Det har vært stille på frk lupus fronten og det falt seg naturlig med en liten pause, men 2024 startet med en aldri så liten gladnyhet fra revmatalogen:
Etter 3 år på prednisolon fikk jeg endelig klarsignal til å trappe ned den siste dosen! 
 Imurelen kommer jeg til å måtte stå på en stund til, men det å få seponere vekk prednisolon føles som et viktig steg og milepæl i behandlingen. Jeg fikk ikke noen spesifisert ukesplan for nedtrapping sånn som jeg fikk i starten, men ble rådet til å trappe ned veldig rolig siden jeg kunne komme til å føle meg pjusk og dårlig en periode. 2,5 mg er en lav dose  og med tanke på at kroppens egenproduserte døgndose tilsvarer omtrent 5-7 mg prednisolon så produserer jo kroppen min allerede selv. Men etter 3 år er det ganske sannsynlig at den er blitt litt lat på produksjonssiden. Siden jeg skulle på 2 ukers ferie til Bali bestemte jeg meg for å starte nedtrappingen etter ferien. 28 dager brukte jeg på å trappe ned før jeg stoppet bruken helt: 

Nedtrappingen har jeg merket mest på energi nivået. Jeg har blitt fortere tom enn vanlig og har hatt et par dager hvor jeg har vært helt utslått. Hvis jeg for eksempel var aktiv eller hadde en klatreøkt samme dag som en nedjustering så kunne den påfølgende dagen bli unormalt tung og slitsom. Ledd og muskelsmerter har jeg ikke merket noe til, og matlysten har vært ganske normal. 

I skrivende stund har jeg nå hatt 12 sammenhengende dager helt uten prednisolon. Nå krysser jeg fingrene for at jeg og kroppen er enige om å holde oss på 0mg fremover :) 

'

Lyden fra maskinen som jobber seg oppover og fra side til side gir meg assosiasjoner til å ligge i en kjempe printer. Litt bredbeint og med føttene festet fast litt kalvbeint. Shortsen måtte jeg trekke ned over hoftene pga metallhekten. Visuelt ser det kanskje litt ut som jeg har snublet ut fra do. Jeg hører sykepleieren lese opp noen tall for seg selv og kan ane at hun følger med på noe på skjermen. Etter en liten stund er maskinen ferdig og vi kan ta en prat om målingene. Det er nemlig beintetthetsmåling jeg har fått utført i dag. 

Beintetthetsmålig er noe som utføres for å avdekke benskjørhet og på risikogrupper som potensielt kan utvikle det. For min del er det prednisolon behandlingen som medfører behov for målingen. Ved behandling med kortison over 3 måneder er det anbefalt med beintetthetsmåling ved oppstart. I mitt tilfelle er det litt på etterskudd og noe jeg etterlyste selv etter å ha vært på dialogseminar ved Rikshospitalet. Under temaet om kortison var dette et punkt legen belyste noen ganger kunne gå litt under radaren. Så hvis man skal stå lenge lenge på kortison og ikke har fått uført dette kan det være lurt å spørre. Revmatalogen min var rask med å henvise meg til en slik måling når jeg spurte om dette ved forrige kontroll. 

Sykepleieren som utfører målingen er tydelig engasjert og interessert i temaet. Hun forklarer velvillig om beinvev og nedbrytning med bilder og kurver. Beinvev er noe som brytes ned og bygges opp igjen hele tiden i kroppen. Når man er liten/ung bygges det mer enn det brytes ned og frem til man er ca 25 bygger man seg oppover mot et slags platå/base. Denne basen vedlikeholdes til man begynner å nå en viss alder. Både menn og kvinner blir skjørere med alder, men særlig kvinner er utsatt for benskjørhet. Når man kommer inn i overgangsalderen og østrogenet begynner forsvinne påvirker dette prosessen negativt i benvevet og man begynner å gå i minus. Det vil si at det ødelegges mer enn det bygges opp igjen. Det betyr ikke at alle kvinner får benskjørhet. Det er individuelt hvor bratt kurven er og hvor mye man taper og mange faktorer som spiller inn som gener, hormoner, medisiner og sykdommer. Utganspunktet eller basen man har i det man begynner å gå i minus er også avgjørende. 

Hun viser frem plansjen med den nedadgående kurven og viser meg hvor jeg ligger. Det slipper ut en litt lettet jubel i det hun viser meg at jeg faktisk ligger litt over gjennomsnittet. Det er gode nyheter! Særlig siden jeg er forhåpentligvis er ferdig med de største dosene. Hun forklarer at det er særlig ifm de store dosene og i oppstarten at man ser det største tapet. Det er selvfølgelig også veldig individuelt hvor mye man påvirkes. Noen går på kortison i 30 år og merker ingenting, mens noen kanskje kan få redusert tetthet ifm en kur.  Utgangspunktet mitt ser i hvertfall veldig bra ut, så ved neste måling om 5-10 år så vil man kunne se en indikasjon på min personlige kurve. Men en ting hun har bitt seg i merke er at jeg er og har vært litt lav på D-vitamin. Ikke så lavt at jeg har mangel, men det er ikke helt optimalt. Det optimale er å ligge på 90-100, mens jeg ligger på 65. Hun anbefaler meg derfor å ta tilskudd av D-vitamin 20ug.  D-vitamin hjelper nemlig med opptak av kalsium fra tarmen. ​Kroppen vil alltid sørge for at det er nok kalsium i blodet så hvis blodet ikke får nok kalsium fra tarmen, vil det hente kalsium lagret i skjelettet i stedet.  

Sola treffer ansiktet mens jeg rusler ned fra revmatisk avdeling og mot parkeringen. D-vitamin fra sola er kanskje ikke akkurat det man kan belage seg på når man har lupus. Jeg smiler bredt for meg selv av de gode resultatene og føler meg litt klokere etter samtalen med sykepleieren. 

Det er litt over 2 uker siden jeg satte de første sprøytene. Det ble med 3 sprøyter. Jeg kunne ikke ignorere magefølelsen. For hver sprøyte som ble satt vokste den seg sterkere og høyere. Når startskuddet til slutt gikk for IVF behandlingen føltes det helt feil. For enkelte kan kanskje IVF høres ut som en enkel sak. At «det bare er å ta IVF», men når man til slutt står der med en liste full av hormonsprøyter og nåla i magen er det ikke lenger "bare". 

Det er en av de aller vanskeligste avgjørelsene jeg har tatt. Aller helst ville jeg at valget skulle bli tatt for meg. At jeg skulle slippe å velge. Å ombestemme seg føltes litt som et nederlag.  Det enkleste ville nesten vært å bare fortsette og oversett magefølelsen. Da kunne jeg ha sagt og tenkt at jeg har forsøkt alt. Men jeg vil ikke forsøke alt. Jeg vil ikke kjøre kroppen gjennom en IVF prosess. 

Mest sannsynlig hadde kroppen og lupusen taklet det helt fint, kanskje til og med uten så mye bivirkninger. Kanskje hadde det også blitt en graviditet ut av det. Men statistikken som skjuler seg bak de lykkelige babybildene er at for de fleste 40-åringer er det en beintøff reise uten lykkelig slutt. En beintøff reise jeg ikke ønsker å legge ut på, aller minst alene. Da jeg sendte beskjeden til Rikshospitalet om at jeg ikke ønsker IVF følte jeg på lettelse. Lettelse blandet med en følelse av tomhet og antiklimaks. Solomamma-prosjektet jeg startet på for omtrent 3 år siden ender  her. 

I dag kom brevet om at henvisningen er avsluttet. Følelsene som dukker opp er motstridene. Selv om det er eget valg er det blandet med sorg. Sorg over at historien jeg har bygget opp i hodet tok en annen vending enn jeg planla. At valget føles riktig gjør det ikke mindre trist. Samtidig føles det deilig å gi slipp på kontrollen. Som om jeg overlater livet litt til skjebnen. Ventetiden er over. Det neste kapitelet må skrives på nytt, og den eneste som kan fylle sidene er meg.. 

Jeg fylles av en rar følelse i magen idet jeg river av plasten og trekker ut den ferdigfylte sprøyten. 2 fingre klyper tak i magepølsen slik instruksjonsvideoen i IVF appen viste. Det første stikket gjør litt for vondt så jeg flytter spissen til et annet sted slik søsteren har rådet meg til.  Hun har hatt diabetes siden hun var 13 og har svart belte i å sette sprøyter på seg selv. Spissen glir inn i under huden og jeg begynner å trykke forsiktig på stemplet for å injisere det blanke innholdet. Det svir litt, men er ikke overdrevent smertefullt. Tårene som pipler ut øyekroken skyldes ikke smerten fra sprøyten. De skyldes hele situasjonen. 

Jeg gruer meg til hormonbehandlingen, gruer meg for eventuelle bivirkninger, gruer meg til uttak, og mest av alt gruer jeg meg akkurat nå over den voksende tvilen i magen. Det føltes som jeg så vidt fikk tak i sprøytene tidsnok. Apoteket jeg først forsøkte bestille fra viste seg å ikke være åpent på lørdager, dermed var resepten låst. En resept fra i fjor var fortsatt gyldig så jeg kunne reise til et annet apotek. Der viste det seg at de ikke hadde en hel pakke, men de hadde 5 sprøyter som jeg fikk kjøpt. Jeg vet egentlig ikke helt hvor mange jeg trenger. Synes egentlig jeg får lite info. Det føles litt som et samlebånd som tidvis går litt fort i svingene. Fikk en melding om jeg skulle starte med Gonapeptyl 6. Mai, men ingen info om hvor lenge og veien videre. 

Når jeg tenker tilbake på hvor mye som har skjedd siden jeg startet dette babyprosjektet så begynner det å føles som jeg egentlig har kjørt forbi mange stoppskilt underveis. Følelsen av at jeg forsøker å tvinge gjennom noe som egentlig ikke er meningen har begynt å vokse seg større. Det føles som jeg  tviholder på en ide om hvordan dette skulle falle på plass, at jeg på et vis  et forsøker å ta kontroll over naturens gang. Det er denne følelsen som sitter i magen og nå tvinger seg frem gjennom tårekanalene. Har jeg hatt litt for mye tunnelsyn og skylapper på i denne prosessen? Venter det egentlig noe rundt neste sving som jeg ikke kan forestille meg nå? Noe jeg vil gå glipp av hvis jeg forsøker tvinge gjennom dette? Kommer dette hormonkjøret til å straffe seg? Ifølge sykepleieren på Rikshospitalet, tror ikke legen at det vil påvirke lupusen min. Men det er noe i meg som famler etter nødbremsen. 

IVF har fremstått som løsningen på et problem, men hva er egentlig problemet? Jeg stortrives jo med livet akkurat som det er nå. Lupusen er i ro, antistoffprøvene er negative og jeg er i ferd med å trappe nesten helt ned på prednisolon. Jeg er frisk, glad og fyller dagene med aktiviteter som gir meg mye glede. Den siste tiden har jeg blitt mer og mer oppmerksom på baksiden av IVF-medaljen. For mange er det et fysisk og emosjonelt hardkjør som ikke får noen lykkelig slutt. 3 av 4 i min alder lykkes nemlig ikke. Er jeg virkelig villig til å risikere kropp og helse for dette?  For en 26% sjanse for å bli gravid? .

Det fortsetter å svi under huden etter at spissen er trukket ut. Det røde klypemerket forsvinner sakte fra magen, men tvilen ligger der og ulmer fortsatt..

Det var en lykkelig milepæl forrige fredag og få justere ned til 2,5mg. Jeg har vært litt spent på å komme såpass langt ned, da jeg har fått inntrykk av at de lavere dosene med prednisolon ofte er de vanskeligste å trappe ned. Både ift sykdomsoppbluss og bivirkninger. 5mg prednisolon tilsvarer omtrent kroppens egen daglige produksjon og når man kommer under denne er det større sjans for at man vil merke/utløse en eventuell binyrebarksvikt. Langvarig behandling og høye doser øker risikoen for binyrebarksvikt. Nå hørtes det ut på revmatalogen min at det ikke var så mange som opplevde dette noe særlig plager ved nedtrapping, og vanligvis var det ikke noe behov for å måle morgenkortisol. Men det kunne antageligvis gjøres hos fastlegen hvis man ønsket dette.  

Nå har det gått en uke, og jeg kan ikke si at jeg har merket så mye. Jeg har kanskje vært litt mer trøtt og sliten på kvelden enn vanlig, men ingen vondter, smerter eller tegn på oppbluss. Men noe jeg har merket, er en litt hul, ro i brystet. Som om tempoet er skrudd litt ned. Litt som følelsen av å lande etter å ha vært oppjaget og stresset over en lang periode. Som følelsen av å lande på kvelden når en dag du har gruet deg til er over og det har gått bra. Usikker på om det er knyttet til selve nedtrappingen, eller om det bare er en form for lettelse over den gode kontrollen forrige uke.


  

En gledens dag hos revmatalogen i går!! Jeg får lov å trappe ned prednisolon fra 5mg til 2,5mg!! 
Jeg har luftet spørsmålet tidligere og fått nei, men denne gangen hadde revmatalogen allerede noen tanker om dette før jeg kom.  Prøvene mine har vært fine så lenge, at nå er tiden kommet for å begynne ta vekk litt til. 

Av nysgjerrighet fikk jeg printet ut alle blodprøve svarene mine, og når jeg blar ned til ANA resultatene så er det i dag kun SSA som gir utslag. Alle de andre er negative, og det ser de ut til å ha vært siden september! 
De har jo strengt tatt bare gått en vei siden jeg startet behandling, men det er fint å se det svart på hvitt. Eller som denne deilige lille kurven som jeg lagde ut av prøvesvarene mine. 

I mitt hode ligger det en formening om de siste dosene er vanskeligst å seponere vekk, men jeg aner ikke. Fordi kroppens egen produksjon er blitt lat, tar 

Lukten av flyplass pirker i neseborene allerede idet jeg parkerer bilen. En slags bensinslukt, men ikke helt som på bensinstasjonen. Sludd laver ned og etterlater asfalten våt, men ikke hvit. Jeg tar et par salsasteg mens jeg venter på Shuttlebussen. Forsøker jage vekk den kalde, halvfuktige vårtemperaturen som har smøget seg innenfor dunjakka. Ser for meg late feriedager i sydligere, varmere strøk. Flyplasser har en tendens til å bringe frem feriefantasier, selv når man bare skal på jobbreise nordover i landet. Jeg tar meg stadig oftere i å fantasere om hvor jeg skal reise hvis IVF forsøket er over og mislykkes. For hver nye syklus jeg får mensen svinner nemlig en bit av troen på dette baby-prosjektet. Om troen på å lykkes var en struttende, selvsikker ballong når jeg startet, så er det nå kun en halvslappe ledelse igjen. Sakte men sikkert siger luften og piffen ut. 

Like før helgen fikk jeg en ny telefonbeskjed fra Rikshospitalet. Det siste nå er at jeg skal ha lang stimuleringsprotokoll i stedet for kort.. Det betyr mer hormoner og sprøyter. Det vil si at selve uttaket blir en gang i juni i stedet for i mai. Ved lang protokoll blir kroppens egen naturlige hormonproduksjon først «skrudd av», deretter stimuleres man med hormoner som skal fremme produksjon av flere egg. 

Det er den lave AMH prøven som ligger bak endringen. AMH prøven sier noe om eggreserven. Lave verdier tilsier at eggreserven er lav eller at det er lite eggsekker. Det sier ikke nødvendigvis noe om kvaliteten på eggene, men henger visstnok ofte sammen. Fruktbarheten min synger med andre ord på siste verset og for hver nye syklus forsvinner noen flere egg og eggreserven synker ytterligere.  

Det er rart hvordan man tilpasser og innfinner seg når noe er i ferd med å bli en realitet. For 5-10 år siden fremsto tanken om å ende opp som singel og barnløs(barnefri) som skrekkelig og ensomt, noe som måtte unngås. Nå derimot føles det ikke like skremmende. Noe å minne seg selv på når man skaper nye bekymringer og katastrofe tanker om fremtiden. Værst tenkelig scenario i fremtiden trenger ikke være værst tenkelig scenario når den tid kommer. 

Jeg navigerer meg gjennom sikkerhetskontrollen. Titter litt drømmende mot dørene som sluser folk inn mot «Utland», før jeg finner gaten på «Innland». Tenker stille at det egentlig er luksus å kunne ha flere drømmer og alternative fremtidsplaner i hodet. Så får tiden vise! 

Det er et lite kaos av ski, staver, sekker, jakker, mat og campingutstyr i gangen. Tross den store haugen har jeg følelsen av at det er noe jeg kommer til å glemme. Det viktigste er uansett på plass, gleden i magen er også på plass. Den kriblende følelsen av å skulle på eventyr. Det er meldt -19 ved Krossbu i natt. Det er ikke så ofte jeg har sovet i telt når det er så kaldt, så det blir friskt og spennende. Tempraturgrensen på soveposen er dobbeltsjekket, den skal tåle ned til -26, men jeg tror ikke det er komfortempratur for damer. Den etterhvert velfylte sekken er stappet med varmt tøy. På toppen ligger en tube solkrem og duver ved siden av pillebrettet. Faktor 50 så klart. 

Utsettelsen av egguttak førte jo med seg noe positivt. Siden kroppen ikke er full av hormoner og egg så blir det rom for en skikkelig påsketur! I stedet for spisse nåler i eggstokken blir det lange solrike dager rundt Smørstabbreen. I stedet for befruktede egg blir det påskeegg fylt av sjokolade og Nøttekos. Det gledes! Kanskje jeg får med meg Veslebjørn denne turen? Formen er stort sett god og lupusen er fortsatt under god kontroll. Kondisen kunne selvsagt vært bedre, men denne gangen er det ikke lupusen sin skyld. Jeg skal uansett på tur med en gjeng hvor takhøyden er stor, og føler ikke på noe press om å måtte prestere i et visst tempo.   

Å dra på påsketur krever overskudd. Overskudd til å pakke, glede seg, reise og overskudd til å være på tur. Jeg er i den heldige situasjonen at jeg har overskudd og når man først har det føles det litt som det formerer seg.  Særlig når man har anledning til å investere energien i aktiviteter, opplevelser eller mennesker som gir glede og påfyll. Håper du som leser dette også har tid og anledning til å investere energien din i noe eller noen som gir deg glede denne påsken! 




 

Det er en strålende dag. Sola har vært oppe siden før jeg sto opp og speiler seg i snøen som lavet ned i store mengder på tirsdag. Det ligger et løfte om vår og varmere dager i solstrålene. Den sterke solen bringer også med seg en avslørende pekefinger. Den pirker borti støvlaget som ikke ligger like usynlig på gulvet, og vinduene fremstår ikke lenger like rene. Den avslører blader, jord og barnåler som må feies på verandaen. Den pirker borti vinterblek hud og har allerede etterlatt et par røde prikker i ansiktet og kinnene mine. 

Vårsolen har også bragt med seg en dose inspirasjon inn i kjøkkenet. Det har igjen begynt å dukke opp små og store Norges glass med diverse innhold akkompagnert av en syrlig lukt når jeg åpner kjøleskapet.
Den siste tiden har det vært litt løse/ingen tøyler når det gjelder kostholdet. Selv om jeg for det meste spiser ganske sunne måltider, så har det blitt veldig mye sjokolade, søtsaker og snacks ved siden av. Og jo mer snacks jeg spiser, jo mer har jeg lyst på. For å skru om på utviklingen har jeg funnet frem igjen boken om Fermentering. Tanken er å sette de slemme bakteriene på diett og heller mate de snille bakteriene. Så nå bobler det i kjøkkenet mitt igjen. Målet er å spise litt syrnet/fermentert mat til hvert måltid. Først ut var noe som enkelt som syltet løk og en nydelig fermentert salsa. Begge deler passer godt under noen skiver med ost på brødskiva. Neste ut blir å få satt i gang litt surkål eller rødkål, eller kanskje et nytt forsøk kimchi? 

Forsøket på Rikshospitalet lar fortsatt vente på seg.  Siden jeg venter mensen mens jeg er borte neste uke tok jeg kontakt for å høre hvilken syklusdag jeg skal starte med sprøyter på, i tilfelle jeg må ha med sprøyter. Jeg har hatt en vanlig syklus siden operasjonen og i følge samtalen jeg hadde i slutten av januar skulle jeg nå ha meldt mens og starte behandling neste gang den kommer.  Svaret jeg fikk tyder dessverre på at forrige samtale jeg hadde ikke eksisterer i systemet. I følge systemet fikk de aldri dato for operasjonen jeg hadde, så nå har de ikke noe ledig før i mai. Så nå skal jeg ringe i april for å reservere dato i mai. Det er ikke verdens undergang for min del, selv om jeg syns det har vært litt mye greier som fører til utsettelse nå. Jeg hadde ikke helt troen på at jeg faktisk skulle starte opp denne gangen heller, så en del av meg ble ikke overrasket over at det ble utsatt igjen.

Hvis jeg skal være helt ærlig begynner en jeg å miste litt troen på at det kommer til å gå. Selv om jeg forsøker å fokusere mest på historiene om de som lykkes så er det vanskelig å unngå  den dårlige statistikken. I følge denne kalkulatoren har 21% sjanse for å lykkes med et uttak. Et annet sted kryper den opp til nesten 27%. Det er kanskje derfor jeg legger denne prosessen litt på siden av livet generelt. Tillater den ikke å være  altoppslukende. For det er en tålmodighetsprøve, men det er vel en timing og mening med all ventingen og utsettelsene.. Noen utgjør jo tross alt den lille prosenten som lykkes også.  Hvis jeg kan være en av 0,047% i Norge som lever med lupus, så kan jeg vel også være av de 27% som lykkes med IVF ved 40 år? 
   

Det tar litt tid før jeg skjønner hvor jeg er i det jeg åpner øynene og ser opp på sykepleieren. I det ene øyeblikket drømmer jeg at jeg plukker blomster, i det neste trilles jeg inn på oppvåkning. En stykk polypp fattigere i livmoren. Med unntak av en litt øm følelse merker jeg ingen ting. Utrolig nok med tanke på at jeg akkurat er blitt skrapet i livmoren. Klokken har så vidt rukket å bli 11 denne tirsdagen, men nå er altså hysteroskopien  overstått og polyppen fjernet. 

På grunn av tunnelarbeid beregnet vi god tid inn til Ullevål og befant oss på tur opp trappen til gynekologisk dagkirurgi like over 07:00. Så tidlig ute at knappen i heisen ikke hadde begynt å virke ennå. Fastende og nydusjet, uten sminke, neglelakk, parfyme og hudkrem. Etter oppmøte på venterommet å dømme er dette en travel avdeling med mange pasienter. Det skorter allikevel ikke på vennlige smil og betryggende ord fra de som jobber der. Det hviler i det hele tatt en veldig trygg og rolig atmosfære over avdelingen som skal operere seg gjennom et aldri så lite samlebånd med pasienter før lunsj.

Sengene er stilt opp på rekke og rad inne bak døren merket oppvåkning og jeg får vite at jeg er nummer 3 som skal opereres. Det er en enkel og kort prosedyre som i seg selv tar lite tid, så det er egentlig narkosen som skaper det meste av jobben rundt. Narkosen var også bakgrunnen for at jeg måtte inn til time i forkant av operasjonen. Jeg begynner å bli vant med at lupusen fører med seg en del ekstra oppfølgingsspørsmål. Det er særlig ordene nefritt og perikarditt i journal som utløser litt ekstra oppfølgingsspørsmål. Men siden sykdommen er såpass under kontroll oppleves den ikke lenger som en like utrygg risiko faktor som i starten.

Allikevel, i det jeg skal trilles inn til operasjon har jeg rukket å snakke med 2 sykepleiere og en sykepleierstudent, 2 anestesisykepleiere og kirurgen. Det er 5-6 mennesker i rommet i det jeg klyver opp i den grønnkledte stolen. Det blir mange mennesker som alle skal gjøre sin del av forberedelsene , så det er en stund veldig mange armer som jobber rundt meg. Effektive, trenende bevegelser spenner fast bein, danderer kleder, og administrer medisin. Men anestesisykepleieren forklarer det hele med et fast, trygt blikk og mild beroligende stemme. Jeg kjenner en litt sviende følelsen oppover blodåren i armen og etter et par pust i masken er jeg helt ute. 

Inne på oppvåkningen har jeg for en kort periode et lite innblikk i livet til de som ligger i sengen ved siden av. Jeg hører at damen på den ene siden har våknet og legen som forteller at de har fjernet 3 polypper, hun høres frisk og rask ut. På andre siden derimot forstår jeg at denne damen antageligvis har vært til biopsi for avklare videre behandling av kreft. Hun høres så rolig ut når hun stiller legen spørsmål. Hvor omveltende det må ha vært første gang hun fikk beskjeden. På den ene siden av gardinen forberedes livmoren min på å forhåpentligvis kunne gi liv, på den andre siden er livmoren hennes potensielt i ferd med å gjøre det motsatte.  Det føles litt intimt og sitte med denne informasjonen om et annet menneske du ikke kjenner. Alt denne damen nå kanskje skal igjennom. Alle tankene og frykten hun kanskje har som ikke synes når man ser ansiktet hennes sittende i et venterom eller går forbi henne på gaten. I sånne øyeblikk blir det så uendelig klart hvor mye man sutrer over som i det store og hele egentlig er bagateller.  

Jeg rusler ut på venterommet hvor mamma sitter og venter.  Hun smiler blidt og litt lettet. Gir meg en klem, mens hun fleiper litt over å ha fått tresmak i baken.  Jeg håper damen på andre siden av gardinen også har noen som passer på henne.