Det er en klar og fin morgen i Jotunheimen. Sola har sakte men sikkert bredd seg nedover fjelltoppene og varmer oss nå i nakken. Vi er på tur opp Østre Torfinnstind og har begynt å skrå oppover for å komme til starten av renna vi skal klyve opp. Mens vi beveger oss oppover oppdager  hvor mye jeg har fokusert på at turen til toppen kommer til å bli slitsom. Som en liten motgift forsøker jeg meg på et lite mantra. «Du er en maskin som aldri blir sliten.» Turfølget fra klatreklubben er definitivt i bedre form så jeg får hvertfall prøve og ikke psyke formen min helt ned. Starten er alltid seigest tenker jeg, mens jeg forsøker å fortelle meg selv at jeg er en maskin. Leggene som synes dette var en litt brå start på dagen kjøper det ikke helt. De hadde helt klart foretrukket en litt flatere start. Men når jeg minner de på hvor mye de takler og at turen i fjor gikk helt fint så får de en liten vitamininnsprøytning. Som om de husker at de er i bedre form i år.  

Vi klyver oss opp gjennom den løse renna. Tanken om slitne legger er erstattet av veivalg, vaktsomme føtter og hender som leter etter og finner trygge tak. Med et er vi på toppen og speider utover utsikten og etter rappell feste. Nå begynner det virkelig morsomme og spennende med denne turen. Vi skal nemlig rappellere og klyve oss bortover fra Østre, til Midtre og videre til Vestre Torfinnstind, Torfinnstraversen. Etter beskrivelsene å dømme kommer dagen til å by på 4 rapeller, utsatt klyving og luftige skar. Siden det blir en lang og fysisk dag, har jeg valgt å putte første pille Letrozol i ettermiddagsdosen.  Selv om jeg tviler på at jeg får så mange bivirkninger kan jeg like gjerne vente til vi er nede igjen. Jeg har uansett ikke fått noe tidspunkt for når disse pillene skal tas. 

Letrozol er en av de mange reseptene som har dukket opp etter at jeg meldte mens i starten av juli, og er et alternativ til Femar. I følge pakningsvedlegget er Letrozol en medisin som brukes til å behandle brystkreft hos kvinner etter overgangsalderen. Den virker ved å hemme produksjonen av østrogen. Det høres jo pussig ut i fertilits sammenheng, men etter det jeg leser meg frem til så tar man disse i starten av syklusen slik at det sendes signal om at det er for lite østrogen. Det lave nivået gjør at det frigjøres mer av hormonet FSH som stimulerer til mer folikkelvekst. Så da høres det ut som disse pillene skal hjelpe eggposene mine å vokse. Som alle pakningsvedlegg er listen over bivirkninger lang og jeg leser bevisst ikke gjennom alle, men de vanligste er hetetokter, økt kolesterol, utmattelse, økt svetting og leddsmerter. En liten kuriositet er en bivirkning av ukjent frekvens, «avtrekker finger; en tilstand der finger eller tommel henger seg opp i en bøyd stilling».

Det blir en spennende dag i høyden med stein, luft og snø under føttene. 
Å gå i fjellet føles som medisin. Det å komme opp i høyden og se utover fjellandskapet gjør under for hode, kropp og sjel. Tanken på at fjellene sto her lenge før vi kom og at de fortsatt vil stå her lenge etter vi er borte setter liksom alltid ting litt i perspektiv. Å bevege seg i dette dramatiske landskapet av hardt fjell, løs stein, bratte stup, svimlende egger og forræderisk snø gir en påminnelse om hvor liten man er og hvor skjørt og kort livet er.  Her er det ikke plass til bagateller og uinnfridde forventninger om hvordan livet helst skulle vært. Med det som bakteppe lirker jeg frem pille-dosetten fra topplokket når vi kommer tilbake til teltet. Ettermiddagesdosen og første pille Letrozol svelges unna før middag. Så nå er man faktisk i gang med hormonene.. 

​https://oslo-universitetssykehus.no/seksjon/nasjonal-kompetansetjeneste-for-kvinnehelse/Documents/Kurskompendium_121021.pdf
https://tidsskriftet.no/2009/02/oversiktsartikkel/ovulasjonsinduksjon-ved-bruk-av-letrozol

Det er onsdag kveld. Jeg sitter på sofaen etter det som har vært en kjempefin tur med familien, men nå har hormonene og tårene overtatt styringen. I morgen kommer nemlig mensen og det vil være startskuddet på IVF behandlingen. Burde jeg ikke vært fylt av forventning, spenning og glede nå? Burde jeg ikke vært overlykkelig? I stedet er jeg fylt med en veldig sorg og klarer ikke slutte hikste. Tanken på at eggene mine skal hentes ut med en sprøyte og puttes i en skål med en vilt fremmed donor føles motbydelig. Så kaldt og kjærlighetsløst.

En snarvisitt innom en venninnes familieliv i helgen fremkalte en påminnelse om hva som mangler i mitt. Barna som er skapt av kjærligheten mellom hun og mannen, i motsetning til min medisinske prosedyre med en ukjent i ligningen. I kveld føles denne tanken så altoppslukende og sår. Jeg har vært så fokusert på forsøkene og argumentasjonen om å bli alenemor at jeg har helt glemt å håpe på alternativet.  Og nå er det jo hvertfall for sent. Det er dette som er min sjanse til å få egne barn, og fortsatt sitter jeg her i kveld med tvilen langt opp i halsen. 

Jeg åpner Instagram for å scrolle vekk ubehaget. Feeden fylles av hashtaggen #klatring. Om jeg skulle mislykkes med å bli mor var tanken å fokusere på hobbyene mine, kanskje reise til spennende steder. I feeden dukker det også opp bilder av gravide og små søte babyer. Gjerne med tips og råd til vordene mødre. Alltid med en antagelse om at man er 2. Om jeg skulle bli gravid, vil jeg klare og se gjennom og bort i fra det lykkelige, vakre familielivet jeg hele tiden blir presentert? Vil jeg savne det frie livet jeg lever nå eller er de kalde føttene egentlig bare frykt forkledd som tvil? Frykten for å det ukjente livet som venter hvis jeg hopper uti dette. Frykten for at det kanskje ikke går? Livet jeg lever nå føles kjent og trygt. Livet som alenemor er noe helt nytt og ukjent. At det blir slitsomt har jeg vel en formening om. Andres erfaringer vitner om hvor slitsomt det er å bli foreldere, og de har vært to om jobben. Åresvis uten søvn virker å være normalen. Hvis det det i tillegg slenges inn et fullskala lupusoppbluss inn i miksen, vil det være verdt det?  Er det å få barn det mirakelet man blir fortalt at det er?     

Tankene og spørsmålene er påtrengende. Det er en privilegert situasjon å sitte med et slikt dilemma. Og kan jeg egentlig ombestemme meg nå? Selv om de aldri vil innrømme det så vet jeg jo at noen kommer til å bli skuffet hvis jeg ombestemmer meg. Foreldre som ønsker bli besteforeldre. Besteforeldre som håper å oppleve å få oldebarn. Og ikke minst meg selv, sjansen er vel stor for at jeg kommer jeg til å bli skuffet over meg selv hvis jeg sier fra meg dette som har vært målet så lenge.

Det er ikke en problemstilling som kan summeres opp i tabeller med 2 streker under fasitsvaret. Det eneste jeg kan gjøre er å forsøke sortere hva som ligger bak de ulike tankene og følelsene. Hva kommer utenfra og hva er mitt? Er det frykt, realistiske/urealistiske forventninger, PMS og hormoner? Til syvende og sist tror jeg alle tankene og følelsene rundt dette har blitt prosessert så grundig i underbevisstheten slik at magefølelsen  vil guide meg i riktig retning.

Det er lørdag morgen og 1 uke ut i sommerferien. Jeg vekkes av pillealarmen som ikke er satt på feriemodus. En stripe av morgenlyset finner veien gjennom gardinene så jeg har sklidd inn og ut av søvnen siden 04:30 tiden.  Jeg blir liggende i sengen og fikler litt med telefonen. Etter hvert som ferien strekker utover har også morgenene en tendens til å strekke litt utover også. Ryggen kjennes litt stiv etter litt for mange bedagelige dager, så jeg bestemmer meg for at i dag er dagen jeg skal starte dagen med noen yoga øvelser på plenen.
 
Så tenkt, så gjort. Matten rulles ut i gresset og jeg forsøker hente frem yogatimene fra i våres i minnet. Det en deilig måte å starte dagen på. Solen føles mild og kjærtegner ansiktet. En tanke om at jeg ikke har på solkrem, bare nattkrem skyves tilbake. Det er fascinerende hvor mye tjatring som foregår i hodet til en hver tid. En konstant strøm av for det meste ubevisste tanker. Jeg fortsetter med solhilsenen mens solstrålene varmer og vekker søvnige lemmer. Det gjør godt for kroppen. Fokuset på pusten og de rolige bevegelsene som vekker kroppen til liv.  Rytmen mellom pusten og bevegelsene i solhilsenen har falt på plass. I starten føltes det som jeg pustet i «feil retning», men nå begynner kropp, hodet og pust å bli samkjørte, det flyter smidigere. Tanken er at yogaens fokus på pust og tilstedeværelse i egen kropp kan være en fin kombinasjon med klatringen. Yoga sies jo også å være en positiv aktivitet under graviditet, hvor fokuset på pust blir særlig nyttig som smertelindring ved fødsel. 

Yoga kan også påvirke og stimulere vagusnerven. Vagusnerven er en interessant og spennende sak som dukket opp litt tilfeldig i et google søk. Den er hovednerven i det parasympatiske nervesystemet og sender informasjon til organer og innvoller. Der hvor det sympatiske nervesystemet trigger "fight or flight" responsen, trigger det parasympatiske "rest and digest" responsen. Å stimulere vagusnerven eller tonen i vagusnerven sies derfor å roe ned stress reaksjonen i kroppen. Høy vagal tone forbindes medfysisk og psykisk velvære, mens lav vagal tone forbindes med inflammasjon, depresjon og hjerteproblemer. Yoga, pusteteknikker, humming, nynning, isbad, synge, le, gurgle med mer skal visstnok kunne stimulere tonen i vagusnerven. Det dukker opp mange påstander om vagusnerven når man googler, men det finnes også konkrete medisinske behandlingsformer.  For eksempel stimuleres vagusnerven med strøm for å behandle noen typer epilepsi. Det har også vært gjortforsøk på lignende behandling på RA-pasienter  Ved Oslo Universitetsykehus pågår det en studie om effekten av meditativ pust og stimulering av vagusnerven mot langvarig smerte.
  
Jeg slipper ut langt «oooooooommmmm» og nynner litt høyt ved kaffetrakteren. Vagusstimulering eller ei, i det jeg jeg setter meg ned med en kaffekopp på verandaen tenker jeg at litt yoga og nynning på morgenkvisten er deilig uansett. 

​Kilder:
https://www.pnas.org/doi/full/10.1073/pnas.1605635113
www.ncbi.nlm.nih.gov/pmc/articles/PMC6189422/
https://sass.uottawa.ca/sites/sass.uottawa.ca/files/how_to_stimulate_your_vagus_nerve_for_better_mental_health_1.pdf​
https://sml.snl.no/nervus_vagus
https://nhi.no/kroppen-var/organer/autonome-nervesystem/
https://www.psychologytoday.com/us/blog/the-athletes-way/201607/vagus-nerve-stimulation-dramatically-reduces-inflammation
​https://oslo-universitetssykehus.no/undersoker-stimulering-av-vagusnerven-og-pusting-pa-langvarig-smerte