Det er onsdag kveld. Jeg sitter på sofaen etter det som har vært en kjempefin tur med familien, men nå har hormonene og tårene overtatt styringen. I morgen kommer nemlig mensen og det vil være startskuddet på IVF behandlingen. Burde jeg ikke vært fylt av forventning, spenning og glede nå? Burde jeg ikke vært overlykkelig? I stedet er jeg fylt med en veldig sorg og klarer ikke slutte hikste. Tanken på at eggene mine skal hentes ut med en sprøyte og puttes i en skål med en vilt fremmed donor føles motbydelig. Så kaldt og kjærlighetsløst.

En snarvisitt innom en venninnes familieliv i helgen fremkalte en påminnelse om hva som mangler i mitt. Barna som er skapt av kjærligheten mellom hun og mannen, i motsetning til min medisinske prosedyre med en ukjent i ligningen. I kveld føles denne tanken så altoppslukende og sår. Jeg har vært så fokusert på forsøkene og argumentasjonen om å bli alenemor at jeg har helt glemt å håpe på alternativet.  Og nå er det jo hvertfall for sent. Det er dette som er min sjanse til å få egne barn, og fortsatt sitter jeg her i kveld med tvilen langt opp i halsen. 

Jeg åpner Instagram for å scrolle vekk ubehaget. Feeden fylles av hashtaggen #klatring. Om jeg skulle mislykkes med å bli mor var tanken å fokusere på hobbyene mine, kanskje reise til spennende steder. I feeden dukker det også opp bilder av gravide og små søte babyer. Gjerne med tips og råd til vordene mødre. Alltid med en antagelse om at man er 2. Om jeg skulle bli gravid, vil jeg klare og se gjennom og bort i fra det lykkelige, vakre familielivet jeg hele tiden blir presentert? Vil jeg savne det frie livet jeg lever nå eller er de kalde føttene egentlig bare frykt forkledd som tvil? Frykten for å det ukjente livet som venter hvis jeg hopper uti dette. Frykten for at det kanskje ikke går? Livet jeg lever nå føles kjent og trygt. Livet som alenemor er noe helt nytt og ukjent. At det blir slitsomt har jeg vel en formening om. Andres erfaringer vitner om hvor slitsomt det er å bli foreldere, og de har vært to om jobben. Åresvis uten søvn virker å være normalen. Hvis det det i tillegg slenges inn et fullskala lupusoppbluss inn i miksen, vil det være verdt det?  Er det å få barn det mirakelet man blir fortalt at det er?     

Tankene og spørsmålene er påtrengende. Det er en privilegert situasjon å sitte med et slikt dilemma. Og kan jeg egentlig ombestemme meg nå? Selv om de aldri vil innrømme det så vet jeg jo at noen kommer til å bli skuffet hvis jeg ombestemmer meg. Foreldre som ønsker bli besteforeldre. Besteforeldre som håper å oppleve å få oldebarn. Og ikke minst meg selv, sjansen er vel stor for at jeg kommer jeg til å bli skuffet over meg selv hvis jeg sier fra meg dette som har vært målet så lenge.

Det er ikke en problemstilling som kan summeres opp i tabeller med 2 streker under fasitsvaret. Det eneste jeg kan gjøre er å forsøke sortere hva som ligger bak de ulike tankene og følelsene. Hva kommer utenfra og hva er mitt? Er det frykt, realistiske/urealistiske forventninger, PMS og hormoner? Til syvende og sist tror jeg alle tankene og følelsene rundt dette har blitt prosessert så grundig i underbevisstheten slik at magefølelsen  vil guide meg i riktig retning.

Å slippe eller eller glippe taket i klatreveggen er en guffen følelse. Frykten for å falle fra er noe som sitter instinktivt i oss. I øyeblikket du glipper overgir du all kontroll til noen andre, til den som står under å sikrer. Du er prisgitt at den som holder andre enden av tauet tar deg i mot, hvis ikke vil du gå rett i bakken med et smertefullt brak. Å ta et fall er blitt en del av oppvarmingen. Frykten for å falle krever nemlig mye energi på led. Når nervøsiteten tar overhånd forplanter den seg ut i kroppen og resulterer i at jeg klamrer meg hardt til takene og fomler unødvendig med klippene. Ved å utsette meg for ubehaget ved å hver oppvarming forsøker jeg å ta vekk noe av denne nervøsiteten. Å ta tak i og føle på det ubehagelige er ofte den eneste måten å bli kvitt det. Og det har hjulpet. Sakte men sikkert har den berømte komfortsonen utvidet seg slik at jeg i dag tør å gi meg i kast med en rute hvor jeg vet jeg kommer til å falle på ordentlig.  

Munnen føles tørr i det jeg knyter meg inn i tauet. Nipper litt nervøst til vannflasken. Venninnen min sjekker knuten min og jeg sjekker bremsen hennes før jeg beveger meg mot veggen. Prøver å skyve vekk nervøsiteten og holde fast i selvtilliten i det jeg gripper om det første taket. De første 4 klippene er jeg trygg på at jeg skal klare. Det er det 5. klippet som pirrer litt ekstra. Akkurat det flyttet tok det lang tid før jeg fikk til på topptau og nå nærmer jeg meg akkurat dette flyttet på led. Følelsen i det jeg klipper akkurat dette klippet er fantastisk og med styrket selvtillit fortsetter jeg videre mot det 6. Tyngden trekker i venstre hånd i det jeg trekker opp litt tau for å klippe. Går dette? Det klikker betryggende i karabinen og sekundet etter glipper hånden og jeg faller. Mykt og kontrollert blir jeg hengende. Lettet og glad. Det gikk jo helt fint!

Den berømte komfortsonen er overførbar til mange områder av livet. Som regel trives vi aller best innenfor denne, for å bevege seg utenfor kan kreve mye mental og fysisk energi. Ofte kan det være diffust og sette fingeren på hva det egentlig er som er ubehagelig. Kanskje er det en samtale eller et ansvar man vet man må ta, eller en oppgave man må utføre. Kanskje er det en hemmelig drøm man har, et ønske om å heve stemmen eller vise en ny side av seg selv, men noe ubestemt holder en tilbake. Det finnes rikelig av klisjefylte sitater om å bevege seg ut av komfortsonen, som denne: 

I livet er det ikke nødvendigvis noen som står i andre enden av tauet og tar i mot. Det er ikke gitt at fallet vil bli mykt og kontrollert. Det kan være vi feiler miserabelt. Allikevel må vi noen ganger slippe taket og håpe på at det går bra. Kaste oss ut i det og håpe vi lander trygt på beina. Om ikke annet vil det bli mindre ubehagelig neste  gang. Etter det første fallet var det bare å fortsette. Flytt etter flytt, fall etter fall kom jeg meg oppover veggen. Jeg smiler i det jeg heises ned mot gulvet. Jeg klarte ikke fullføre ruta hele veien opp, men det gjør ikke noe. Belønningen flyter allerede rundt i kroppen. En deilig strøm av endorfiner, mestring og lykkefølelse. Og ikke minst vissheten om at komfortsonen er flyttet et lite knepp. ​

Det er siste fredag før jul og vi er godt inne i den mørkeste perioden av året. Det er i dag et år siden jeg fikk den skjebnesvangre telefonen fra legekontoret. Noen dager før årets mørkeste dag kom altså denne beskjeden som skulle forandre alt. Det er rart å tenke tilbake på at det allerede er gått et år. Et år som ble helt annerledes enn det jeg hadde sett for meg og ikke nødvendigvis bare til det verre. Nesten 1 år skiller de 2 bildene. Samme kjole, samme dame, vesentlig forskjell i humør og form.

Starten av året ble røff. Det føltes som det stadig dukket opp nye ting ved kontrollene og humørsvingningene som fulgte var tidvis mørke. Men etterhvert som medisinene fungerte begynte den fysiske formen å komme tilbake, og allerede i mars var kontrollene mye mer optimistiske. I takt med lysere vårdager begynte også hodet å falle til ro med den nye tilværelsen. Et bittelite oppbluss i junisolen ble en påminnelse om at sykdommen alltid ligger på lur, men heldigvis er de aller fleste dagene veldig gode nå og jeg føler meg frisk mesteparten av tiden. 

Dommedagsprofetiene jeg hadde på nyttårsaften har for det meste blitt gjort til skamme, og i dag jeg føler meg glad, lettet og spent på hva det neste året bringer. I følge statistikken fikk ca 150 stk den samme beskjeden som meg, og ca 150stk vil få den  i året som kommer. Noen vil kanskje være lettet over å endelig ha fått et svar etter lang tids sykdom. Noen står kanskje med det samme sjokkartede utrykket jeg hadde for 1 år siden og lurer på hvordan i alle dager man begynner å fordøye en sånn beskjed?

Til deg som nå plutselig har fått denne beskjeden, under er noen av mine erfaringer fra det første året. Dette er kun mine erfaringer. Jeg har skjønt at diagnosen er veldig individuell og arter seg veldig forskjellig, men kanskje kan noe av det være til hjelp i tiden som kommer:

1. Det kommer ikke til å bli som du tror og forventer. På godt å vondt. 
​Plagene og  bivirkningene du forventer blir ikke nødvendigvis som du tror, du kommer ikke til å få alt som google sier du kan få. Siden du allikevel ikke kan spå kan du like gjerne gå inn med en forventning at behandlingen vil fungere. Du vil høre/lese skrekkhistorier, men det er lite hensiktsmessig å begynne med å anta at din historie blir en skrekkhistorie. Etterhvert som medisinene begynner å fungere vil det straks se litt lysere ut.

2. Du kommer til å finne ressurser i deg selv som du ikke ante du hadde. 
Når det kommer til stykket er vi overraskende tilpasningsdyktige. Du kommer til å finne en måte å håndtere dette på og du kommer til å bli overrasket over sterk du faktisk er og hvor godt du takler det. Selv på de aller mørkeste dagene vil du klare å finne den lille stemmen som hvisker at dette kommer til å gå bra. 

3. De gode dagene dine er definitivt ikke over selv om det kanskje føles sånn akkurat nå!
Og de kommer til å føles enda mer fantastiske fordi du kommer til å sette enda mer pris på de. Du vil også plutselig lettere finne lykke og glede i de små tingene som du kanskje tok for gitt tidligere. 

4. Tillat deg å kjenne på det vonde
En positiv grunninnstilling er gull verdt, men tillat deg å kjenne på alle følelsene. Det vil alltid finnes noen som har det verre, men ikke begrav og undertrykk dine egne vonde følelser med påtvungen optimisme. Det er lov å føle på at dette er kjipt, sårt og føles uendelig urettferdig. Noen ganger er det eneste som hjelper å gråte til det ikke er mer tårer igjen. 

4. Å akseptere diagnosen er noe som kommer til å gå i bølger.
Det er ikke gjort på første forsøk. Noen ganger kommer du til å ta 2 skritt tilbake før du tar 3 fremover igjen.  Den føles som noe som er tvunget på deg utenfra, men litt om litt blir den bare en del av den nye normalen og du tenker ikke like katastrofalt om den lenger. Den kommer til å ta mindre plass i hodet ditt etterhvert. 

5. De fleste har ikke hørt om lupus, med mindre de har sett på "Dr. House"
Derfor vil det være noen som ikke helt skjønner omfanget av hva du plutselig må forholde deg til og hvorfor du tar det så alvorlig. Noen vil kanskje ikke kunne ta helt innover seg hva det egentlig dreier seg om før du forklarer. 

6. Fysisk aktivitet og frisk luft er gull!
Og det trenger ikke være så voldsomt eller vare i timevis. Det er utrolig hva enn 10 minutters subbetur rundt nabolaget kan gjøre for å få luftet ut noen av tankene. 

Å kle seg ut har jeg alltid syntes vært gøy. Når man tar på seg et kostyme, slipper man også til en annen del av personligheten for en liten stund. Noen ganger kan det føles befriende og skjule seg bak et kostyme. Slippe til en side av seg selv som man ikke viser så ofte. Strengt tatt kler vi oss ut i større eller mindre grad hver dag. Vi velger antrekk og en del av vår personlighet som passer til anledningen. Denne helgen tas de mørke, grufulle og groteske kostymene frem.  En uskyldig flørt med de mørkere sidene som bor i oss alle. 

Dette året føler jeg at jeg har flørtet med mange nye sider av min egen personlighet. Plutselig står jeg nå en dag i oktober og innser at jeg ikke er helt den samme personen lenger, noe er annerledes. Litt som varulven kanskje? Både sommerfuglen og ulvens tilknytning til lupus handler egentlig om utslettet over neseryggen og kinnene,  men de er også gode symboler for forandringen man litt ufrivillig går gjennom. Dog er kanskje sommerfuglen et litt finere bilde på transformasjon. Varulven derimot passer jo ypperlig som Halloween kostyme, for er det en ting som aldri forandrer seg er det gleden over å kle seg ut til Halloween! Så i år måtte det bli varulv kostyme. 

For lupus kan kjennes litt ut som en varulv forbannelse. Ved juletider i fjor kjente jeg spesielt godt de fysiske herjingene i kroppen. Ulven var ikke nådig og tvang meg nesten i bønn foran pillebrettet om morgenen. Det gjør noe med deg å bli gjort oppmerksom på egen dødelighet på den måten. Kjenne på frykten for at smertene aldri skulle gi slipp, men bli permanente. Det ble en aha opplevelse i form av hvor mye selvtillit og egenverdi man kanskje legger i jobb, hobbyer og ting man vanligvis gjør uten problem. Hvis disse tingene plutselig blir borte vil fallet føles desto større hvis man ikke har trygg kjerne av egenverd. Kjenne at man har en verdi selv om man ikke kan jobbe for eksempel. Heldigvis for min del ble denne smertefulle perioden kort og jeg har foreløpig vært skånet for gjentagelse av smertene. Men ærefrykten over hvor sårbart livet og kroppen er sitter fortsatt i og har forandret meg. Forhåpentligvis til en bedre og  mer ydmyk utgave. For en fin bivirkning som har fulgt med sykdommen er en større forståelse og toleranse for alt det man ikke kan se utenpå et menneske.   

Å få en kronisk diagnose er litt som å bli nappet opp med roten for å plantes på nytt. Da vil man helst bli plantet tilbake på en næringsrik plass slik at blomsten ikke visner. Det at sykdommen trigges og utløses av noe i miljøet har ført med seg en dominoeffekt av tanker rundt mitt eget liv, tanker rundt hvordan vi lever livene våre, og hvordan samfunnet ønsker at vi skal leve. Maten vi spiser, hvordan vi behandler naturen rundt oss, hvilke egenskaper og verdier vi prioriterer og verdsetter. Man tvinges litt til å skru av vaner, tanker og handlinger som er blitt automatisert. Revurdere og se om det er noe man bør rydde opp i, fjerne, eller tenke nytt om.  For de rundt kan det kanskje virke som man er blitt sær og annerledes. I realiteten handler det mest om å finne ut hvordan man lever best med en ustabil trigger mekanisme i kroppen.   

Der hvor ulven representerer det vonde, såre og brutale lupusen kan gjøre med kropp og sinn, kan kanskje sommerfuglen illustrere den litt finere, indre forandringen. For man tvinges til å se innover. Finne sidene og egenskapene man kan spille på for å takle den nye  tilværelsen. Være bevist hva slags mental næring og informasjon man velger å tilføre. Det er ikke nødvendigvis gjort i en håndvending, kanskje må man gjennom flere etapper. Men har man først kommet gjennom første etappe, så kan man bruke ballasten til den neste. Jeg sier det til meg selv hvis jeg trenger en peptalk «Du landet på beina etter 2020, du kan takle dette». 

​Det sies at hvis en sommerfugl sliter med å komme ut av kokongen må man ikke finne på å hjelpe den, for da vil den dø. Det er nemlig det å slite seg ut av kokongen som gir vingene muskelkraft nok til å fly. Det er en fin illustrasjon på at "alt som ikke dreper, gjør deg sterkere", men man oppdager raskt når man har fått lupus at det ikke nødvendigvis alltid er bare å yte litt ekstra, presse litt hardere eller være litt ekstra flink for å komme ut av kokongen. Noen ganger er tid, ro og tålmodighet eneste medisin. Det kan være frustrende, men til gjengjeld føles gjerne utsikten desto vakrere de gangene du får fly. 

Det er noe mystisk og magisk med månen. Den går i en syklus på 29 dager og 12 timer. En syklus av krefter. Akkuratt som en gjennomsnittlig menstruasjonssyklus. Kreftene i månen påvirker tidevannet, og noen mener den påvirker oss. Kanskje ikke så rart, det er mye vann i oss også. Og som månen påvirker vannet, påvirker menstruasjonssyklusen oss. Er det noe man plutselig blir opptatt av når man vil bli gravid så er det egen syklus. Man får også en nyervervet respekt for hvor komplisert og fantastisk naturen har skrudd oss sammen for at det skal kunne bli et barn. Selv kan jeg ikke huske annet enn en litt klein naturfagstime med mye fnising når dette tema dukket opp på ungdomsskolen. Noe som er veldig synd når jeg nå først i voksen alder har forstått hvor mye vi påvirkes både fysisk og mentalt av hver fase av syklusen og hvor fantastisk intrikat den egentlig er. 

Menstruasjon (dag 1 til 5) 
1. menstruasjonsdag markerer slutten på forrige syklus og starten på den neste. Kroppen kvitter seg med livmorslimhinnens lag som skulle fange det befruktede egget. Det at man blør, kanskje er litt sliten med kramper og vondter, gjør det naturlig å ta det litt rolig og passe litt ekstra på seg selv de første dagene. Nivået av østrogen og progesteron er lavt når mensen starter. Dette er noe av grunnen til at man kan føle seg litt emosjonell, nedfor og grinete dagene rett før og de første dagene av mensen. Østrogen er nemlig knyttet til produksjonen av serotonin, «lykkehormonet».

Folikkelfasen (dag 6 til 12).
Folikkelfasen starter egentlig samtidig med mensen. En folikkel er en liten blære med et lite egg. Når mensen kommer starter 3-5 folikler og vokse, hvorav 1 av de til slutt skal bli egget som slippes. Det er hormonet FSH som gir beskjed om at foliklene skal begynne å vokse. Dette er et av hormonene man måler når man skal starte fertilitetsbehandling og sier noe om kvaliteten på eggene. I løpet av dag 5 har en folikkel tatt ledelsen og blir egget som skal videreutvikles frem mot eggløsning. De resterende forsvinner, det vil si at man mister mer enn et egg i løpet av en syklus. I denne fasen stiger østrogennivået, og med det stiger gjerne også humør og den fysiske kapasiteten. Dette er perioden hvor kroppen er på topp fysisk, mentalt og sosialt. Personlig merker jeg for eksempel at i denne perioden er jeg mye tøffere i klatrehallen. Det er mye enklere å kaste seg ut i ting, og jeg føler meg sterkere både fysisk og mentalt. Energinivået er generelt høyere og jeg orker mer i denne perioden. Dårlige nyheter for eksempel er også mye lettere å takle, siden optimismen ofte sitter løst. 

Eggløsning (dag 12 til 16)  It´s show time! Det økende østrogenet er snart på topp og sørger til slutt for en kraftig økning av LH hormonet (luteiniserende hormon). Det er denne plutselige økningen som fanges opp av en eggløsningstest i form av en smiley eller 2 like sterke streker. For oss uten partner er det nå vi kaster oss på telefonen til Fertilitetsklinikken. Det utvalgte egget skal nemlig nå straks begi seg ut på sin skjebneferd ned egglederen og forhåpentligvis møte en kjekk svømmer på veien. Når egget slippes har det ca 24 timer på seg til å befruktes. Dagene rundt eggløsning er de dagene kvinnen er helt på topp. Det sies at man gjerne tåler mer smerte og er på sitt mest sosiale og attraktive. Kroppen prøver jo tross alt å lage en baby, men hvis man ikke prøver å lage en baby kan man jo utnytte disse latente kreftene til noe annet. For akkurat disse dagene synes jeg føles litt som å surfe på en bølge av grønt lys og ingenting kan gå galt. 

Lutealfase (dag 17 til 28)
Når egget er sluppet blir folikkelen egget slippes fra til noe som kalles «det gule legemet», som produserer hormonet progesteron. Dette fører til en kraftig økning av dette hormonet, som sammen med østrogen forbereder kroppen på å ta i mot et befruktet egg. Livmorslimhinnen blir tykkere igjen og temperaturen i kroppen stiger. Kroppen gjør seg klar for rugemodus og skaper et trivelig miljø for egget. Progesteron er et hormon man gjerne får tilført etter inseminasjon for å øke sjansen for at egget fester seg. Etter som jeg har forstått på min revmatalog så er det ikke vanlig at dette hormonet utløser lupus. Åtte, ni dager etter eggløsning begynner produksjonen av hormoner å falle. De fallende hormonnivåene er knyttet til humørforandringene man forbinder med PMS. For min del er det da jeg har en  tendens til å gruble og filosofere mye. Gjerne også overtenke ting og bli litt melankolsk. Når det ikke kommer noe befruktet egg vil det gule legeme til slutt bli ødelagt. Med denne bråstoppen av hormoner kommer mensen igjen, og en ny syklus starter.   

Det ligger endel synsing og personlig erfaring bak kildene man finner om dette temaet, og kanskje ikke så mange studier. Men Olympiatoppen skal i gang med et forskningsprosjekt på trening og mensen. Så det tyder jo på at det antageligvis er noe potensiale i å utnytte syklusen.  Min erfaring er hvertfall at det å kjenne sin egen syklus og vite hvordan den føles og oppfører seg i egen kropp er nyttig kunnskap. Både for å gjenkjenne det unormale og for å kunne gi seg selv litt slack i enkelte perioder. Det trenger ikke bety at man skal legge begrensninger for seg selv basert på de ulike fasene, men man kan jo spille seg selv god og utnytte potensialet som ligger der. Samtidig er det også en trøst i å vite at det kan faktisk ha sin helt naturlige forklaring hvis det plutselig føles som verden går i grus, eller at du røres til tårer mens du matcher single sokker med hverandre. 



​Kilder:
https://sml.snl.no/menstruasjon
https://www.vilbligravid.no/fertilitet/kvinnens-fertilitetsutredning/
https://www.everydayhealth.com/womens-health/how-your-menstrual-cycle-affects-your-behavior.aspx

Etter å fylt opp ukens medisinbrett,  ble det klart at det var på tide å ta turen innom apoteket for å fylle opp beholdningen av Imurel og prednisolon. Lykken skulle ha det til at Meny har tilbud på kaffen jeg drikker denne uken, så jeg passet på å slå to fluer i en smekk. I det jeg har fått snappet til meg to poser og er på vei mot kassen oppdager jeg et kjent fjes fra videregående. I vogna sitter en søt liten tass og han forteller at nummer 3 er på vei. Vi småprater litt løst om hvordan det går. Han har holdt seg godt. Kun et par rynker ved øynene avslører at han står midt i småbarnslivet.  Det er noe fint med å komme fra en liten by hvor man plutselig kan snuble over gamle bekjente på denne måten.

Spol tilbake til mars og jeg ville gjort alt for å unngå å plutselig møte på kjentfolk. Særlig kjekkaser fra videregående. Det ville sendt meg rett i sammenligningsfella og en tur ned i kjelleren etterpå. Stemmen i hodet ville trykket på alle knappene og forsterket følelsen av tap, sorg og ensomhet. Spørsmålet «hvordan går det?» ville ført til blank løgn og flakkende øyne. Mest sannsynlig ville jeg forsøkt å unngå det hele, forsøkt å gjøre meg usynlig. Kanskje stukket hodet ned frysedisken og gransket innholdsfortegnelsen på en pakke laks. I dag forsøker jeg ikke å være usynlig. Når jeg svarer at  det går bra, så kjenner jeg fysisk i kroppen at jeg mener det. Smilet er ekte og stemmen er stødig. At jeg gestikulerer med en apotekpose i hånden registrerer jeg først etterpå. Det er en helt annen ro i kroppen nå, enn i mars. Det kjennes ikke lenger som jeg forsøker motarbeide situasjonen, men har akseptert den slik den er akkurat nå.   
​

Å bestemme seg for å bli mamma på egenhånd er ingen enkel eller lettvint avgjørelse. Du må rett og lett vurdere om det er noe du ønsker og klarer å gjøre alene. Selv om man har et stort og godt nettverk rundt seg så må man være rustet for å gjøre jobben. Det vanskeligste og såreste er kanskje å gi slipp på familiedrømmen og innse at livet tok en annen vending enn du innerst inne hadde sett for deg. Da jeg i fjor satte i gang forsøkene hadde jeg tatt mange runder med meg selv før jeg til slutt landet godt i avgjørelsen.  Siden det er et aktivt og bevisst valg om å gjøre det alene, så skylder jeg det ufødte barnet og ha tenkt gjennom og gjort meg noen tanker rundt problemstillingene som vil komme. Barnet vil jo kun få meg som forelder og blir automatisk mer sårbart hvis det skulle skje meg noe. Eller verre, hvis det viser seg at jeg er en dårlig mor. Noen vil mene at jeg er en egoist som frarøver barnet en far. Men for dette fremtidige barnet vil jo alternativet være å ikke eksistere i det hele tatt.  
 
Det er mange scenarioer i hodet i løpet av en sånn tankeprosess. Både av psykologisk og mer praktisk karakter. Hvordan er det for en gutt og vokse opp uten en pappa? Hvem skal lære han hvordan det er å være mann? Hva med en jente som vokser opp uten en pappa? Hvem skal være hennes rollemodell for hvordan en mann oppfører seg?  Påfører jeg barnet usynlige sårbarheter senere i livet?  Takler jeg det økonomisk? Hvem skal jeg sparre med om oppdragelse? Hvem rundt meg tør å si fra hvis jeg gjør noe feil eller uheldig? Når og hvordan forteller jeg donorhistorien? Dette er bare noen av spørsmålene som surrer gjennom hodet og krever et svar eller en vurdering. Heldigvis har jeg gode mennesker i livet mitt jeg kan sparre med. Alt fra de små praktiske spørsmålene til de store filosofiske. Da jeg ble syk ble det tilført et ekstra lag med spørsmål rundt helse. Hvor syk kommer jeg til å bli og hvor stor er sjansen for at barnet plutselig blir foreldreløst? Hva hvis sykdommen blusser opp i barseltiden? Vil jeg bli mer sliten enn andre småbarnsmødre? Hvordan vil det fungere å gå på immundempende medisiner når barnet begynner i barnehagen og drar med seg masse bakterier hjem?

Til syvende og sist blir mange av spørsmålene stående åpne. Det er umulig å spå fremtiden og hvordan den vil se ut. Den som er frisk kan plutselig bli syk, det har jeg jo selv akkurat erfart. De som har hus, partner og alt på stell kan plutselig miste alt. Å tro at man kan ha full kontroll på hver minste detalj og en plan for alt her i livet er en illusjon. Vi kan alltids forsøke å ta forhåndsregler der det er hensiktsmessig for oss. For min del er det å lytte til legen når det gjelder tidspunkt for graviditet. Ta egne og bevisste valg til mat, fysisk aktivitet, hvile og jobb. Finne balansen og en hverdag jeg kan trives i. Min fremtid er like usikker som alle andre sin, verken mer eller mindre. Det eneste valget jeg egentlig har er å flyte med etterhvert som livet utfolder seg. Jeg håper det blir langt, friskt og inkluderer barn. 

Det er noe hypnotisk med bål. Lyden av de knitrende flammene og det flakkende varme lyset som blir sterkere etterhvert som mørket pakker seg tettere. Siste rest av dagslyset er i ferd å slukne og en venninne som har holdt meg selskap noen timer, er på tur hjem igjen. Med unntak av et par på andre siden av tjernet sitter jeg alene ved vannkanten og hviler blikket i flammene.  Bak meg henger hengekøya hvor soveposen er klargjort. Når jeg får spørsmål om jeg synes det er skummelt å sove alene ute så er svaret alltid nei. Jeg har vært en del alene på tur og det plager meg ikke å sove alene ute, enten det er i skogen eller på fjellet. Derfor føles det litt pussig at jeg i kveld plutselig føler på en liten nervøsitet i det mørket senker seg rundt meg. Skrekkfilmer holder jeg på en armlengdes avstand og minner om de jeg har sett skyver jeg som oftest elegant unna. Men i kveld føles det som de ligger veldig tilgjengelig under huden. Etterhvert begynner stjernene og dukke opp på himmelen som er i ferd med å bli mørkeblå. Skogen er nå blitt svarte skygger, men det er nok lys igjen til at trærne kan speile seg i vannflaten. Det er nydelig å se på! Samtidig så kan jeg, litt flaut konstatere at ja i kveld føler jeg faktisk litt ekstra på mørket. I kveld får jeg altså en påminnelse i å være mørkredd. 

Det er en bitte liten nerve der som ikke vil slippe helt. Jeg begynner å pakke meg inn i soveposen i køya. Et flash fra «Blair witch project» sveiper over netthinnen før jeg skyver det bryskt unna. Ikke nå! Det ligger en seter ikke så langt unna tjernet. Tanker om at det kanskje spøker der vaker under overflaten. Hodet er i ferd med å skremme seg opp. Fantasiene sitter løsere og løsere. Nervøsiteten begynner å sitre svakt, men merkbart i kroppen. Forteller meg selv at nå er hodet på ville veier. Det finnes ikke spøkelser. Dekningen er sporadisk, men jeg forsøker å avlede meg selv med telefonen, tenke på noe annet.  Det kommer en spøk om at så lenge jeg ikke er i nærheten av Retthellasetra så går det bra. Kroppen stivner helt. Det er jo der jeg ligger! Det må være en spøk? Tårene presser på bak øyelokket. Føler meg tåpelig, men trangen til å pakke sammen og reise kommer plutselig og overveldende. Jeg sitter oppreist i køya nå med vidåpne øyne, mens adrenalinpumpen er i ferd med å skru seg på. Vær så snill si det er en spøk! Det viser seg å være en spøk.  Jeg tar noen dype pust med magen og legger meg ned igjen, fortsatt litt på vakt. Forteller meg selv at den oppjagede følelsen skyldes kjemien i kroppen og den vil snart roe seg. Som med andre mørke tanker og følelser man opplever, så slipper også mørkeredsel taket. Det blir ingen heseblesende flukt hjem gjennom skogen med nisser og skrømt i hælene. Jeg faller til ro og får til slutt sove. Det er ikke noe som lusker rundt vannet og i skogen. Den skumleste huldra her er faktisk meg. Selv huldra har lov å være mørkredd noen ganger.   
​

På samme måte som kroppen trenger sunn næring, trenger også det mentale tilføring av sunn næring. Så bildet over er en liten snack som henger på kjøleskapet mitt om dagen. Det som kanskje har vært det vanskeligste med hele diagnosen er å godta å måtte leve med usikkerheten. Illusjonen av å kontroll forsvant og det har tidvis vært krevende å innse hva man kan påvirke og hva som er helt utenfor min kontroll. ​I starten handlet det mye om å ta pillene, prøve å føle seg bedre og vente på neste kontroll hos legen. Høre at prøvesvarene ble stadig bedre og at medisinene fungerer. Det var en form for forutsigbarhet og plan i det. Nå glir jeg mer og mer over i hverdagen av å leve med diagnosen, og det er her den virkelig jobben med å takle den begynner.  Det å lære seg å leve med å ikke vite hvordan den vil utfolde seg. Det er viktig å ikke glemme den mentale biten midt oppi alt fokuset på pillebrettet, sunn mat og trening.

Sosiale medier blir sånn sett et litt tveegget sverd. Det ligger  mye der som kan være en trøst og en følelse av å ikke være alene med en sær diagnose. Men samtidig så kan det også forsterke katastrofe tenkingen. Mange av beskrivelsene kjenner jeg meg ikke igjen i. Jeg har ikke noe særlig daglige plager, føler meg frisk og vital  mesteparten av tiden. Kroppen fungerer godt. På den ene siden er jeg takknemlig for at sammenlignet med disse beskrivelsene så er min lupus foreløpig ganske mild og snill. På den andre siden så trigger de en liten bekymring i form av, er det dette som venter? Er man foreløpig bare lykkelig uvitende og naiv? Hvis man ikke er obs er det lett å la seg spinne nedover i en tankespiral av mørke fremtidsutsikter. 

Det finnes uendelig mange sitater rundt tanken om å gi slipp og flyte med. Det  er så lett i teorien, men så vanskelig i praksis. Noen ganger er det så mye lettere  å gå over i fikse-modus, i stedet for å bare la ting utfolde seg. Legge en plan, stake en retning, forsøke forutse fremtiden. Uforutsigbarheten i det hele kan føles så ubehagelig, at det nesten blir lammende. Hodet går over på høygir. Forsøker å finne løsninger på hypotetiske problemer som ikke har oppstått ennå, og som kanskje aldri kommer til å gjøre det.  Som for eksempel når jeg syklet hjem i går ettermiddag og kjenner at stikkingen på venstre side av brystet ikke har gitt seg ennå. Uten forsvarsel og betenkningstid slår hodet over fra «skal jeg kjøpe noe godt til fredagskvelden?» til «hva skjer hvis jeg får en blodpropp som løsner mens jeg er alene hjemme?» Det høres helt hysterisk ut, men disse tankene kommer noen ganger som en impuls som er vanskelig å skru av. Å lære seg å la den impulsive tanken bare oppstå og oppløses igjen uten å spinne den videre er en viktig del av å håndtere usikkerheten. ​

Samtidig er det usikkerheten som gir livet nerve. Det er den som drar oss fremover. Med forventningsfull eller skrekkblandet fryd over over hva som venter rundt neste sving. Det kan bli bedre, det kan bli verre. Det eneste som er 100% sikkert er at ting vil forandre seg. Som sitatet sier: 

August er over og satte med det punktum for sommermånedene. For de av oss som elsker alle årstidene så er også høsten et velkomment sceneskifte. Solen er ikke lenger like intens så snart kan solfaktor 50 få hvile litt og huden få pusten litt friere. Det ligger en deilig friskhet i luften som er blitt merkbart kjøligere mot skjørtkledte legger. Bjørketrærne som ligger langs Steinsletta har fått gyldne blader og står i stil til den gule åkeren. En formasjon med fugler flyr over himmelen som virker ekstra blå. Jeg har tilbragt ettermiddagen hos en venninne og er på tur hjem. En snarvisitt innom hverdagslivet slik det ser ut for de fleste av venninnene mine nå. De siste årene har det for alvor foregått et sesongskifte der også. De fleste rakk toget med hus, mann og barn, og vi blir stadig færre som står igjen på perrongen. 

Der hvor noen kanskje misunner meg friheten og all tiden jeg har til rådighet, kjenner jeg på et savn etter familielivet jeg ikke fikk til å skape. «Det ordner seg nok» sier jeg. Forsøker virke modig og uanfektet. "Det ordner seg for snille jenter" svarer de, men stemmen er ikke lenger like sikker.  Det er vanskelig å innrømme for seg selv at man kjenner på misunnelse. Misunnelse ovenfor gode venninner som en etter en glir inn i kjernefamilien. Med en naturlig letthet takler de tidsklemmen med jobb, bleier, barnegråt og sure smuler. I mellomtiden sitter man på utsiden og titter inn, mens avstanden blir stadig større. Hvordan havnet man her på utsiden? Hvorfor føles det egentlig som man er på utsiden? Føles det bare sånn fordi det ble annerledes enn man hadde sett for seg. Er det kanskje forventningene som er det største problemet? Forventningene om hvordan det skulle sett ut?

​Det er ikke nye tanker. De har surret i hodet før.  De gjør mindre skade når man godtar at de er der.  Når man ikke forsøker overstyre eller fortrenge, bare registrerer at de er der og snart vil forsvinne igjen. Erstattes av påminnelsen om at det finnes større og verre problemer enn barnløshet og lupus. Til slutt er det som oftest takknemlighet som vinner den interne dragkampen med selvmedlidenhet. Min første lupus sommer er forbi og med unntak av et bitte lite oppbluss og litt høyere kortison doser gikk det jo veldig bra, med tanke på alt jeg hadde hørt. Jeg titter utover jordet. Et dryss av dråper fra vanning systemet treffer ansiktet i det jeg sykler forbi. Det bringer plutselig frem den litt barnslig gleden over vann. Jeg må smile. Det er jo ikke for sent helt ennå. Det sås frø om høsten også. Frø som gir fine blomster når våren kommer.