Værgudene har forbarmet seg over den store løpsfesten og solen skinner fra blå himmel i Hønefoss. Det er helgen etter skolestart og klart for en av årets store happeninger i Hønefoss, nemlig Ringeriksmaraton. Selv om det heter maraton er det maraton stafetten som er hovedattraksjonen og gatene fylles av små og store løpere i alle former og fasonger.  Jeg sitter i sofaen med en kaffekopp og et startnummer i hånda. I går ettermiddag ble jeg nemlig spurt om å hoppe inn og ta en etappe som var blitt tom. Etter overraskende kort betenkningstid svarte jeg ja. Rett og slett fordi jeg hadde lyst. Selv om jeg nesten ikke har løpt i år, hadde jeg lyst å være med på løpsfesten. Kjenne på og være en del av stemningen som preger bybildet i Hønefoss akkurat i dag. 

​Det er så lett å henge seg opp i tanker om hvilken form man er i. Selv i sammenhenger som dette, hvor det sosiale og løpsglede er det viktigste, så er det så fort gjort å legge begrensninger på seg selv. Tenke, «jeg er ikke rask nok, ikke i god nok form».  Som regel kommer sånne tanker fra det usikre egoet. I hodet har jeg for eksempel alltid vært en person som løper 5 km på ca en halvtime. Selv om det er lenge siden det var en realitet så lever denne versjonen av meg fortsatt i mitt hode. Når jeg i dag potensielt  vil få dette grundig motbevist, stritter egoet i mot og leter etter unnskyldninger. Det er så godt å endelig ha kommet dit at man kan gi sitt eget ego fingeren og heller akseptere hvor man er.  Glede meg over at jeg faktisk kan si ja sånn på impuls, selv om jeg kanskje ender opp med å måtte gå deler av etappen.  Det er faktisk ikke alle forunt å ha muligheten og en kropp som fungerer! 

Det er en klar og fin morgen i Jotunheimen. Sola har sakte men sikkert bredd seg nedover fjelltoppene og varmer oss nå i nakken. Vi er på tur opp Østre Torfinnstind og har begynt å skrå oppover for å komme til starten av renna vi skal klyve opp. Mens vi beveger oss oppover oppdager  hvor mye jeg har fokusert på at turen til toppen kommer til å bli slitsom. Som en liten motgift forsøker jeg meg på et lite mantra. «Du er en maskin som aldri blir sliten.» Turfølget fra klatreklubben er definitivt i bedre form så jeg får hvertfall prøve og ikke psyke formen min helt ned. Starten er alltid seigest tenker jeg, mens jeg forsøker å fortelle meg selv at jeg er en maskin. Leggene som synes dette var en litt brå start på dagen kjøper det ikke helt. De hadde helt klart foretrukket en litt flatere start. Men når jeg minner de på hvor mye de takler og at turen i fjor gikk helt fint så får de en liten vitamininnsprøytning. Som om de husker at de er i bedre form i år.  

Vi klyver oss opp gjennom den løse renna. Tanken om slitne legger er erstattet av veivalg, vaktsomme føtter og hender som leter etter og finner trygge tak. Med et er vi på toppen og speider utover utsikten og etter rappell feste. Nå begynner det virkelig morsomme og spennende med denne turen. Vi skal nemlig rappellere og klyve oss bortover fra Østre, til Midtre og videre til Vestre Torfinnstind, Torfinnstraversen. Etter beskrivelsene å dømme kommer dagen til å by på 4 rapeller, utsatt klyving og luftige skar. Siden det blir en lang og fysisk dag, har jeg valgt å putte første pille Letrozol i ettermiddagsdosen.  Selv om jeg tviler på at jeg får så mange bivirkninger kan jeg like gjerne vente til vi er nede igjen. Jeg har uansett ikke fått noe tidspunkt for når disse pillene skal tas. 

Letrozol er en av de mange reseptene som har dukket opp etter at jeg meldte mens i starten av juli, og er et alternativ til Femar. I følge pakningsvedlegget er Letrozol en medisin som brukes til å behandle brystkreft hos kvinner etter overgangsalderen. Den virker ved å hemme produksjonen av østrogen. Det høres jo pussig ut i fertilits sammenheng, men etter det jeg leser meg frem til så tar man disse i starten av syklusen slik at det sendes signal om at det er for lite østrogen. Det lave nivået gjør at det frigjøres mer av hormonet FSH som stimulerer til mer folikkelvekst. Så da høres det ut som disse pillene skal hjelpe eggposene mine å vokse. Som alle pakningsvedlegg er listen over bivirkninger lang og jeg leser bevisst ikke gjennom alle, men de vanligste er hetetokter, økt kolesterol, utmattelse, økt svetting og leddsmerter. En liten kuriositet er en bivirkning av ukjent frekvens, «avtrekker finger; en tilstand der finger eller tommel henger seg opp i en bøyd stilling».

Det blir en spennende dag i høyden med stein, luft og snø under føttene. 
Å gå i fjellet føles som medisin. Det å komme opp i høyden og se utover fjellandskapet gjør under for hode, kropp og sjel. Tanken på at fjellene sto her lenge før vi kom og at de fortsatt vil stå her lenge etter vi er borte setter liksom alltid ting litt i perspektiv. Å bevege seg i dette dramatiske landskapet av hardt fjell, løs stein, bratte stup, svimlende egger og forræderisk snø gir en påminnelse om hvor liten man er og hvor skjørt og kort livet er.  Her er det ikke plass til bagateller og uinnfridde forventninger om hvordan livet helst skulle vært. Med det som bakteppe lirker jeg frem pille-dosetten fra topplokket når vi kommer tilbake til teltet. Ettermiddagesdosen og første pille Letrozol svelges unna før middag. Så nå er man faktisk i gang med hormonene.. 

​https://oslo-universitetssykehus.no/seksjon/nasjonal-kompetansetjeneste-for-kvinnehelse/Documents/Kurskompendium_121021.pdf
https://tidsskriftet.no/2009/02/oversiktsartikkel/ovulasjonsinduksjon-ved-bruk-av-letrozol

Spente fingre fullfører åtterknuten. Litt flytende kalk gnis inn i håndflatene. Ser på at den seige massen begynner størkne og bli hvit. Den første delen ser overkommelig ut, men så begynner den se glatt ut med små tak. Falltreningen inne har gitt resultater så nå beveger jeg meg til stadighet ut av komfortsonen også ute. Jeg tar et pust med magen og gir meg i kast med ruta. Det er jo bare å forsøke, det er faktisk ikke helt utenfor rekkevidde.  Jeg tåler å pushes litt. Etter å snakket med Rikshospitalet er det fortsatt lenge til det blir noen pushing på fødestua, så det pushes på klatrefeltet i stedet. 

Det var venteliste på oppstart av behandling før sommeren så den spente følelsen som oppsto i det ringebrevet endelig dukket opp, er erstattet av ventemodus igjen.  Men den som venter på noe godt.. Kanskje det er en fin ting? Sommeren er jo tross alt høytid for oppbluss, så kanskje det ikke er så dumt å vente til høsten. Desperasjonen jeg kjente etter å komme i gang har nesten forsvunnet helt. Når jeg har ventet så lenge, så klarer jeg å vente et par måneder til.  Nå har jeg uansett noe konkret å forholde meg til. August. 

Den første delen av ruta flyter fint. Sakte men sikkert beveger jeg meg oppover. Etterhvert begynner takene videre å se mindre ut og jeg nærmer meg crux klippet. Får plassert foten på et tynt tak ute mot høyere. Fingrene på venstrehånd finner den lille krimpen. Jeg kjenner pulsen stiger og pusten går raskere i det høyrehånden plasserer noen fingre i et lite tak i hjørnet.  Fy søren dette føles smått! Med bankene hjerte finner høyrefoten det gode fottaket, men rompa blir for tung. Med et henger jeg i tauet litt lenger ned. Det skjer noe i hodet når det første fallet er tatt. Noe løsner i kroppen og selvtilliten til å forsøke på nytt forsterkes. Forsøker, faller, forsøker, faller, forsøker, faller. Det virker uoverkommelig, helt til plutselig gjøres noe riktig og jeg rekker taket ved siden av klippet. Med skjelvende hender og helspente ben får jeg trukket ut litt tau. Det er en deilig cocktail som strømmer gjennom kropp og hode i det jeg hører klikket fra karabinen som lukker seg rundt tauet. Det blir ikke til at jeg fullfører ruta videre. Hodet er tomt for krefter. Det gjør ikke noe. Jeg smiler mens jeg senkes ned igjen. Det var en stor seier bare å forsøke. 

Den deilige følelsen av å mestre og våge pushe seg blir sittende i kroppen. Blander seg med den milde, varme vårluften. På denne tiden i fjor følte jeg styrken var på vei tilbake. I dag føler jeg meg sterkere enn noen gang. August. Hvis den sitter på første forsøk blir det en maibaby. Det vil si at på denne tiden neste år så pusher jeg kanskje enda sterkere på fødestua. 

Det er siste helgen i februar og jeg befinner meg midt i Romsdalen på årets første topptur. Vi er 3 stykker som har tatt turen og har akkurat hatt en liten toddy pause i sola. En pause preget av påskestemning er godt på en dag som vi på forhånd vet antageligvis ikke kommer til å havne på topp 5 værmessig. Med sola i ryggen og termosen tilbake i sekken, vender vi skituppene oppover den hvite fjellsiden. Skisporene fra følget foran oss ligger mykt i snøen og viser vei mot toppen av Smørbottfjellet.  Bygevær smyger seg raskt og lydløst oppover fjellene vi er omgitt av og vinden har plukket opp tempoet litt. Skiene siger takfast videre oppover mot toppen som er blitt mer utydelig gjennom skylaget. Det skal ikke gå lenge før vi ikke kan se den og alle konturer rundt oss er innhyllet i hvitt og vind. Skisporene fra følget foran er blåst bort og gjemt. Vinden pisker opp snøføyk i brilleglasset. Det er vanskelig å se veien opp opp, og veien ned. Vi blir derfor stående å vente ut været litt. I følge værmeldingen skal det lette opp igjen om litt. 

Det er merkelig hvordan de andre sansene påvirkes av å befinne seg i en whiteout. Følelsen av bevegelse, retning og fart oppleves helt forstyrret når alle holdepunktene rundt blir borte. Verden føles helt flat og man blir nesten litt uvel og sjøsyk av det. Som i livet ellers er man avhengig av mørket, skyggene og konturene for å kunne bevege seg godt og i riktig retning. Men noen ganger får man en liten whiteout slengt i fleisen og det blir vanskelig å se hvilken retning man skal. Enkelte ganger kan derfor det beste alternativet være å vente, selv om det å bli stående stille på stedet hvil kan føles frustrerende og skummelt. Å stå stille  til man har fått bedre sikt gjør det lettere å stake ut kursen på nytt eller snu. 

10 minutter senere letter det litt opp rundt oss og vi bestemmer oss for å fortsette videre oppover mot toppen. Det vekslende været følger oss oppover, men sammenlignet med turen på denne tiden i fjor kjennes kroppen sterkere og bedre rustet for motvind. I år kan også jeg gå i forkant og legge spor i snøen. Det kjennes godt og motiverende. I likhet med dagens værmelding så melder min personlige "værmelding" at whiteouten ikke varer evig og det er mye godvær i sikte denne våren. 

Å slippe eller eller glippe taket i klatreveggen er en guffen følelse. Frykten for å falle fra er noe som sitter instinktivt i oss. I øyeblikket du glipper overgir du all kontroll til noen andre, til den som står under å sikrer. Du er prisgitt at den som holder andre enden av tauet tar deg i mot, hvis ikke vil du gå rett i bakken med et smertefullt brak. Å ta et fall er blitt en del av oppvarmingen. Frykten for å falle krever nemlig mye energi på led. Når nervøsiteten tar overhånd forplanter den seg ut i kroppen og resulterer i at jeg klamrer meg hardt til takene og fomler unødvendig med klippene. Ved å utsette meg for ubehaget ved å hver oppvarming forsøker jeg å ta vekk noe av denne nervøsiteten. Å ta tak i og føle på det ubehagelige er ofte den eneste måten å bli kvitt det. Og det har hjulpet. Sakte men sikkert har den berømte komfortsonen utvidet seg slik at jeg i dag tør å gi meg i kast med en rute hvor jeg vet jeg kommer til å falle på ordentlig.  

Munnen føles tørr i det jeg knyter meg inn i tauet. Nipper litt nervøst til vannflasken. Venninnen min sjekker knuten min og jeg sjekker bremsen hennes før jeg beveger meg mot veggen. Prøver å skyve vekk nervøsiteten og holde fast i selvtilliten i det jeg gripper om det første taket. De første 4 klippene er jeg trygg på at jeg skal klare. Det er det 5. klippet som pirrer litt ekstra. Akkurat det flyttet tok det lang tid før jeg fikk til på topptau og nå nærmer jeg meg akkurat dette flyttet på led. Følelsen i det jeg klipper akkurat dette klippet er fantastisk og med styrket selvtillit fortsetter jeg videre mot det 6. Tyngden trekker i venstre hånd i det jeg trekker opp litt tau for å klippe. Går dette? Det klikker betryggende i karabinen og sekundet etter glipper hånden og jeg faller. Mykt og kontrollert blir jeg hengende. Lettet og glad. Det gikk jo helt fint!

Den berømte komfortsonen er overførbar til mange områder av livet. Som regel trives vi aller best innenfor denne, for å bevege seg utenfor kan kreve mye mental og fysisk energi. Ofte kan det være diffust og sette fingeren på hva det egentlig er som er ubehagelig. Kanskje er det en samtale eller et ansvar man vet man må ta, eller en oppgave man må utføre. Kanskje er det en hemmelig drøm man har, et ønske om å heve stemmen eller vise en ny side av seg selv, men noe ubestemt holder en tilbake. Det finnes rikelig av klisjefylte sitater om å bevege seg ut av komfortsonen, som denne: 

I livet er det ikke nødvendigvis noen som står i andre enden av tauet og tar i mot. Det er ikke gitt at fallet vil bli mykt og kontrollert. Det kan være vi feiler miserabelt. Allikevel må vi noen ganger slippe taket og håpe på at det går bra. Kaste oss ut i det og håpe vi lander trygt på beina. Om ikke annet vil det bli mindre ubehagelig neste  gang. Etter det første fallet var det bare å fortsette. Flytt etter flytt, fall etter fall kom jeg meg oppover veggen. Jeg smiler i det jeg heises ned mot gulvet. Jeg klarte ikke fullføre ruta hele veien opp, men det gjør ikke noe. Belønningen flyter allerede rundt i kroppen. En deilig strøm av endorfiner, mestring og lykkefølelse. Og ikke minst vissheten om at komfortsonen er flyttet et lite knepp. ​

Det er mandag ettermiddag og middagen har sunket seg godt på plass i magen. Vanligvis ville jeg allerede vært i klatrehallen, men etter teknikkkurset i går er hender og håndledd litt ømme og trenger en pause. Egentlig skulle jeg faktisk vært på date i dag. Eller i mitt hodet var det hvertfall en date, men den ble avlyst. For øyeblikket sitter jeg derfor i stedet veldig godt plassert i sofaen, mens  strikkepinnene går. Genserbolen på en julegave har begynt å vokse seg stor mellom hendene. En liten stemme har begynt å hviske at det er på tide å snøre på seg joggeskoene snart. Det er lenge siden jeg har syklet til jobb, så det er på tide å børste støv av joggegleden for å ikke miste all kondisjon. Målet er å samtidig finne litt granbar til adventstaken. Men dørstokkmila føles litt lang i dag. Jeg tar meg i å kjenne ekstra godt etter om jeg er litt sliten eller har vondt noen steder.  Leter litt etter om det er noe jeg kan skylde på lupusen sånn at jeg kan bli sittende i sofaen og strikke i stedet. 

Det er ikke det at man på død og liv alltid skal tvinge seg ut og av gårde, men akkurat i dag så vet jeg at det bare er min indre kosegris som leter etter unnskyldninger for å kunne bli værende på sofaen under ullteppet. Den indre kosegrisen er spesielt aktiv på denne tiden av året, når mørket og kulden senker seg ute mens stearinlysene blafrer inne. I utgangspunktet var planen en skikkelig god joggetur, men akkurat nå har jeg gått i forhandlinger med kosegrisen om premissene for turen ut. Det kjennes fryyyktelig kaldt ute argumenteres det, men gradestokken viser bare så vidt under 0.  Stillongs og ulltrøye kommer frem fra skuffen, samt en fleecegenser for sikkerhets skyld. Det slår meg at jeg egentlig er bedre kledd nå enn på en skitur i 13 minus i vinter, men akklimatisering til vinteren pågår fortsatt. Etter litt frem og tilbake blir jeg og kosegrisen enige om at vi sykler til en sti i nærheten hvor det kanskje finnes litt granbar til adventstaken. Så ser vi an hva vi føler for når vi kommer dit. 

Ved starten av stien ligger det et par trær som har gått med i fredagens uvær, så adventstaken er raskt i boks. Med høy musikk på øret er kosegrisen straks litt mer medgjørlig og vi jogger lett innover stien. På sånne dager nytter det ikke å ha veldig høye ambisjoner, da handler det bare om å komme seg litt ut og røre litt på seg. Så det blir en litt merkelig miks av lett jogg, dansetrinn, hinking, hopping og skyggeboksing bortover den mørke stien. Omsluttet av mørket er det uansett bare trærne som kan se krumspringene som foregår. Det blir raskt varmt så det var litt overkill med den fleecen. Etterhvert blir kosegrisen litt lei og vil tilbake. Vi inngår et kompromiss om å sykle opp på toppen av en bakke i nærheten og se om vi kan ta noen bilder av månen før vi vender hjem til ullteppet igjen. Som sagt så gjort. En liten omvei og en liten bakke senere får vi tatt noen fine bilder av månen før vi triller nedover mot sofa og strikketøy. Treningsmessig ble det kanskje ikke så fryktelig effektivt, men det ble frisk luft og litt bevegelse, og det er det viktigste. 

Det er noe mystisk og magisk med månen. Den går i en syklus på 29 dager og 12 timer. En syklus av krefter. Akkuratt som en gjennomsnittlig menstruasjonssyklus. Kreftene i månen påvirker tidevannet, og noen mener den påvirker oss. Kanskje ikke så rart, det er mye vann i oss også. Og som månen påvirker vannet, påvirker menstruasjonssyklusen oss. Er det noe man plutselig blir opptatt av når man vil bli gravid så er det egen syklus. Man får også en nyervervet respekt for hvor komplisert og fantastisk naturen har skrudd oss sammen for at det skal kunne bli et barn. Selv kan jeg ikke huske annet enn en litt klein naturfagstime med mye fnising når dette tema dukket opp på ungdomsskolen. Noe som er veldig synd når jeg nå først i voksen alder har forstått hvor mye vi påvirkes både fysisk og mentalt av hver fase av syklusen og hvor fantastisk intrikat den egentlig er. 

Menstruasjon (dag 1 til 5) 
1. menstruasjonsdag markerer slutten på forrige syklus og starten på den neste. Kroppen kvitter seg med livmorslimhinnens lag som skulle fange det befruktede egget. Det at man blør, kanskje er litt sliten med kramper og vondter, gjør det naturlig å ta det litt rolig og passe litt ekstra på seg selv de første dagene. Nivået av østrogen og progesteron er lavt når mensen starter. Dette er noe av grunnen til at man kan føle seg litt emosjonell, nedfor og grinete dagene rett før og de første dagene av mensen. Østrogen er nemlig knyttet til produksjonen av serotonin, «lykkehormonet».

Folikkelfasen (dag 6 til 12).
Folikkelfasen starter egentlig samtidig med mensen. En folikkel er en liten blære med et lite egg. Når mensen kommer starter 3-5 folikler og vokse, hvorav 1 av de til slutt skal bli egget som slippes. Det er hormonet FSH som gir beskjed om at foliklene skal begynne å vokse. Dette er et av hormonene man måler når man skal starte fertilitetsbehandling og sier noe om kvaliteten på eggene. I løpet av dag 5 har en folikkel tatt ledelsen og blir egget som skal videreutvikles frem mot eggløsning. De resterende forsvinner, det vil si at man mister mer enn et egg i løpet av en syklus. I denne fasen stiger østrogennivået, og med det stiger gjerne også humør og den fysiske kapasiteten. Dette er perioden hvor kroppen er på topp fysisk, mentalt og sosialt. Personlig merker jeg for eksempel at i denne perioden er jeg mye tøffere i klatrehallen. Det er mye enklere å kaste seg ut i ting, og jeg føler meg sterkere både fysisk og mentalt. Energinivået er generelt høyere og jeg orker mer i denne perioden. Dårlige nyheter for eksempel er også mye lettere å takle, siden optimismen ofte sitter løst. 

Eggløsning (dag 12 til 16)  It´s show time! Det økende østrogenet er snart på topp og sørger til slutt for en kraftig økning av LH hormonet (luteiniserende hormon). Det er denne plutselige økningen som fanges opp av en eggløsningstest i form av en smiley eller 2 like sterke streker. For oss uten partner er det nå vi kaster oss på telefonen til Fertilitetsklinikken. Det utvalgte egget skal nemlig nå straks begi seg ut på sin skjebneferd ned egglederen og forhåpentligvis møte en kjekk svømmer på veien. Når egget slippes har det ca 24 timer på seg til å befruktes. Dagene rundt eggløsning er de dagene kvinnen er helt på topp. Det sies at man gjerne tåler mer smerte og er på sitt mest sosiale og attraktive. Kroppen prøver jo tross alt å lage en baby, men hvis man ikke prøver å lage en baby kan man jo utnytte disse latente kreftene til noe annet. For akkurat disse dagene synes jeg føles litt som å surfe på en bølge av grønt lys og ingenting kan gå galt. 

Lutealfase (dag 17 til 28)
Når egget er sluppet blir folikkelen egget slippes fra til noe som kalles «det gule legemet», som produserer hormonet progesteron. Dette fører til en kraftig økning av dette hormonet, som sammen med østrogen forbereder kroppen på å ta i mot et befruktet egg. Livmorslimhinnen blir tykkere igjen og temperaturen i kroppen stiger. Kroppen gjør seg klar for rugemodus og skaper et trivelig miljø for egget. Progesteron er et hormon man gjerne får tilført etter inseminasjon for å øke sjansen for at egget fester seg. Etter som jeg har forstått på min revmatalog så er det ikke vanlig at dette hormonet utløser lupus. Åtte, ni dager etter eggløsning begynner produksjonen av hormoner å falle. De fallende hormonnivåene er knyttet til humørforandringene man forbinder med PMS. For min del er det da jeg har en  tendens til å gruble og filosofere mye. Gjerne også overtenke ting og bli litt melankolsk. Når det ikke kommer noe befruktet egg vil det gule legeme til slutt bli ødelagt. Med denne bråstoppen av hormoner kommer mensen igjen, og en ny syklus starter.   

Det ligger endel synsing og personlig erfaring bak kildene man finner om dette temaet, og kanskje ikke så mange studier. Men Olympiatoppen skal i gang med et forskningsprosjekt på trening og mensen. Så det tyder jo på at det antageligvis er noe potensiale i å utnytte syklusen.  Min erfaring er hvertfall at det å kjenne sin egen syklus og vite hvordan den føles og oppfører seg i egen kropp er nyttig kunnskap. Både for å gjenkjenne det unormale og for å kunne gi seg selv litt slack i enkelte perioder. Det trenger ikke bety at man skal legge begrensninger for seg selv basert på de ulike fasene, men man kan jo spille seg selv god og utnytte potensialet som ligger der. Samtidig er det også en trøst i å vite at det kan faktisk ha sin helt naturlige forklaring hvis det plutselig føles som verden går i grus, eller at du røres til tårer mens du matcher single sokker med hverandre. 



​Kilder:
https://sml.snl.no/menstruasjon
https://www.vilbligravid.no/fertilitet/kvinnens-fertilitetsutredning/
https://www.everydayhealth.com/womens-health/how-your-menstrual-cycle-affects-your-behavior.aspx

Det er noe hypnotisk med bål. Lyden av de knitrende flammene og det flakkende varme lyset som blir sterkere etterhvert som mørket pakker seg tettere. Siste rest av dagslyset er i ferd å slukne og en venninne som har holdt meg selskap noen timer, er på tur hjem igjen. Med unntak av et par på andre siden av tjernet sitter jeg alene ved vannkanten og hviler blikket i flammene.  Bak meg henger hengekøya hvor soveposen er klargjort. Når jeg får spørsmål om jeg synes det er skummelt å sove alene ute så er svaret alltid nei. Jeg har vært en del alene på tur og det plager meg ikke å sove alene ute, enten det er i skogen eller på fjellet. Derfor føles det litt pussig at jeg i kveld plutselig føler på en liten nervøsitet i det mørket senker seg rundt meg. Skrekkfilmer holder jeg på en armlengdes avstand og minner om de jeg har sett skyver jeg som oftest elegant unna. Men i kveld føles det som de ligger veldig tilgjengelig under huden. Etterhvert begynner stjernene og dukke opp på himmelen som er i ferd med å bli mørkeblå. Skogen er nå blitt svarte skygger, men det er nok lys igjen til at trærne kan speile seg i vannflaten. Det er nydelig å se på! Samtidig så kan jeg, litt flaut konstatere at ja i kveld føler jeg faktisk litt ekstra på mørket. I kveld får jeg altså en påminnelse i å være mørkredd. 

Det er en bitte liten nerve der som ikke vil slippe helt. Jeg begynner å pakke meg inn i soveposen i køya. Et flash fra «Blair witch project» sveiper over netthinnen før jeg skyver det bryskt unna. Ikke nå! Det ligger en seter ikke så langt unna tjernet. Tanker om at det kanskje spøker der vaker under overflaten. Hodet er i ferd med å skremme seg opp. Fantasiene sitter løsere og løsere. Nervøsiteten begynner å sitre svakt, men merkbart i kroppen. Forteller meg selv at nå er hodet på ville veier. Det finnes ikke spøkelser. Dekningen er sporadisk, men jeg forsøker å avlede meg selv med telefonen, tenke på noe annet.  Det kommer en spøk om at så lenge jeg ikke er i nærheten av Retthellasetra så går det bra. Kroppen stivner helt. Det er jo der jeg ligger! Det må være en spøk? Tårene presser på bak øyelokket. Føler meg tåpelig, men trangen til å pakke sammen og reise kommer plutselig og overveldende. Jeg sitter oppreist i køya nå med vidåpne øyne, mens adrenalinpumpen er i ferd med å skru seg på. Vær så snill si det er en spøk! Det viser seg å være en spøk.  Jeg tar noen dype pust med magen og legger meg ned igjen, fortsatt litt på vakt. Forteller meg selv at den oppjagede følelsen skyldes kjemien i kroppen og den vil snart roe seg. Som med andre mørke tanker og følelser man opplever, så slipper også mørkeredsel taket. Det blir ingen heseblesende flukt hjem gjennom skogen med nisser og skrømt i hælene. Jeg faller til ro og får til slutt sove. Det er ikke noe som lusker rundt vannet og i skogen. Den skumleste huldra her er faktisk meg. Selv huldra har lov å være mørkredd noen ganger.   
​

Solen har gått ned i horisonten og skumringen er i ferd med å gli over i tussmørke. 
Det verker i skuldre og hofte, og murringen i hodet begynner bli sterkere. Tærne skriker litt for hvert skritt, som blir stadig mer fomlete og likegyldig. Men denne slitne, mørbankende følelsen som jager gjennom kroppen skyldes ikke lupus. Dette er den deilige, møre følelsen av en kropp som har vært i bruk gjennom en lang dag. En kropp som har vært på tur i 13 timer i høyfjellet. Forsert sti, ur, bre og fjell og kommet helskinnet ned med et stort smil om munnen, Det er en god egenskap å kjenne sin begrensning, men noen ganger må man også flytte grensene sine. Alt trenger ikke stagnere selv om enkelte ting settes på pause. Med sol fra knall blå himmel i Jotunheimen, ble lørdag en god dag for nettopp dette.  

Etter en litt dårlig natts søvn i telt stiger pulsen raskt opp stiene fra Krossbu, men hjertet finner fort en behagelig rytme på vei inn mot Leirbrean. I luften sitrer en forventning om at dagen kommer til å romme eventyr og utfordringer. Dagens mål er Skeie, en tur jeg og min venninne har snakket om og gledet oss til en god stund. Det vil også være den mest krevende turen jeg har vært på siden jeg ble syk. Selv om jeg vet at jeg er i form til det, er det ikke til å unngå å føle en viss nerve knyttet til den tanken.  Vi har fått med oss to til fra klatringen, så vi er 4 stykker som etter hvert beveger oss oppover den vindstille breen. Sola skinner i ansiktet og lyden av stegjern mot is blander seg med pust og puls. Det siste stykke opp til breleppa er litt brattere og dekket av et tynt lag med snø. Pulsen stiger i takt med hellingen og det mykere underlaget. Det føles som jeg puster litt tyngre enn resten av turfølget nå. Heldigvis er det rom for å be om et litt roligere tempo den siste biten opp mot breleppa. 

En taulengde og litt klyving senere kan vi omsider ta en kjapp rast på toppen av Skeie. Det er en takknemlig følelse å kunne sitte på 2118 moh og vite at kroppen er i stand til å komme seg opp hit. Men alt som kommer opp må også komme ned og det gjenstår fortsatt en luftig egg før vi er tilbake nede på breen. Etter 9 timer på tur gjelder det å ha fortsatt ha energi nok til  både hodet og bena. Turen bortover eggen byr på flere luftige klyvepunkter og et par smale renner. Det skal vise seg å dukke opp et par punkter til hvor det er veldig greit å få heist ned sekken. En salig blanding av mestring, adrenalin og spektakulær utsikt  rir kroppen over eggen og ned på breen igjen. Med en sol som henger stadig lavere på himmelen tar jeg frem ettermiddagsdosen med medisiner og innser hvor heldig jeg er som kan leve så normalt som jeg faktisk gjør. Nå gjenstår det å se hvordan kroppen responderer på denne dagen. Om jeg har opparbeidet meg litt energigjeld til ulven. Lupusen bringer definitivt med seg mye kjipt og vondt. Men på en måte gir den også de dagene hvor alt virkelig klaffer en ekstra dimensjon. Som denne lørdagen i Jotunheimen. ​

Jeg fyller munnen med vann, og skyller litt rundt. Har lest at når man er nervøs så blir munnen tørr og hjernen får forsterket følelsen av å være nervøs. Å fukte munnen er derfor et triks for å forsøke lure hjernen til å tro at den ikke er nervøs, for munnen er jo fuktig. Til å være så smart, så er den ganske dum innimellom også. Jeg tar et pust dypt ned i magen og gir meg i kast med de små gule takene. Fingrene finner feste, og føttene skyver kroppen oppover. 1 klipp, 2 klipp, 3 klipp. Hjertet dunker litt ekstra i brystet. Jeg puster dypt inn igjen og fortsetter. 4 klipp. Det var på det 5. klippet jeg måtte jukse litt sist. Bruke en av de grønne takene, men det skal jeg ikke denne gangen. Munnen er blitt litt tørr igjen. Forsøker å fukte den og puster rolig inn igjen med magen. 5 klipp. Jubler litt for meg selv. Oppmuntrende tilrop nedenfra driver meg videre. Flytt for flytt oppover. 6 klipp, 7 klipp.

Ruten er kjent, jeg går den veldig greit på topptau, men akkurat nå går jeg den på led. 
Å gå på led vil si at man ikke er festet i toppen av veggen, men henger opp tauet i karabiner etterhvert som man går oppover. Det er tyngre og et eventuelt fall kan bli litt lenger. Det føles derfor litt mer mentalt krevende, men til gjengjeld er mestringsfølelsen større. Som med så mye annet så sitter det hele i hodet. Hvis hodet stritter i mot, så følger kroppen etter. Bevegelsene blir ikke så lette og myke. Nervøsiteten spiser opp kreftene i armer og ben. Selv om jeg vet at det er trygt om jeg skulle falle så stritter hodet ofte i mot når jeg går på led. Men ikke i dag. I dag spiller hodet på lag. 

3 klipp til, så toppankeret. Nå er du rå Lisa! Pulsen går raskere, fingrene føles svette og litt slitne. Kalk, drysser nedover som snø. De siste takene er litt mindre, men nå har jeg fått los, jeg skal opp. 8 klipp, 9 klipp, 10 klipp. Nå gjenstår bare den siste, den jeg må gutse litt på. Jeg dobbeltsjekker litt nervøst at fingrene har godt tak. 3 pust før jeg flytter foten og går for det. Fingrene finner siste taket, men i det jeg skal fullføre helt opp glipper det. Et halvlangt øyeblikk er jeg i luften før bena treffer veggen litt lenger ned. Så nære!!! En deilig blanding av adrenalin og stolthet jager gjennom kroppen i det jeg titter ned på venninnen min som holder livet mitt trygt og kontrollert i hendene sine. Nå var jeg sykt god!!

Det er i klatrehallen jeg finner min favoritt form for mindfullness. Tanker og bekymringer blir lagt til side for en stund og man er bare helt til stede.  Hodet blir tømt og fokuset er kun rettet mot det man driver med. Særlig når man trøkker til litt ekstra og går litt lenger ut av komfortsonen enn man vanligvis gjør. Slik jeg har gjort denne uka. Etter en sånn økt så går jeg ut igjen med en følelse av å være ustoppelig.  Klar til å takle hva enn som kommer min vei. Det er rett og slett påfyll av mental styrke og selvtillit.  Den ubeskrivelig deilige følelsen jeg går ut med denne fredags ettermiddagen unner jeg alle å kjenne på.