Jeg vet ikke hvordan andre visualiserer året, men i mitt hodet er året en sirkel. Det ser litt ut som klokka og desember er mellomrommet mellom 11 og 12.  Om dette visuelle bildet stammer fra en barnebok eller skoletime vet jeg ikke, men året 2022 tikker nå raskt mot 12 og med det starten på 2023. Et sted mellom 3. og 4. juledag gikk romjulen over i nyttårsforberedelser. I frysediskene ble ribbe erstattet med kalkun og juletreutsalget ble erstattet med en fyrverkeribod.  Dette sceneskifte mellom jul og nyttår bringer også med seg en rekke tanker om året som gikk og året som kommer.  I tillegg til den bevisste og reflekterte årskavalkaden føles det som det også pågår en mer ubevisst strøm av tanker. Noe jeg ikke helt klarer få tak i som skummer rett under overflaten.  En deilig rastløshet i kroppen.

Siden det er siste dag i desember er det også siste mulighet for å fullføre det lille badeprosjektet jeg har hatt i år. Å ta et bad i hver av årets måneder. Så i stedet for å kose meg i sofaen med en kaffekopp slik jeg har gjort gjennom julen beveger jeg med denne nyttårsmorningen på en isete sti mot elven. Jeg har ikke badet siden helt i begynnelsen av november og angrer litt på at jeg ikke har gjort det før. Samtidig er det kanskje noe symbolsk over å gjøre det akkurat i dag. En slags nyttårsvask. Skylle vekk 2022.  Ikke fordi 2022 var et dårlig år. Tvert i mot var det et svært godt år. Lite sykdom og mange gode opplevelser. Mens lupusen farget mye av 2021, har den gjort seg lite bemerket i 2022. 

​Det er lenge siden nyttårsaften sluttet å være «tidenes store festdag», men den bringer alltid med seg en viss forventning om året som kommer. I år kjenner jeg på en litt sober og nøktern tilnærming. I fjor på denne tiden var jeg nesten sikker på at jeg kom til å være høygravid eller nybakt mor når 2022 nærmet seg slutten. I år derimot prøver jeg å gå inn i det nye året uten å forvente for mye om hvordan livet kommer til å se ut ved slutten av  2023.

Det skrives mye om å ta kontroll over eget liv, sette mål og visualisere livet man ønsker seg. For min del føles det som det skjærer seg de gangene jeg forsøker eller planlegger for mye, eller hvis jeg prøver for hardt å kontrollere utfallet av noe. Det blir  nesten som en forstoppelse. Man fyller på med gode, dårlige og velmente tiltak, men kommer ingen vei. Som oftest er det de gangene jeg gir slipp og lar livet utspille seg på egen hånd at det løser seg til det beste. Det er nok kanskje det som også blir nyttårsforsettet mitt for 2023. Å la året få utspille seg. Glede seg over oppturene og håndtere nedturene som kommer. For begge deler er jo garantert, man bare aner ikke hvor og hvordan de kommer. 

Tærne krymper seg mot islaget som ligger i kanten av elven. Den forstuede foten er ikke helt 100% ennå, men litt nølende og forsiktig navigerer føttene seg ned i vannet. Vannet kjennes kaldt, men ikke så kaldt som fryktet. Med raske skritt beveger jeg meg til vannet blir litt dypere og dupper kroppen under. Jeg holder og puster noen sekunder før jeg snur og går opp igjen.  Egentlig skal man vel holde i 20-30 sekunder for å få de positive effektene av isbading, men for meg handler det i dag kun om den forfriskende duppen og å fullføre det månedlige badet. Med et stort smil og en følelse av seier pakker jeg meg inn i håndkle.
Klar for 2023! 

Godt Nyttår!

Lukten av plommechuhtney er i ferd med å sive ut i leiligheten. I morgen er det lillejulaften og tradisjon tro er det ostefat som gjelder i vår familie. Da er det godt med litt plommechutney. Mens chutneyen småkoker og godgjør seg sitter jeg med en tallerken juledag i fanget og googler. Jeg forsøker å google frem interaksjoner med medisinene jeg går på og Diclofenac, en tube smertelindrende gel jeg smurte på tidligere i dag. Et litt klønete fall i klatreveggen i går resulterte nemlig i en forstuet og svært smertefull fot. Så etter at det føltes som jeg skulle besvime etter å ha belastet foten i dusjen i dag tidlig, har jeg tilbragt mesteparten av dagen på sofaen med foten hevet. Tanken på smertestillende krem hørtes svært forlokkende ut og et raskt søk på apoteket ga to alternativer: voltarol og diclofenac diethylamine teva. Voltarol er litt for likt voltaren i navnet og svisj så satt jeg med tuben som het diclofenac diethylamine teva og smørte inn den hovne foten. 

Om det er kremen som funket eller naturens gang vites ikke men i løpet av ettermiddagen ble jo foten litt bedre. Men da jeg i kveld lurte på om jeg skulle smøre på litt til, begynte en liten bjelle å ringe svakt i bakhodet. Diclofenac høres liksom ut som et ord jeg har hørt før, og stefaren min kalte det jo en NSAID. NSAID står for Non-steroid-anti-inflamatory-drug. Det er betennelsesdempende medisiner som fungerer litt på samme måte som kortison, bare med ikke fullt så mye bivirkninger. NSAID medisiner kan være  reseptfri som for eksempel ibuprofen (Ibux), mens andre må man ha resept på for eksempel Voltaren.  Ibux skal jeg jo ikke bruke som smertestillende, og voltaren var den potensielle synderen når nyreverdiene mine sank da jeg ble diagnostisert. Så når et lite google søk til viser at det er er Diclofenac som er virkestoffet i Voltaren innser jeg at jeg kanskje har vært litt rask på labben når jeg smørte inn foten med smertestillende krem.

Selv om noen lupus pasienter bruker NSAID medisiner til å dempe symptomer og som smertelindring, så skal man visst helst ikke bruke disse når man har lupus nefritt og det trengte jeg tydeligvis en liten påminnelse om. Det føles unektelig litt dumt at jeg ikke sjekket det bedre før jeg smørte på, men det er forhåpentligvis begrenset med skade en litt klatt med gel kan gjøre. Så får jeg kanskje gjøre det jeg burde ha gjort i utgangspunktet i morgen. Ringe revmatalogen og høre. 

4 lys er tent. For glede, håp, lengsel og fred. Utenfor vinduet er verden mørk og et tynt, lett snødryss faller sakte mot baken. Carol of the bells strømmer ut fra høytaleren. Det er kor sangen fra «Alene hjemme», melodien Kevin setter opp fellene til. Instrumental versjoner brukes gjerne som bakteppe for videocollager med julestemning. Innimellom synes jeg noen av instrumental versjonene gir assosiasjoner til theme songen til Halloween filmen. Det stigende koret som synger "Christmas is here.." kan noen ganger nesten høres litt illevarslende og truende ut. Sånn er det kanskje med julen innimellom også? Den balanserer på mange måter hårfint på eggen mellom idylliske familiefilmer og groteske skrekkfilmer. Med alle de glitrende julelysene følger også de grelle kontrastene.  Julen rommer det beste og det værste, kjærlighet, sorg, håp og fortvilelse.  Lys og mørke. 

For min del vil nok 18. desember alltid være en dag som minner om kontrastene og svingene livet tar. Dagen jeg fikk beskjed om at jeg hadde lupus.  Livet bryr seg ikke om at det snart er jul når det plutselig slår deg hardt i hodet. At «det passer litt dårlig akkurat nå» er ikke argumenter livet lytter til. Livet gjør akkurat som det vil, selv om kalenderen sier julestemning. For den som står midt i sin kjipeste jul, kan kanskje alle glade, varme forventninger føles klamme og påtrengende. Heldigvis kan alt plutselig se helt annerledes ut neste år. Det er 2 år siden diagnosen  nå og selv om det føltes som en mørk krise da det oppsto, fantes det en ny vei videre på andre siden.  

Vannet bruser og bobler i glasset. Jeg kan nesten se for meg at det er samme som skjer i magen min akkurat nå. Gjær og mel som bobler og spenner opp mageskinnet. Det er 13. desember, Lucia dagen, og jeg har forspist meg på lussekatter. 5 lussekatter har jeg klart og klemme i meg mens jeg satt og drakk kaffe hos mamma og stefaren min. 5 lussekatter!! Eller var det 6? Jeg mistet å et tidspunkt tellingen. Det var så godt med bakst! Så nå orker jeg ikke tanken på noe middag. Lussekattene ble middagen i dag.  
Samarinen skylles ned i mage. Forhåpentligvis hjelper det litt mot den begynnende mageknipen. 

Det er en uke siden jeg testet positivt for covid og formen er tilbake. Etter noen ganske nedsyltede dager forrige uke, hvor jeg sirkulerte mellom senga og sofaen, begynte formen etterhvert å stige. Det er fortsatt litt gruff i maskineriet og er litt trøtt og sliten, men ellers har covid for min del vært en en forkjølelse uten store komplikasjoner. Jeg snakket med revmatalogisk 2 dager etter jeg testet positivt og så lenge  jeg ikke hadde feber eller veldig nedsatt allmenn tilstand trengte jeg ikke gjøre noe spesielt med medisinene. Men fikk beskjed om å ta kontakt igjen om jeg skulle bli dårligere.  De ringte meg forsåvidt opp igjen i dag for å sjekke om jeg hadde fått svar på mailene mine og spurte meg om hvordan jeg følte meg etter covid. Og jeg begynner å føle meg ganske bra!  Bortsett fra alle de lussekattene da.. 

 

Det var et tett og verkende hode som tittet ut fra dyna i dag tidlig. Akkompagnert av sår hals og en frøsen kropp var det bare å bli værende under dyna. Et par timer senere ble det umiddelbart 2 streker på covid testen, så da trenger jeg ikke vel ikke bekymre meg om dose 5 på en stund.  Foreløpig føler jeg meg bare forkjølet, men jeg har sendt en mail til revmatalogen om jeg må ta noen forhåndsregler ift lupusen og medisinene. Krysser fingrene for et mildt forløp! 

..så da har jeg ennå luktesans. Enn så lenge så har jeg sluppet unna covid. Forhåpentligvis fortsetter det sånn! Jeg har krøpet under pleddet i sofaen og klarer ikke helt kjenne om jeg bare er støl og sliten eller om det murrer noe mer i kroppen. Etter en tur ut av leiligheten følte jeg meg bedre, men nå har den pjuske, litt frøsne følelsen sneket seg tilbake i kroppen. At jeg ikke har fått vaksinert meg mot influensa ennå føles litt klønete. Det har vært meningen så lenge, også har jeg bare forskjøvet det. Det er jo noe jeg skal ta vært år. Dose 5 med covid vaksine har jeg heller ikke tatt ennå. Jeg syns en stund det var vanskelig å finne info om jeg egentlig skulle ta 5.

​På grunn av skjemaet hvor man haker ut at man ikke har tatt noen vaksine siste 7 dager, så trodde jeg at jeg ikke kunne ta influensa vaksinen og covid vaksinen for tett på hverandre. Så da har jeg liksom i hodet tenkt at jeg  bør ta influensa vaksinen først. Men det holder ikke å tro, man må vite, for det viser det seg at man kan ta de samtidig! Så da er det ikke noe vits å lure rundt grøten lenger. Hvis jeg våkner frisk og rask i morgen skal jeg få bestilt meg vaksine time, asap! 

En hyggelig bivirkning av dele åpent om forsøket på å bli solomamma, er å oppdage andre som er i samme situasjon. Noen er i tenkeboksen og andre ligger litt foran i prosessen. Som i dag når det tikker inn et bilde av en fersk og nydelig verdensborger som er et resultat av akkurat den samme prosessen jeg snart skal gjennom. Det er rørende å få et innblikk i akkurat dette øyeblikket. Og så motiverende å se motbeviset på den negative statistikken. At noen også lykkes. 

Det kreves en landsby for å oppdra et barn, sies det jo. På en måte blir man kanskje mer bevisst på å skape  denne landsbyen når man gjør dette på egen hånd. 

Klokken er blitt halv 9 lørdag kveld før jeg kommer meg i dusjen og begynner føle meg i form igjen. Dagen har for det meste blitt tilbragt under teppe på sofaen. Den påtrengende kvalmen og hodepinen motsatte seg alle former for bevegelse. Jeg hater å kaste opp og gjør det nesten aldri. Ligger heller helt urørlig hvis jeg tror jeg kan slippe unna. Det hele kulminerte imidlertid i et ydmykende øyeblikk hvor jeg endte opp med å kaste opp i søppelbøtta på do. Sterk kontrast til gårsdagens silkekjole og glitrende ørepynt med andre ord.

Den litt uggende følelsen av angst som følger med dagen derpå forsvant heldigvis litt med dusjen. Fikk kanskje litt overtenning over å skulle på julebord så det ble i overkant mange coronas. En B-52 shot ved bardisken ble det også. Kanskje ikke helt innenfor det legen tenkte når hun sa at et glass vin til maten innimellom går helt fint. Men jeg hadde jo grunn til å feire, jeg fikk nemlig en pris! En pris for å ha utfordret seg selv i klatringen i år.  Jeg smiler bredt over synet av «Det gyldne sikringsmiddel» med en  rød sløyfe på. Så utrolig gøy å få en bekreftelse på  innsats og iver! Det gjør meg stolt og glad helt inn i ryggmargen.

Med det fyller jeg opp et nytt glass med vann og lover meg selv å aldri så mye igjen. 

​

En blodrød dråpe treffer neglen og brer seg glinsende utover. Fra høytaleren strømmer Mariah Careys «All I want for Christmas», mens øreflippene litt irritert. forsøker vende seg til at det plutselig henger noe der. En kald nyåpnet corona står på bordet før ettermiddagsdosen i det hele tatt er påtenkt. På grunn av pillene jeg tar drikker jeg alkohol bare ved enkelte anledninger, men i dag er en sånn anledning. Det er nemlig tid for julebord med klatreklubben! Frem kjole, pumps og tynne strømpebukser. Smilet går rundt og jeg danser litt for meg selv mens jeg venter på at lakken skal tørke. Tar en liten sjokoladebit til. Viktig å ha litt i magen. Vanligvis spiser jeg ikke frokost for å forlenge nattfasten, men i dag har jeg spist god frokost og lunsj for å fylle opp magen. I tillegg tok jeg nyss to skjeer tran før ølen.  Jeg svelger ettermiddagsdosen med et glass vann. Vet ikke hvor mye det har å si når det uansett blandes med ølen som gled ned like før. Men det bare er noe som føles så veldig feil å skulle svelge medisiner med en slurk øl. Ved nærmere ettertanke er det kanskje ikke så mange forhåndsregler jeg tar i kveld. Whoop, whoop! 




  

Det lukter svakt av granbar når jeg låser meg inn eller ut av leiligheten. En julekrans og en vase med granbar holder nissen med selskap ved døra. Lyset fra stjernen i vinduet treffer stuegulvet og strekker seg ut i gangen som vanligvis ville vært helt mørk på denne tiden. Det er 1. desember og dagene begynner for alvor å telles ned til jul. Gyngehesten har fått nisselue og besøk av rampenissen. Den første julegaven er pakket inn og det første lyset i adventstaken er tent. Ventetid. Jeg har alltid trodd at det er det ordet advent betyr, ventetid. Men det viser det seg at advent egentlig betyr "Frelserens ankomst". Uavhengig av ordets betydning, jeg er lei av å vente. 

2 uker har gått siden vannscanningen, men jeg har ikke fått noen innkallelse ennå til å fjerne polyppen. En bølge av utålmodighet skyllet over meg tidligere i går og jeg sendte inn en henvendelse via den digitale dialogen med Oslo Universitetssykehus.  20 minutter senere ringte de meg opp og kunne oppklare at jeg var søkt inn på gynekologisk dagkirurgi med søknad om behandling innen utgangen av februar. Jeg kunne ringe avdelingen direkte for å høre hvor lang ventetid det vil være. Imponert og ørlitegrann optimistisk over responstiden på henvendelsen forsøkte jeg ringe avdelingen.  Der var det for tiden stor trafikk. Stor trafikk = ventetid = da blir det helt sikkert i Februar. Ca 3 måneder til med ventetid med andre ord. Da begynner det å nærme seg et år siden jeg fikk ringebrevet før jeg kan starte IVF forsøket. Nå har det vært et par uheldig skjær i sjøen for min del, men det kan kanskje være greit å ha i bakhodet for de som vurderer om de skal gå solomamma løpet. Det kan plutselig ta mye lenger tid enn forventet. Før man vet ordet av det er man blitt 40 mens man venter.

Det er 90 dager til slutten av februar. Det er 3,75 julekalendere. 1 julekalender går jo egentlig fort. Hvertfall hvis det er sjokolade i den.. 

.