Det er mandag morgen og jeg sitter på medisinsk poliklinikk utenfor et rom merket EKG spirometri. Milde ansikter i pleieruniformer og legefrakker beveger seg effektivt i gangene. En pasient i seng trilles forbi. Jeg har fått time til ultralyd i hjertet og om noen få minutter er det min tur. Siden de hadde en mistanke om mulig perikarditt når jeg ble syk oppfordret Rikshospitalet til at det skulle tas ultralyd av hjerte før IVF behandlingen. Det er ganske lenge siden jeg ble henvist, så jeg føler meg ikke så veldig bekymret for at de skal finne noe, men det er fint å få det sjekket. Kontroll av hjerte og  hjertehelse er jo noe som er viktig for revmatikere. 

Jeg slippes inn i rommet av en blid sykepleier. Hun ber meg kle av meg på overkroppen og legge meg på benken. Vi småprater litt mens hun fester klistrelapper og ledninger for å ta EKG og blodtrykk. Blodtrykket er 113/68, jeg husker aldri helt hva som er bra blodtrykk, men hun fortsetter med å fortelle meg at blodtrykket helt fint.  Pulsen min fyller EKG papiret som kommer ut av skriveren med jevne bølger og ansiktet til sykepleieren gir ingen grunn til bekymring der heller.  Etter et par minutter stiller legen seg ved siden av benken  og etter litt hyggelig småprat og spørsmål om sykdomshistorien i familien går hun i gang med undersøkelsen. Hun forklarer at hun skal se på hvordan hjertekamrene hjerteklaffene, muskelbevegelsene, blodstrømmen og lydene ser ut i hjertet og at undersøkelsen vil ta ca 40 minutter. 

Det tas bilder og film fra flere vinkler og undersøkelsen er  helt smertefri. Legen viser og  forklarer velvillig hva bildene viser og hva de ser etter. En hvit hinne i det ene bildet viser noe som kan være arrvev etter perikarditt, men det er ikke noe væske i hinnen og alt ser fint nå. Det er bittelitt lekkasje fra noen av klaffene. Det vil si at de ikke lukker seg helt tett igjen, og litt blod renner tilbake igjen. Det kan være en fysiologisk «skjønnhetsfeil» og det er snakk om veldig lite, noe som ikke er uvanlig. I det hele ser alt veldig fint og normalt ut. Det er en klaff det absolutt ikke får være lekkasje i og det er aortaklaffen. Eller «Mercedesstjernen» som legen også kaller den. Den ser nemlig ut som en Mercedesstjerne ovenfra. «Mercedesstjerna» mi er tett og lekker ikke.  Lydene og bevegelsene i hjertet er normale forsikrer hun meg og peker på de symmetriske gule bølgene på skjermen. Hun er nok klar over at å høre ordet lekkasje kan høres litt voldsomt ut og jeg glad hun tar seg tiden til å forklare fremfor at jeg leser det i journalen etterpå. 

Det er ikke hver dag man får se hjertet jobbe live på skjerm. Dette organet det er knyttet så mye symbolisme til.  Stedet hvor sjelen og kjærligheten bor. Det er lite ved den pulserende pungen på skjermen som vitner om å være sjelens og kjærlighetens hjem, men taktfast og ufortrødent jobber den videre. Fyller meg liv og holder meg oppreist. Blandet med nysgjerrigheten ligger en erkjennelse av hvor sårbart det hele er. En dag vil det slå sitt siste slag og det hele vil være over.  Men som Snoopy så klokt sier:

​

"Det er ikke noen gode tak her". "Jeg når ikke opp". "Tauet havner bak foten når jeg beveger meg".  "Ææh". Jeg står nesten i toppen av en klatrerute og hører den ynkelige, survete lyden av min egen stemme.  Hendene glir over fjellveggen. Føler seg frem og tilbake med et håp om at det er noe jeg har oversett, men det dukker ikke opp noen flere tak. Sakte, men sikkert har jeg beveget meg opp ruta. Enkelte partier har bydd på nervøst ubehag og et spennende klipp, men til slutt står jeg nå like under ankeret. Jeg trenger kun klippe inn i toppankeret så har jeg perset, men jeg kvier meg for det siste flyttet. Føttene står godt og armene er sterke selv om jeg allerede har stått lenge og nølt. Frem og tilbake. Oppmuntrende ord stiger opp fra bakken. Sikrer minner meg på å puste og slappe av, at jeg er sterk og står godt. Jeg lar ordene sive inn i hodet. Det mentale har vært utfordringen hele veien opp. Kroppen er mer enn sterk nok og bevegelsene er godt innenfor, men hodet spinner konsekvens analyse og kastastrofe tanker i hundre retninger. 

Akkurat nå føles prosessen om bli mamma også litt sånn. Startskuddet nærmer seg, men jeg kvier og gruer meg for det siste flyttet. Gruer meg til å fylle kroppen med hormoner og de potensielle konsekvensene. Til å stikke en nål rett inn i eggstokken for å hente ut egg. Bli et hormonelt monster som venter på den positive testen. Alle kilder tyder på at IVF er en tøff prosess for kropp og hodet, full av kjipe nedturer. I tillegg fylles hodet fylles av sorgen over at jeg skal gjennom dette helt alene. Det er så forbanna trist å vite at man er så veldig alene om de kjipe nedturene som kommer.  Med 30 % mulighet for å lykkes så er sannsynligheten stor for at det hele blir forgjeves.  Jeg trøster meg med at på den andre siden av høsten så vil jeg uansett utfall komme ut av limboet jeg befinner meg i nå. Om det å bli mamma ikke ligger i kortene, så kan jeg hvertfall begynne å stable på plass et annet liv og vite at jeg forsøkte alt. 

​Jeg puster ut og prøver samle meg i veggen. Kan ikke gi meg når jeg er så nære. Kaster et siste blikk på neste fottak og bestemmer meg til slutt for å gå for bevegelsen. Venstrehånd legger seg bestemt rundt taket og tar i mot vekten i det jeg lener meg til siden. Kraften spenner opp fra føttene og gjennom hele kroppen i det jeg strekker meg kontrollert mot ankeret. Et takknemlig, høyt rop unnslipper leppene i det tauet klippes trygt inn i karabinen. Yes! Det gikk!  Ny pers! Om det ikke føles som det er progresjon på så mange andre områder i livet, så er det hvertfall progresjon i klatringen. Progresjon, eller utvikling i samme retning som det egentlig betyr, er et positivt ladet ord. Å la seg drive fremover og utvikle seg oppleves meningsfylt. Grafen som peker oppover er idealet i mange sammenhenger, men med unntak av klatringen føles det som jeg akkurat nå står i en krusedull på midten.

I en sykdomsprosess er ikke progresjon noe å trakte etter. Der er motsatsen regresjon, å foretrekke. At lupusen ikke utvikler seg videre og aller helst trekker seg tilbake er jo målet med behandlingen. I den sammenheng dukket det opp et interessant uttrykk fra en annen lupuspasient, «regresjon mot gjennomsnittet».  Regresjon mot gjennomsnittet er et statistisk fenomen som beskriver at over tid vil man vende tilbake mot gjennomsnittet eller "normalen" uavhengig av tiltak, inngripen, behandling osv. At ekstreme verdier eller utfall vil etterfølges av mer middelmådige, uavhengig av hva du egentlig gjorde. Litt lettvint sagt så vil man alltid vende tilbake mot midten eller middelmådigheten. Så kanskje jeg ikke burde tenke så mye på at jeg befinner meg i en krussedull på midten? Statistisk sett er det jo der de fleste av oss vil være eller ende opp. 

Det er fredag før pinsen og jeg sitter på verandaen med mamma. Vi har åpnet en flaske bobler mens stefaren min jobber med å få hengt opp en hylle. Solen skinner, det er varmt, grønt og deilig. Regnet som har kommet den siste tiden har gjort godt og farget omgivelsene med en deilig struttende grønnfarge. Det er noe fascinerende med dette «noe» som holder naturen i gang.  Livskraften som gjennomsyrer alt blir så veldig tydelig om våren og sommeren når alt våkner til liv igjen etter vinteren.  Naturen spirer, kvitrer og blomstrer i alle retninger. Man kan nesten kjenne det under huden. Denne sterke, deilige livskraften som formelig bobler  og vil ut. Som boblene som siver opp fra bunnen av glasset. En blank, knallgrønn bille kommer flyvende mens vi sitter og forsyner oss med jordbær. Den lander litt klønete på gelenderet før den faller ned  på verandaen med et litt dunk. 

Den blir liggende på ryggen og sprelle litt før den får vippet seg over på ryggen. Vi blir sittende å se litt fascinert på billen som kommer seg fortumlet på bena og begynner å kravle bortover.        Det skal vise seg å bli en strabasiøs og krevende ferd. Den uheldige billen kravler rett inn i et edderkopp spinn. Innbitt kjemper den seg ut igjen og trasker ufortrødent videre. Mål, retning og mening er det bare den som vet. Det er fascinerende å se på den så vi fortsetter og følge med på det lille eventyret som er i ferd med å utspille seg på verandaen. Plutselig går den rett inn i et nytt litt større edderkopp spinn. Den kjemper en krevende kamp, for hver bevegelse vikler den seg stadig mer inn i det klebrige nettet. Den sparker og spreller men nettet klistrer seg stadig tettere om de små billebena. Et eller annet sted sitter det nå en edderkopp og jubler over kjempefangsten som spreller i nettet. Det er nesten så man kan se at billen er sliten og vil gi opp, men et eller annet i den fortsetter å kjempe. Selv om det begynner å se mørkt ut har den ikke tenkt å gi seg før det er over.  Og ved hjelp av dette noe, denne livskraften, kommer til slutt billen løs. Med seige, litt ustødige ben klatrer den seg oppover veranda-rekkverket. Taktfast og målbevisst. Skritt for skritt. Til slutt klarer vi ikke la være og gir den litt hjelp opp den siste biten, og med et er den ute og flyr igjen.   


Det er noe fint med å se denne viljen til å leve og kjempe, og vite at dette «noe» finnes i oss også. Under selvbevisstheten og alle de logiske tankerekkene våre ligger dette «noe». Denne kraften som driver oss fremover. Som gjør oss sterkere enn vi tror vi er, akkurat når vi trenger det mest. Noen ganger trekker det oss i retninger som strider mot all fornuft, logikk eller kanskje rettferdighetssans, men som regel ender vi opp akkurat der vi skal være. Kanskje like greit å bare humla og bille suse denne sommeren. 

Den umiskjennelige følelsen av sult vokser nede i magen. Jeg fyller meg et glass til med vann. Eplene og banene lyser fristende i fruktkurven. Glasset tømmes og fylles opp igjen. Forsøker å dempe trangen til å gi etter og putte noe i munnen.  Det rumler svakt i magen når jeg setter meg ved pulten igjen. Nå er den i gang, "børstebilen". Det er denne "børstebilen" som er grunnen til at jeg i dag forsøker meg på morgenfaste. Børstebilen er et uttrykk jeg har plukket opp etter å ha fulgt ernæringsbiologen Marit Kolby på Instagram. Den gir et veldig visuelt og litt morsomt bilde av en renseprosess som foregår i tynntarmen. Børstebilen heter egentlig det migrerende motorkompleks og er en renseprosess som oppstår under fasting. Det er beskrivelsen av hvordan denne prosessen skyver blant annet bakterier fra tynntarmen over til tykktarmen som har fått meg til å ville teste morgenfaste. Blir matrester liggende for lenge i tynntarmen kan det nemlig blusse opp med bakterier som kan skape inflammasjon, mens tykktarmen tåler bakteriene bedre. I alle disse årene man har fått gjentatt hvor viktig det er å spise lite og ofte, også viser det seg at kroppen kanskje egentlig fungerer best når den får litt lengre pauser fra mat!

Men å kutte frokosten, er det gjennomførbart for et frokostmenneske som meg? Jeg synes frokost er et så utrolig hyggelig måltid, særlig i helgene når man har god tid! Så det å hoppe over frokosten har sittet langt inne. Det vil si jeg liker vel kanskje tanken veldig godt i teorien. Når man sitter god og mett på kvelden er det veldig lett å se for seg at å hoppe over frokosten ikke er noe problem. Jeg kan se for meg hvor lett og ren jeg kommer til å føle meg i kroppen. Men når morgenen kommer er tanken byttet ut med hvor slitsomt det kommer til å være frem til lunsj, og jeg stuper inn i skuffer og kjøleskap. I dag derimot gikk jeg til slutt for å gi det et forsøk.

Skal man først forsøke kan man like gjerne gå all inn, så jeg gikk for å holde meg til kun vann frem til lunsj. Det vil si vann og håndfullen med piller jeg svelger hver morgen. Morgendosen glir vanligvis ned sammen med frokosten, men det står faktisk at Imurel skal tas 1 time før eller 3 timer etter mat eller melk. Når det gjelder prednisolon står det kun at den ikke bør tas sammen med grapefruktjuice, men den bør tas om morgenen for å falle sammen med kroppens egne produksjon. På Plaquenil derimot står det "tas med mat". Jeg er ikke så plaget av bivirkninger fra medisinene så ser ikke for meg at det skal by på nevneverdige problemer og ta medisinene uten mat. 

​Så hvordan gikk det?
Det hele gikk egentlig overraskende greit, men jeg klarte ikke holde meg unna kaffen. 
Etter 4 glass vann, kaster jeg til slutt inn håndkle og tok en kopp kaffe kl. 09. Det dempet suget etter mat litt og jeg holdt meg den siste halvannen timen inn til mål. Det visuelle bilde av børstebilen som renser tynntarmen ga plutselig rumlingen i magen en helt ny mening. Det gjorde det mye lettere å vente til lunsj når man føler at man  faktisk gjør kroppen en tjeneste. Mengden mat ble det nok ikke så stor forskjell på, for jeg spiste mer til lunsj. Men det slår meg at hvis dette er noe man går inn for så kan jeg se for meg at man blir mye mer inspirert til å gjøre mer ut av lunsjen. Skal jeg forsøke igjen i morgen? Ja, det tenker jeg gjøre! 

Boken «HVA og NÅR skal vi spise?» kan virkelig anbefales på det varmeste.