Det er kanskje noe jeg får høre mer om i morgen. Da skal jeg nemlig inn til Rikshospitalet på pasientkurs, hvor jeg vil kunne få dra nytte av andres erfaringer.      

Det er en ting å føle seg frisk og rask når man er hjemme og styrer dagen etter formen. Men når jeg nå er tilbake foran kontorskjermen med en forventning om å fungere som før blir jeg skuffet. Mentalt er jeg rett og slett ikke helt påskrudd. Jeg surrer når jeg svarer telefonen, og må gjennomsøke hjernen etter ting jeg vanligvis kan på rams og automatikk. Jeg føler meg glemsk og føler at jeg overser og glemmer helt dagligdagse oppgaver. Kollegene er informert om at jeg er syk så jeg møter mye forståelse, oppmuntring og tålmodighet når jeg kommer tilbake. 

Til tross for oppmuntring og hyggelig meldinger er det overraskende tungt å komme i gang igjen. Innen lunsjtid er som regel den mentale kapasiteten oppbrukt og hodet fylles opp med tåke og bomull. Det aller kjipeste er at jeg føler jeg ikke ser syk nok ut, og blir redd for å fremstå som en unnasluntrer når jeg gir meg etter en halv arbeidsdag. Og selv om fysisk aktivitet er en viktig del av det å bli frisk og få tilbake kapasiteten så tar jeg meg i å føle på dårlig samvittighet for at jeg tar meg en skitur når jeg er halvveis sykmeldt. I realiteten er jeg vel egentlig i ferd med å møte meg selv og mine egne fordommer i døra, og jeg skammer meg litt over de gangene jeg selv har tenkt "Du ser jo frisk ut.." 
​