Vannscanning

«Du kan skli litt lenger ned, litt til» legen dirigerer meg lenger ned i stolen. Det er mandag formiddag og jeg befinner meg på reproduksjonisk poliklinikk på Ullevål sykehus. Posisjonen jeg befinner meg i er en avkledd og sårbar posisjon kvinner befinner seg i flere gang i løpet av livet. Den mannlige legen er dette bevisst og snakker med beroligende stemme om undersøkelsen som snart skal finne sted. Det er vannscanning av livmoren som står på programmet. Vannscanning er en ultralyd undersøkelse av livmor og/eller eggledere etter at de er fylt med saltvann. Under en vannscanning føres en sonde inn i livmoren og sprøyter inn saltvann. Dette gjør det lettere for legen å se om det er noe unormalt, som for eksempel tette eggledere, muskelknuter, cyster eller polypper. Det er det sistnevnte legen skal se etter. Ved inseminasjons forsøket så nemlig legen noe som kunne være en polypp.  En polypp i livmoren kan gjøre det vanskelig for et befruktet egg å feste seg, så hvis det er en polypp der må denne fjernes før IVF forsøket. 

1 gram Paracet og 400 mg Ibux skvulper i magen sammen med morgenkaffen. I følge innkallelsen kan undersøkelsen være litt ubehagelig og man blir bedt om å ta Paracet og Ibux 1 time i forveien. Legen forklarer at det kan føles litt ubehagelig når kateteret føres inn. Sykepleieren smiler oppmuntrende og råder meg til å konsentrere meg om å puste, mens legen klargjør verktøyene han trenger. Jeg ser opp i taket og forsøker å slappe av under beltestedet mens jeg puster rolig. Et sted nede i magen føles det litt kaldt og rart. Litt som en våt tråd som ikke hører hjemme. Foreløpig går det ganske greit. Så kommer del to. Det er et merkelig ubehag som er vanskelig å beskrive i det kateteret kommer på plass. Jeg fortsetter å konsentrere meg om pusten. Minner meg selv på at nå er det en liten slange og litt vann som er på vei inn. På et tidspunkt skal et lite hodet ut av den samme åpningen. Skal jeg takle det må jeg hvertfall tåle dette. Vannet sprøytes inn og det kjennes et trykk. Litt som sterke menskramper. Trangen til å vri seg unna er stor og jeg kan kjenne fargen forsvinner fra ansiktet. Forsøker puste litt dypere og ikke tenke for mye på trangen til å gå på do. Kjenner jeg er glad for at jeg var på do like før timen og at jeg fikk gjort nummer 2 i dag tidlig. Legen starter ultralyden og med et er det som kroppen har vendt seg til ubehaget.  

Fokuset ligger fortsatt på pusten, mens blikket vendes fra taket mot skjermen. 
Bevegelsene på skjermen gir lite mening. Legen lokaliserer det som er polyppen og tar noen mål og bilder av den. Raskt og smertefritt er utstyret ute igjen og undersøkelsen er over. Ubehagelig, men heldigvis raskt overstått. Etter å ha tatt blodtrykk og lyttet litt på meg forklarer legen at jeg vil bli henvist til ny time for å få polyppen skrapet ut. Det høres smertefullt ut men legen forklarer at det er en forholdsvis enkel og rask prosedyre, og jeg vil få bedøvelse/anestesi. Ventetiden er vanligvis ikke så lang så i løpet av 2 uker vil jeg ha fått innkallelse.