Hendene klamrer seg fast til de store blå takene mens venstre fot følger etter og henger seg fast med hælen. Skal det gå denne gangen? Skal jeg klare å komme til avslutningen? Høyre arm strekker seg langt ut og treffer neste store tak med et hardt klask. Det kan gå! Oppmuntrende tilrop kommer inn fra siden. Desperate hender glir febrilsk mot den ru overflaten og for n´te gang i dag ligger jeg plutselig på ryggen på tjukkasen.  Det er så nære, så nære, så innmari nære på. Jeg børster av hendene på buksa og skal til å stikke hånda ned i kalkposen på nytt i det jeg oppdager at det pipler blod fra fingertuppene.  

Nå er det ikke (bare) det at jeg er et råskinn som gjør at det pipler blod fra fingertuppene mine. Lang tids bruk av kortison kan gi tynnere hud som er mer utsatt for sår, rifter og blødninger under huden. I tillegg kan det ta litt lenger tid før sårene gror. Siden man også går på immundempende medisin er det derfor lurt å følge litt ekstra med på at det ikke går infeksjon i sårene man får.  Imurelen kan også gi litt bivirkninger som går på huden. Blant annet kan man få vorter og brune flekker, men dette oppstår gjerne etter enda litt lengre tids bruk. Så bena mine er konstant fulle av blåmerker, flekker og små sår som jeg ikke aner hvor kommer fra. Men de tenker jeg ikke gjemme bort i bukser når julesesongen nå er i anmarsj. Flekkete bein eller ei, de skal få svinge seg så mye de vil i kjoler og skjørt!
​

Jeg gir bulderet et par forsøk med plastrede fingre før jeg kaster inn håndkleet. Det er på tide å komme seg hjem for å gi hendene litt sårt tiltrengt pleie. Selv om sårene skyldes prednisolonen føler jeg meg ganske badass og imponert over egen innsats når jeg rusler ut av hallen. ​

​Kilder:
https://www.legeforeningen.no/foreningsledd/fagmed/Norsk-revmatologisk-forening/pasientinformasjon/medikamenter/prednisolon-tbl/

Det er mandag ettermiddag og middagen har sunket seg godt på plass i magen. Vanligvis ville jeg allerede vært i klatrehallen, men etter teknikkkurset i går er hender og håndledd litt ømme og trenger en pause. Egentlig skulle jeg faktisk vært på date i dag. Eller i mitt hodet var det hvertfall en date, men den ble avlyst. For øyeblikket sitter jeg derfor i stedet veldig godt plassert i sofaen, mens  strikkepinnene går. Genserbolen på en julegave har begynt å vokse seg stor mellom hendene. En liten stemme har begynt å hviske at det er på tide å snøre på seg joggeskoene snart. Det er lenge siden jeg har syklet til jobb, så det er på tide å børste støv av joggegleden for å ikke miste all kondisjon. Målet er å samtidig finne litt granbar til adventstaken. Men dørstokkmila føles litt lang i dag. Jeg tar meg i å kjenne ekstra godt etter om jeg er litt sliten eller har vondt noen steder.  Leter litt etter om det er noe jeg kan skylde på lupusen sånn at jeg kan bli sittende i sofaen og strikke i stedet. 

Det er ikke det at man på død og liv alltid skal tvinge seg ut og av gårde, men akkurat i dag så vet jeg at det bare er min indre kosegris som leter etter unnskyldninger for å kunne bli værende på sofaen under ullteppet. Den indre kosegrisen er spesielt aktiv på denne tiden av året, når mørket og kulden senker seg ute mens stearinlysene blafrer inne. I utgangspunktet var planen en skikkelig god joggetur, men akkurat nå har jeg gått i forhandlinger med kosegrisen om premissene for turen ut. Det kjennes fryyyktelig kaldt ute argumenteres det, men gradestokken viser bare så vidt under 0.  Stillongs og ulltrøye kommer frem fra skuffen, samt en fleecegenser for sikkerhets skyld. Det slår meg at jeg egentlig er bedre kledd nå enn på en skitur i 13 minus i vinter, men akklimatisering til vinteren pågår fortsatt. Etter litt frem og tilbake blir jeg og kosegrisen enige om at vi sykler til en sti i nærheten hvor det kanskje finnes litt granbar til adventstaken. Så ser vi an hva vi føler for når vi kommer dit. 

Ved starten av stien ligger det et par trær som har gått med i fredagens uvær, så adventstaken er raskt i boks. Med høy musikk på øret er kosegrisen straks litt mer medgjørlig og vi jogger lett innover stien. På sånne dager nytter det ikke å ha veldig høye ambisjoner, da handler det bare om å komme seg litt ut og røre litt på seg. Så det blir en litt merkelig miks av lett jogg, dansetrinn, hinking, hopping og skyggeboksing bortover den mørke stien. Omsluttet av mørket er det uansett bare trærne som kan se krumspringene som foregår. Det blir raskt varmt så det var litt overkill med den fleecen. Etterhvert blir kosegrisen litt lei og vil tilbake. Vi inngår et kompromiss om å sykle opp på toppen av en bakke i nærheten og se om vi kan ta noen bilder av månen før vi vender hjem til ullteppet igjen. Som sagt så gjort. En liten omvei og en liten bakke senere får vi tatt noen fine bilder av månen før vi triller nedover mot sofa og strikketøy. Treningsmessig ble det kanskje ikke så fryktelig effektivt, men det ble frisk luft og litt bevegelse, og det er det viktigste. 

Omtrent på denne tiden i fjor fikk jeg overta en gyngehest i tre fra 50-tallet. Det var rett etter det 3.forsøket i Danmark. Når jeg fikk spørsmål om å overta den tenkte jeg den kunne være et hyggelig og passende oppussingsprosjekt i påvente av en positiv graviditets test. Det er noe fint med å pusse opp og gi gamle ting nytt liv. Det ble litt for mye sår symbolikk i gyngehesten da jeg ble syk og lenge ble den stående gjemt, men ikke glemt i kjelleren. Etter hvert som jeg ble friskere fikk den komme frem igjen og det som i utgangspunktet var et morsomt prosjekt har plutselig blitt mer ladet av mening.  Et sted i bakhodet dannet det seg et mål om å få den ferdig før kontrollen. Som et tegn på at nå er det klart for veien videre. 

Den så ganske rufsete og sliten ut når den kom. Ironisk nok var jo egentlig jeg og Gyngehesten litt i samme tilstand når jeg fikk den, selv om jeg ikke var helt klar over det der og da. Sliten i uttrykket med avskallet maling og tjafsete man. Litt på samme måte har vi også gjennomgått en overhaling i løpet av året. Lag etter lag med maling er skrapet vekk, med meisel og kjemikalier. Med sandpapir kom til slutt det innerste laget til syne. Det avslørte noe såret, men aller mest solid treverk. Ingenting som ikke kunne fikses. Sårene ble dekket og styrket med sparkel. Etter et lag grunning så den straks lysere på tilværelsen i løpet av sommeren. I det bladene begynte falle, tilkom nye lag med maling som skjuler sparkel og sår.  Mørkegrå november kvelder har gitt tid til de siste små detaljene og den ser friskere ut i fargen enn på lenge. Den tjafsete manen er erstattet med frisk, frisert hamp og den ligner stadig mer på sitt gamle jeg igjen. Den vil aldri bli helt den samme igjen, men den er blitt desto rikere på historie. Tid, energi og en del av min historie ligger nå investert i denne gyngehesten som var klar for søppeldynga. Nå står den frisk og rask på startstreken igjen, klar for å starte et nytt og spennende kapittel.  Akkurat som meg. I dag har jeg nemlig vært på kontroll hos revmatalogen og fått klarsignal. Jeg er frisk og stabil nok til å forsøke å bli gravid!! 

Lagde jeg meg egentlig middag i dag? Klokken er blitt 21 og jeg har akkurat skrudd av symaskinen. Jeg føler meg ikke sulten, så skulle nesten tro det?  Men jeg kan ikke huske at jeg begynte på noen middag? Jeg konstaterer at jeg har nok ikke spist og det slår meg at jeg burde jo spist noe så kveldsdosen ikke blir liggende i tom mage. Plutselig innser jeg at jeg har glemt kveldsdosen også. Jeg har visst vært så oppslukt av symaskinen at jeg glemte å faktisk gå å ta pillene når alarmen gikk. Er det kanskje innbilning at jeg ikke merker noe til den berømte hjernetåken som følger med lupus? 

Det er mye glede i mat og jeg kan storkose meg på kjøkkenet med å tilberede den. Men noen dager er matlysten helt fraværende og da er det vanskelig å hente inspirasjon. Sånn som i dag. Mens jeg ventet på at middagsinspirasjon og sulten skulle dukke opp  satte jeg meg ned ved symaskinen med et bukseprosjekt i stedet. Middagen ble helt bortglemt. Nedsatt matlyst kan være en bivirkning fra både Imurel og Plaquenil. Strengt tatt foretrekker jeg kanskje nedsatt matlyst fremfor kortison hungeren. Det er enklere å få i seg mat fordi du vet du trenger det, fremfor å stagge en unormal sult.  Helmelk og brunostblingser eller kokte egg blir som regel redningen når matlysten uteblir. For jeg vet det vil straffe seg i morgen hvis jeg legger meg nå uten å spise noe. 

Akkurat som Halloween er farsdag en skikk som er importert fra USA, hvor den første farsdagen ble feiret 19.juni 1909. I Norden var det Sverige som var først ute i juni 1931. Etter at både Sverige og Danmark opplevde gode salgstall i forbindelse med farsdagen var det tobakkshandelen i Norge som først foreslo å innføre farsdagen. At farsdagen ble lagt til andre søndag i november var rett og slett for å gi mer omsetning frem til julehandelen kom skikkelig i gang. Selv om dagen ble innført for å trigge handel, så er det en fin tanke å hedre eller minnes fedre og jobben de gjør. Selv er jeg så heldig at jeg to fedre, en pappa og en stefar. Derfor ligger det også to konfektesker i gangen i dag. Etter en telefon til pappa viste det seg at han er i Spania, så den ene esken må gjemmes vekk så lenge. Den andre havnet i sykkelkurven og fikk en liten søndagstur.  

Farsdagen pirker selvfølgelig også borti den såre siden av solomamma prosjektet mitt. Faktumet at det ikke kommer til å være noen pappa tilstede når barnet mitt blir født. Opplevelsen og konsekvensene av å vokse opp uten en far er det kritikerne bekymrer seg mest over når de motsetter seg assistert befruktning for single kvinner. De fleste er nok enige om at å vokse opp med en god pappa er bedre enn å vokse opp uten. Men jeg tror ikke at man er dømt til et dårlig liv uten en biologisk far til stede. Når assistert befruktning for single diskuteres blir det ofte veldig mye fokus på den biologiske faren, at man ikke vet hvem den biologiske faren er. Men det å bli og være pappa er jo tross alt mye mer enn bare biologi. Det er et kontinuerlig valg om å stille opp og være tilstede. Jeg synes en studie av homofile menn som foreldre er et rørende eksempel på at det å være forelder til syvende og sist også er et valg, som gjør noe med oss biologisk. Når en kvinne blir mor skjer det en forandring i amygdala som gjør at hun responderer på babyens behov. Fars amygdala tar over når mor ikke er til stede. I homofile par hvor det ikke er noen mor, så fungerer amygdala på samme måte som hos mor hele tiden. Så vår egen menneskelige natur er i noen tilfeller mer tilpasningsdyktig enn det enkelte antar.   

Men biologi er også en del av det, og i motsetning til i Norge så kan man ved klinikkene i Danmark velge donor selv. Det er noe absurd og litt trist over å rasjonelt vurdere søkekriterier som vanligvis gjøres av urinstinktet. Det jeg vektla når jeg leste gjennom donorkortene var indikatorer på god fysisk og psykisk helse, samt hår-/øye farger som ligner mine egne. Etter å ha filtrert ned til 5 aktuelle lot jeg venner lese gjennom og komme med innspill.  Det var en litt rar følelse å til slutt legge et strå, som det kalles, med donorsæd i handlekurven og ta frem kredittkortet. Som om jeg kjøpte et par sko.  Men jeg kan garantere deg at det var ingen tanker om å skape en designerbaby som gikk gjennom hodet mitt når jeg til slutt satt der med den første ordrebekreftelsen på at sæd var på vei til klinikken. Det var en kombinasjon av håpefull forventning og en fallitterklæring av at familiedrømmen endte her. 

Akkurat dette rundt farsdag og lignende situasjoner som kan skape spørsmål og en følelse av at noe mangler, forsøker man å danne seg noen tanker rundt. Jeg tenker at det viktigste er å ikke problematisere det for mye eller gjøre det til noe større enn det er. Unngå å overføre  voksne tanker til barnet. Hvis man hele tiden blir fortalt «stakkars deg som ikke har en pappa» så vil man jo til slutt også tenke det. Farsdagen er bare en dag av 365 dager i året og det finnes mange grunner til at barn vokser opp uten sin biologiske far. Hvis det skal lages kort til farsdagen i barnehagen så kan man jo foreslå å lage kort til bestefar eller onkel for eksempel. Jeg tror jo heller ikke at vi ikke kommer til å være alene resten av livet. På et tidspunkt kommer det til å dukke opp noen som vil bli en del av vår lille familie. Det er ingen selvfølge, men jeg velger å tro at det kommer til å skje. Av erfaring vet jeg jo at en stefar også kan være en veldig god og viktig farsfigur.  

​

November har vært lunken så langt, med unntak av noen morgener med frosne vinduer. November er generelt en litt lunken måned. Fanget mellom dristige, frekke oktober og prangende, nellik duftende desember ligger denne grå, unnselige måneden. I går fant jeg igjen et gammelt brev. Et brev skrevet til en gammel forelskelse, det er alt annet en lunkent. Brevet dro meg tilbake til minnet om relasjonen som aldri ble noe mer enn et håp om kjærlighet. Det er  litt ubehagelig å bli minnet på følelsesregistret, det sitter fortsatt lett tilgjengelig under huden. Den dyptfølte hengivenheten som erstattes med desperasjon og bunnløs sorg når avvisningen er et faktum. Ydmykelsen av å innse at man kun var en blodfattig ventepause, litt som november. De patetiske forsøkene på å klamre seg fast. Klamre seg fast til en illusjon om noe som aldri var.  Hvorfor gjør vi det? Klamrer oss fast til de menneskene som bekrefter det vi frykter aller mest? At vi ikke er bra nok som vi er, at vi mangler noe? Hvorfor er det så lett å dedikere så mye av energien og varmen sin til noen som er lunkne, kalde eller likegyldig? Hva prøver man å bevise? Hvis jeg bare gir litt mer av meg selv, forsøker å være litt bedre, litt flottere, litt snillere, da vil de til slutt synes jeg er god nok. Det hele er ganske trist å erindre i etterkant.  Jeg har skrevet flere slike brev. Noen sendte jeg, de fleste ikke, andre brant jeg. For hver sterke følelse, en ny lærepenge. Eller kanskje er det egentlig den samme lærepengen om igjen, bare med nytt ansikt. En lærepenge om at man fortjener bedre. Man fortjener mer enn halvhjertet og lunkent. Forhåpentligvis lærer jeg snart.  
​
Det er i relasjon med andre at vi opplever og finner oss selv. Vi påvirkes av de vi omgir oss med og nesten umerkelig farger de oss, setter igjen merker og arr i skinnet. Det er vel kanskje også derfor vi  føler på ubehag når vi må gi slipp. For i det vi gir slipp forsvinner en liten bit av oss som de tok med seg. Noen merker og menneskene som etterlot dem blekner og kanskje til og med forsvinner litt når det gamle skinnet slipper og erstattes med et nytt. Merker og arr du trodde aldri ville helbredes er plutselig helt borte. Andre derimot har preget deg dypere enn du var klar over og vil aldri forsvinne helt. Noen har dreid deg i en ny retning, vekket en ny interesse eller egenskap. En egenskap du oppdaget i deg selv. En egenskap du tok til deg og gjorde til din egen. Det er en fin erfaring å ha i bakhodet når livet slynger deg videre i en ny retning, mot en ny lærepenge. For du vet at det vil tilføre deg noe nytt, noe du ikke vet om deg selv ennå. ​

Store tanker å ha i hodet på en helt vanlig fredag. Eller ikke helt vanlig fredag, det er lønningsdag og i dag skal jeg faktisk være med å ta en lønningspils. Med det moduset her blir det ratt løst noen verdensproblemer også. God helg!
​ 

I det vekkerklokken ringer føles det som jeg akkurat har sovnet. De siste timene har jeg vridd meg fra side til side og forsøkt å sovne. Det er den tiden av måneden igjen. Nei, ikke den tiden, det er tid for blod- og urinprøver. Siden de hvite blodcellene har gått opp og ned har jeg blitt fulgt opp med månedlige prøver. Prøvene jeg tar i dag blir også utgangspunktet for kontrollen hos revmatalogen neste uke. Det gir meg egentlig en time ekstra å sove på, men det hjelper lite når man ikke klarer sove. Jeg sover egentlig litt dårlig om dagen uten å helt skjønne hvorfor. Furtne føtter treffer gulvet og subber mot skapet for å finne en ullgenser. Morgenen føles ekstra kald når man er så trøtt, men med levende lys til frokosten blir alt straks litt bedre. 

Som vanlig glemte jeg urinprøven når jeg sto opp, men etter 3 kopper kaffe til frokost er det håp for at det dukker opp en liten slant før jeg må kjøre. Ulempen er at det ikke blir nok til å ta den fra midtstrålen, slik en urinprøve skal tas. Jeg synes fortsatt det er litt rart å sjonglere min egen urin over i kopper og glass. I dag ble det et lite syltetøyglass siden jeg glemte å stikke innom apoteket. Glasset er rent, men siden det inneholder de gule dråpene og ikke syltetøy føles det som jeg holder noe skittent. Mellom 2 stramme fingre balanseres det ut i bilen og plasseres i koppholderen. Siden jeg er litt senere enn vanlig sitter det allerede flere og venter på å få tatt blodprøver. Det er egentlig helt greit når jeg ser kølappen jeg får - 007. Da må det jo bli skikkelig bra prøve resultater og klarsignal fra revmatalogen! 

Halloweenfesten henger fortsatt litt igjen i kroppen og magen er mindre glad. Den er fortsatt sur og misfornøyd med de litt for mange glassene med bobler jeg unnet meg. Noen hyggeligere halloweenrester ligger på kjøkkenbenken. Et av de søte små gresskarene som jeg har dyrket i bedet mitt ligger i biter og skal bli smakfull suppe. Å lage mat mest mulig fra grunnen opptar nemlig en større del av hverdagen nå enn tidligere. For noe som har begynt å oppta meg mye den siste tiden er dette med ultraprosessert mat. Flere studier linker ultraprosessert mat til uheldige helsemessige konsekvenser. Studier viser at flere tilsetningstoffer kan gi økt inflammasjon og endring i tarmfloraen hos mus. Er det noe jeg forsøker å passe godt på så er det jo magen og tarmfloraen. 

Prosessering av mat deles inn i 4 kategorier, noe som kalles NOVA klassifissering: 

1 - uprosessert mat eller minimalt prosessert mat
Denne maten er uendret eller behandlet minimalt fra den ble sanket, rett og slett råvarer som fisk, kjøtt, frukt, grønnsaker, korn, egg og melk. Minimal prosessering kan være at den er renset, varmebehandlet, tørket eller fryst, men det er ikke tilsatt noen andre ingredienser. 

2 Prosesserte kulinariske ingredienser
Dette er matvarer som er laget av ingredienser fra gruppe 1 som er viderebehandlet eller raffinert. For eksempel sukker, honning, olivenolje, smør og mel. 

3. Prosessert mat
Dette er mat fra gruppe 1 som er behandlet eller tilsatt varer fra gruppe 2. Maten er behandlet for å øke holdbarheten, ved for eksempel koking, steking fermentering eller tilsatt enklere tilsetningsstoffer som konserveringsmidler. Eksempler på denne type mat er ost, spekemat, syltet og hermetisert frukt og grønnsaker. 

4. Ultraprosessert mat
Det som kjennetegner den ultraprosesserte maten er at den er tilsatt en rekke ingredienser som man ikke finner i et vanlig kjøkken og som skal påvirke smak, aroma, konsistens. Det er disse ingrediensene som kan være problematiske, særlig konsistensmidler og emulgatorer. Noen av ingrediensene er tilsatt for å erstatte råvare, mens noen faktisk er tilsatt for å dekke over at ingrediensene som skal erstatte råvaren smaker uspiselig.  

Det som kanskje er mest skremmende å høre er at i de verste tilfellene så er maten bevist skrudd sammen på en måte som er ment å skape en form for avhengighet. Det vil si at når du sitter nedi den 3. bollen med is og føler deg som en gris uten selvkontroll (jeg snakker av personlig erfaring her), så handler det ikke bare om manglende selvdisiplin. Ingrediens listen er faktisk utformet bevisst for at "stopp"knappen din skal settes ut av spill slik at du spiser og kjøper mer. Akkurat den tanken kjenner jeg provoserer meg. 

Så hva skal man gjøre når noe som er så grunnleggende viktig for oss som mat, har blitt et tema det er så lett å gå seg vill i?  Når så mange interessenter ønsker å trekke eller påvirke deg i en eller annen retning. Enten det er moral, ideal, miljø, helse eller kanskje aller oftest, et ønske om profitt. For å forsøke styre meg selv i en litt bedre retning når jeg er på butikken har jeg begynt å forsøke følge et fint råd jeg hørte. Å hovedsakelig velge mat som inneholder ingredienser som jeg kunne ha funnet hjemme på kjøkkenet. Det er noe som er lett å forholde seg til og forstå.  Hvis jeg forsøker å holde meg til det mesteparten av tiden så synes jeg det fortsatt er rom for den bøtta med is innimellom også.. 

Tips til podcaster om temaet: 
 episode 28 og episode 34 av podcasten "Leger om livet"
"A thorough examination" 

Kilder:
https://forskning.no/mat-og-helse/to-nye-studier-kobler-ultraprosessert-mat-til-sykdom-og-dod/1342733
https://forskning.no/ny-mat-og-helse-kreft/forskere-kobler-ultra-prosessert-mat-til-kreft/285974
https://forskning.no/mat-og-helse-ny-overvekt/blir-vi-fete-og-syke-av-ultraprosessert-mat/270390
https://oslonyehoyskole.no/forskning/arets-beste-artikkel-i-nutrients-mekanismer-hvordan-ultraprosessert-mat-skaper
​https://www.aftenposten.no/kultur/i/86npkQ/hva-er-egentlig-problemet-med-industrimaten