Det er rart hvor fort man omstiller seg og venner seg til ting. Det som slo ned som en uhåndterlig bombe for et par måneder siden, er nå en uproblematisk tanke. Antistoffene som på et tidspunkt føltes som en dødsdom over mammadrømmen opptar ikke bekymringene på samme måte lenger. Det er på en måte den nye normalen at jeg kommer til å være en risikopasient når jeg blir gravid, og jeg har innfunnet meg med det. 
Blikket streifer gjennom venterommet på Rikshospitalet hvor jeg sitter og venter på å bli ropt inn til prekonsepsjonell samtale ved fødeavdelingen.  Tross alt er jeg glad for sitte her. For 3 måneder siden ble jeg forespeilet at søknaden min antageligvis ville bli avslått. En del av meg er litt nervøs for at det har dukket opp noe nytt, men jeg tror ikke det er dårlige nyheter som venter i dag. 

Nervøsiteten blir som blåst vekk når det blir min tur og jeg kommer inn til en blid og hyggelig dame. Det føles som hele rommet er fylt av optimisme og selv om det er en alvorlig samtale, og et alvorlig tema fylles jeg av den samme optimismen. Det er mange potensielle komplikasjoner forbundet med svangerskap og SLE.  Det er veldig viktig at sykdommen er under  kontroll og at sykdomsaktiviteten har vært lav i minst 6 månender før jeg blir gravid. 

Siden jeg er  Ro-positiv (SSA antistoff) er det ca 2% sjanse for hjerteblokk. Jeg kommer derfor til å bli lyttet på ukentlig fra uke 16 for å følge med på hjerterytmen til barnet. I tillegg kommer jeg til å bli satt på blodfortynnende fra uke 12 for å redusere risikoen for preeklampsi (svangerskapsforgiftning). Jeg skal fortsette på medisinene jeg tar nå under svangerskapet, siden graviditet kan øke risikoen for oppbluss av sydommen. Jeg informeres om at sykdommen gir en høyere risiko for vekstretardsjon og for tidlig fødsel.
Listen over alt som det er høyere risiko for føles lang, men det understrekes samtidig at nå får jeg høre alt som kan skje. Som regel skjer det ikke. Med god og tett oppfølging underveis går det i de aller fleste tilfeller veldig bra. Dette kommer til å gå bra! Når jeg går ut igjen fra kontoret føler jeg meg lettere. 
 

Våren har for alvor begynt å farge landskapet og sola skinner stadig varmere og høyere på himmelen. Det er snart 4 måneder siden jeg fikk Lupus diagnosen og jeg sitter på sykkelen på vei nedover mot steinsletta. Kroppen kjennes lett og ledig. I sekken ligger det noen poser med frø og en pose med settepoteter. En pakke med jordskokkknoller er på vei i posten fra Kristiansand til Hønefoss. Jeg har nemlig fått låne en jordflekk hvor jeg kan få dyrke grønnsaker og er på vei ut for å så.

I det jeg setter spaden i jorda er det lite som vitner om at jeg i romjulen lå som en skjev, ubrukelig krok hjemme på sofaen hos mamma. Hender, armer, rygg, alt fungerer som det skal og sakte men sikkert vokser det frem rekker og bed i jorda hvor det snart vil spire og gro nærende mat. Det er noe terapeutisk over det hele. Kroppen jobber, hodet som tømmes og resultatet vil stå på matbordet til høsten. 

Kanskje er det egentlig dette man trenger mer av?