Lukten av plommechuhtney er i ferd med å sive ut i leiligheten. I morgen er det lillejulaften og tradisjon tro er det ostefat som gjelder i vår familie. Da er det godt med litt plommechutney. Mens chutneyen småkoker og godgjør seg sitter jeg med en tallerken juledag i fanget og googler. Jeg forsøker å google frem interaksjoner med medisinene jeg går på og Diclofenac, en tube smertelindrende gel jeg smurte på tidligere i dag. Et litt klønete fall i klatreveggen i går resulterte nemlig i en forstuet og svært smertefull fot. Så etter at det føltes som jeg skulle besvime etter å ha belastet foten i dusjen i dag tidlig, har jeg tilbragt mesteparten av dagen på sofaen med foten hevet. Tanken på smertestillende krem hørtes svært forlokkende ut og et raskt søk på apoteket ga to alternativer: voltarol og diclofenac diethylamine teva. Voltarol er litt for likt voltaren i navnet og svisj så satt jeg med tuben som het diclofenac diethylamine teva og smørte inn den hovne foten. 

Om det er kremen som funket eller naturens gang vites ikke men i løpet av ettermiddagen ble jo foten litt bedre. Men da jeg i kveld lurte på om jeg skulle smøre på litt til, begynte en liten bjelle å ringe svakt i bakhodet. Diclofenac høres liksom ut som et ord jeg har hørt før, og stefaren min kalte det jo en NSAID. NSAID står for Non-steroid-anti-inflamatory-drug. Det er betennelsesdempende medisiner som fungerer litt på samme måte som kortison, bare med ikke fullt så mye bivirkninger. NSAID medisiner kan være  reseptfri som for eksempel ibuprofen (Ibux), mens andre må man ha resept på for eksempel Voltaren.  Ibux skal jeg jo ikke bruke som smertestillende, og voltaren var den potensielle synderen når nyreverdiene mine sank da jeg ble diagnostisert. Så når et lite google søk til viser at det er er Diclofenac som er virkestoffet i Voltaren innser jeg at jeg kanskje har vært litt rask på labben når jeg smørte inn foten med smertestillende krem.

Selv om noen lupus pasienter bruker NSAID medisiner til å dempe symptomer og som smertelindring, så skal man visst helst ikke bruke disse når man har lupus nefritt og det trengte jeg tydeligvis en liten påminnelse om. Det føles unektelig litt dumt at jeg ikke sjekket det bedre før jeg smørte på, men det er forhåpentligvis begrenset med skade en litt klatt med gel kan gjøre. Så får jeg kanskje gjøre det jeg burde ha gjort i utgangspunktet i morgen. Ringe revmatalogen og høre. 

​Til daglig tenker jeg egentlig lite over at jeg er mer utsatt for sykdom pga medisinene mine. Bortsett fra lupusen har jeg ikke vært syk fra andre ting det siste året, heldigvis. Så jeg vet ennå ikke hva det vil si å få f eks omgangssyke, halsbetennelse eller influensa mens man går på immundempende behandling. Siden jeg bare har meg selv å passe på er det lett å styre hva jeg utsettes for, og med alle covid-19 tiltakene blir det jo også mindre rusk og virus i omløp.  Men når det nå er snakk om oppfriskningsdoser så blir jeg jo minnet på det. Idet alle over 18 år ble anbefalt å ta en oppfriskningsdose, ble det store spørsmålet, betyr det at jeg skal ta en 4. dose? Allerede i november begynte de første pasientene å få 4. dose, det dreide seg da om nyretransplanterte. Etterhvert ble det tydelig at jeg også må ha en 4. dose. Jeg synes strengt tatt det var vanskelig å finne denne informasjonen selv på FHI sine sider, men etter at noen delte i en lupusgruppe på Facebook så fant jeg altså denne. Her står det at for de som fikk 3 doser pga svekket immunforsvar/immundempende behandling, så er dette  grunnvaksinasjon og oppfriskningsdose blir da dose 4. Det skal gå  3 måneder fra forrige dose, men hvis det går litt lenger tid skal det visstnok gi litt lenger beskyttelse.  Listen over medikamentene det gjelder ligger her.
 
Imurel er medisinen jeg bruker som gjør at jeg må ha 4 doser. Virkestoffet i Imurel heter azatioprin og er et immunsupprimerende middel som virker ved å hemme celledelingen til celler som er involvert i immun og betennelses prosessen, blant annet B- og T-celler. En av oppgavene til både T- og B-celler er å gjenkjenne antigener. Så det er jo fint at det blir færre krigere som gjenkjenner nyrecellene mine som farlige, men det blir også færre som husker at covid-19 er farlig. 3 dose ble satt i midten av september, så det er så omtrent 4 måneder siden.  Siden jeg vurderer et København forsøk i nærmeste fremtid, så tenker jeg at det er lurt å ta oppfriskningsdosen først, ellers hadde jeg kanskje ventet litt til. Så nå sitter jeg her med det som forhåpentligvis er siste dose covid-19 vaksine innabords, og krysser fingrene for få bivirkninger. 

Hendene klamrer seg fast til de store blå takene mens venstre fot følger etter og henger seg fast med hælen. Skal det gå denne gangen? Skal jeg klare å komme til avslutningen? Høyre arm strekker seg langt ut og treffer neste store tak med et hardt klask. Det kan gå! Oppmuntrende tilrop kommer inn fra siden. Desperate hender glir febrilsk mot den ru overflaten og for n´te gang i dag ligger jeg plutselig på ryggen på tjukkasen.  Det er så nære, så nære, så innmari nære på. Jeg børster av hendene på buksa og skal til å stikke hånda ned i kalkposen på nytt i det jeg oppdager at det pipler blod fra fingertuppene.  

Nå er det ikke (bare) det at jeg er et råskinn som gjør at det pipler blod fra fingertuppene mine. Lang tids bruk av kortison kan gi tynnere hud som er mer utsatt for sår, rifter og blødninger under huden. I tillegg kan det ta litt lenger tid før sårene gror. Siden man også går på immundempende medisin er det derfor lurt å følge litt ekstra med på at det ikke går infeksjon i sårene man får.  Imurelen kan også gi litt bivirkninger som går på huden. Blant annet kan man få vorter og brune flekker, men dette oppstår gjerne etter enda litt lengre tids bruk. Så bena mine er konstant fulle av blåmerker, flekker og små sår som jeg ikke aner hvor kommer fra. Men de tenker jeg ikke gjemme bort i bukser når julesesongen nå er i anmarsj. Flekkete bein eller ei, de skal få svinge seg så mye de vil i kjoler og skjørt!
​

Jeg gir bulderet et par forsøk med plastrede fingre før jeg kaster inn håndkleet. Det er på tide å komme seg hjem for å gi hendene litt sårt tiltrengt pleie. Selv om sårene skyldes prednisolonen føler jeg meg ganske badass og imponert over egen innsats når jeg rusler ut av hallen. ​

​Kilder:
https://www.legeforeningen.no/foreningsledd/fagmed/Norsk-revmatologisk-forening/pasientinformasjon/medikamenter/prednisolon-tbl/

Litt andpusten og småstressa låser jeg sykkelen foran den gamle barneskolen som for tiden fungerer som vaksinestasjon. Damen ved inngangsdøren smiler gjennom munnbindet. Rart hvordan det siste halvannet året har lært oss å tolke smil gjennom munnbind, eller det ser hvertfall ut som alle går rundt og smiler. Litt småflau kommer jeg på at ikke har munnbind i veska og spør om de har noen ekstra. Forklarer at jeg fikk en time på kort varsel. Hun nikker og synes det er fint at det er noen som kan ta de timene som oppstår på kort varsel også. Etter litt fikling sitter munnbindet på plass og jeg går inn til innsjekk. En rask titt på klokka viser at jeg rakk det nesten akkurat. Litt oppjaget etter å ha skyndet meg, snakker jeg litt fort og roter hektisk rundt i vesken for å finne esken med Imurel. Han forteller meg rolig at han trenger bare å se legitimasjon og at jeg kan vise esken til den som skal sette vaksinen. Jeg roter litt febrilsk rundt i vesken igjen for å finne legitimasjon og han minner meg på at jeg har legitimasjon hengende rundt halsen også. Følelsen av å måtte skynde seg avtar liksom ikke helt og med raske skritt skynder jeg meg til damen som skal sette stikket. Imurel esken kommer frem igjen fra vesken og jeg blir sittende og småbable mens damen forsøker å finne meg i systemet. Etter en liten påminnelse om at jeg må ta av litt tøy, kommer det lille stikket i armen. Jeg kjenner så vidt den lille svien fra vaksinedosen som sprøytes inn, før damen med en øvet bevegelse klistrer en liten bomullsdott på armen min.  

En vaksine er noe som brukes til å stimulere immunforsvaret slik at det læres opp til å forsvare seg mot en potensiell fiende. Når man går på immundempende behandling så kan man risikere at vaksiner ikke har den samme effekten. Min kjære venninne som befinner seg litt i samme immun reduserte båt som meg, ble faktisk nylig smittet med covid, selv etter 2 vaksine doser. Det var litt overaskende å høre, for jeg trodde sjansen var veldig, veldig liten når man var vaksinert. FHI anbefaler nå en 3. dose med covid-17 vaksine til enkelte pasientgrupper og for min del var det ingen tvil om at jeg ønsket å ta denne hvis dette gjaldt meg også. Fastlegen min vurderte at jeg mest sannsynlig ville falle under gruppe to, men at det ville komme mer info. Så når jeg fant Imurel på denne listen tok jeg kontakt med vaksinekontoret for å få time til 3. dose. Siden det står at man som hovedregel ikke trenger ta kontakt med fastlege eller spesialisthelsetjenesten så gjorde jeg heller ikke det, bare ordnet time direkte med vaksinekontoret. Og der skal jeg si det gikk unna! Etter en mail fredag kveld fikk jeg svar mandag morgen om jeg kunne komme på kort varsel. 10 minutter etter å ha bekreftet dette kom en telefon og en halvtime senere låste jeg altså fast sykkelen. 

Så da har jeg fått 2 doser Pfizer og 1 dose Moderna. På de 2 første merket jeg ikke så mye til bivirkninger, litt støl arm og sliten dagen etter. Den 3. dosen derimot merket jeg definitivt. Armen ble  stølere og vondere utover dagen og verre gjennom natten. Det ble vanskelig å finne en god måte å sove på. Den føltes litt bedre når jeg våknet i går, men da kom kvalmen og hodepinen. De sier at man ikke skal bekymre seg om man ikke kjenner bivirkninger, men på en merkelig måte føles det litt betryggende allikevel.  Etter å ha tilbragt formiddagen i senga kviknet jeg etterhvert til igjen til lunsj og forflyttet meg fra senga til sofaen. Her tilbragte jeg resten av dagen før jeg krøp tilbake igjen til senga. Så da var det hele overstått og jeg er nå både trippel- og kryssvaksinert. 

Alle gode ting er tre. Tredje gången gillt. Alle gode gange tre.  Third times the charm For 3. gang er jeg nede på 5mg prednisolon og i dag er det lengste jeg har vært nede på 5mg siden jeg begynte med prednisolon i desember. En samtale med revmatalogisk bekreftet at blodprøvene forrige mandag så fine ut. Litt lave verdier med hvite blodceller, men ikke noe som er uvanlig.  Tør jeg juble? Forhåpentligvis får jeg bli her nede denne gangen. For denne lille hvite pillen er  kraftige saker. Som legen i podcasten under sier (46:38) lupus pasienter bør ha i bakhodet at medisiner som kortison er gift for kroppen på lang sikt. Ved kontrollen i august fikk jeg derfor videreformidlet at i den grad jeg kan påvirke doseringene jeg får, så ønsker jeg å bruke minst mulig prednisolon.   

Men selv om prednisolon er gift er den også livreddende. For nå som jeg har gått på denne medisinen i snart 10 måneder har kroppen redusert muligheten for å produsere kortisol selv. Kroppen produserer daglig det som tilsvarer mellom 5-7 mg prednisolon i binyrene. Ved mye stress, traumer eller ved sykdom produserer de mer. Når kroppen har fått tilført dette i høye doser og over lengre tid oppfatter hypothalamus i hjernen at det produseres for mye og ber binyrene stoppe produksjonen. På samme måte som en muskel blir svakere når den ikke brukes, blir også binyrene svakere til å produsere, og må «trenes» opp igjen. Siden binyrene nå har redusert sin produksjonsevne for kortisol så vil ikke kroppen klare å fylle på med det ekstra den trenger ved stress eller sykdom (Lupus encyclopedia). Dette er en av  grunnene til jeg skal være så obs på å unngå stress. Det forklarer kanskje hvorfor arbeidsdagen raskere føles mer masete og slitsom nå i høst enn den gjorde tidligere. Det gjør meg også mer utsatt for forkjølelsesongen som er i ferd med å rulle i gang. En enkel forkjølelse kan fort bli litt verre enn jeg er vant med. Så selv om jeg er veldig ivrig etter å komme meg enda lavere og helt vekk fra prednisolon så ligger dette fortsatt langt frem i tid. Antageligvis etter at jeg har vært gravid. Og da skal kroppen sakte men sikkert lære seg å produsere kortisol på egenhånd igjen..  

Kilder:

The lupus encyclopedia 
https://nhi.no/sykdommer/hormoner-og-naring/binyresykdommer/binyrebarksvikt/

Symboler for fruktbarhet har eksistert gjennom hele menneskets historie. Steiner, gudinner, og ritualer for  å gjøre jorda eller kvinnen fruktbar. Det er en viss kraft i symboler og i dag har jeg funnet frem mine egne som har ligget gjemt vekk i skuffen på badet. Da jeg ble syk måtte jeg nemlig til slutt gjemme vekk folsyretablettene og eggløsningstestene. Hver gang jeg så den lilla esken førte det med seg vonde, såre tanker og ganske ofte tårer. Det ble rett og slett et for kraftig og synlig symbol på drømmen som ble satt på vent. 

Når jeg nå tar de frem igjen er det fordi de er et symbol på håp.  Håp om at det daglige pille rituale snart skal tilføres en liten folsyretablett. Håp om at jeg kanskje om noen måneder står med en positiv test i hånden  og bestiller flybillett ned til København. Kanskje er det også et lite signal til underbevisstheten. Jeg har nemlig stor tro på effekten av signalene vi velger å sende oss selv i form av omgivelsene og menneskene vi omgir oss med. Forventningen man har til medisinsk behandling kan jo potensielt påvirke effekten av den. Så det kan jo hvertfall ikke skade og sende kroppen et underbevisst signal om at det er på tide å legge forholdene til rette for graviditet.

Selv om det er komplikasjoner forbundet med SLE og svangerskap så er vanligvis fruktbarheten normal i lupus pasienter.  Da er det oftere medisinene som er skyldneren. En medisin som hetercyclofosfamid kan blant annet påvirke fruktbarheten hos både kvinner og menn, mens Prednisolon og andre kortisonsteroider kan gi forstyrrelser i syklusen,  Disse forstyrrelsene har jeg allerede erfart. Syklusen som alltid har vært stabil og gått punktelig som en klokke hver måned, har blitt mer uberegnelig og ustabil.   Det er også litt derfor jeg nå tar frem disse testene for å se at jeg fortsatt har eggløsning og for å se når i syklusen den dukker opp. Det mest kritiske og avgjørende nå er forøvrig sykdomsaktivitet ved befruktningstidspunktet. Lav sykdom aktivetet ved befruktning er forbundet med mye bedre utfall og mindre komplikasjoner. Som legen i podcasten under sier (14:56), når sykdommen er i ro er det ca 20% som opplever oppbluss. Oppblusset er da som regel mindre alvorlig som for eksempel et utslett og trenger ikke noe ekstra behandling.  

Mye kraftfull symbolisme og alvor i en eske eggløsningstester og en boks folsyretabletter der altså. Nå venter jeg egentlig bare i spenning på oppfølgingssamtalen med revmatalogen på torsdag!

Kilder:
https://www.lupus.org/resources/womens-health-and-reproductive-issues-with-lupus

Det er en berg og dalbane, en fuckings kortison berg og dalbane!
Varsellampen blinket da det plutselig var et ubesvart anrop på telefonen fra revmatalogen samme dag som jeg hadde tatt blodprøver. I mitt stille sinn håpet jeg at å høre at alt så fint ut da sykepleieren ringte meg opp igjen i dag. Den gang ei. Antall hvite blodceller har falt siden blodprøver ble tatt i slutten av juni, noe som kan være et tegn på sykdomsaktivitet. Det er jo så stikk motsatt av hvordan jeg føler meg, Formen er jo fin, men blodprøvene og legen sier noe annet.  Derfor skal det også tas nye blodprøver med såkalt "speil". Blodprøver med «speil» vil si at de skal se på konsentrasjonen av medisinen i blodet for å se om jeg har god nok effekt av Imurelen. 

Et annet ord for fall i antall hvite blodceller er leukopeni. Leukopeni gir ikke nødvendigvis symptomer, men med færre hvite blodceller er man mer utsatt for infeksjoner. Tilstanden kan skyldes at antistoffer angriper og ødelegger de hvite blodcellene, men kan også være en bivirkning fra for eksempel immundempende medisiner som Imurel. Leukopeni gir 1 "poeng" på SLEDAI scoren. Så hvis alle andre prøver er normale og verken munnsår eller utslett er forverret så håper og tror jeg at legen sier SLEDAI scoren fortsatt befinner seg under 6 (mild aktivitet). Den må jo ha vært under 6 i minst et halvt år før jeg prøver å bli gravid. I mitt hode ligger det jo fortsatt en plan om en Danmarkstur i høst. Derfor håper jeg instendig at jeg ikke får beskjed om å bytte medisin. Det er nemlig Imurelen som kan brukes under svangerskap. 

Så da var det å justere opp prednisolonen igjen til 10mg i 2 nye uker, og trappe ned igjen på nytt. Nå er jeg foreløpig ikke vært kjempe plaget med bivirkninger fra kortison. 10mg er heller ikke så veldig høy dose. Det som kanskje er mest slitsomt, er at den tidvis virker å forsterke humøret mitt, både på godt og vondt. Særlig når dosen justeres. PMS sa du? La oss oppjustere den et par hakk bare. Storm i vannglass ahead med andre ord. Det er vel derfor disse små pillene har fått kallenavnet «Devil´s tictac»..

Kilder:
​www.medicalnewstoday.com/articles/320299#causes
lupuscanada.org/resources/fact-sheets/blood-disorders-in-lupus/

Det er tirsdag, og et fast ettermiddagsrituale på tirsdager er å fylle opp dosetten. Onsdag markerer nemlig starten på en ny pilleuke. Grunnen til at det ble onsdag er rett og slett fordi det var en onsdag i desember at jeg startet mitt nye liv som pille- og kortison junkie. Når kroppen føles fylt med brennende sement er det ikke noe alternativ å vente til mandag for at det skal passe bedre med dosetten... 

​I morgen er egentlig en aldri så liten milepæl. Jeg hopper nemlig ned siste nedtrappingstrinn og er nede i vedlikeholdsdose for Prednisolon. Nedtrapping complete! Å endelig være nede i vedlikeholdsdosen er en aldri så liten seier. 5mg føltes evigheter unna når jeg knasket 40mg om dagen og forsøkte google meg frem til hva som er høy og lav dose Prednisolon.

Prednisolon er egentlig  en kjemisk versjon av et såkalt glukortikoid hormon som kroppen produserer selv, kortisol. Kortisol er et hormon som kroppen trenger for å takle stress og belastninger, og virker betennelses- og immundempende. Det er denne effekten man er ute etter når man behandles med Prednisolon. Når man går lenge på Prednisolon, så sluttter til slutt kroppen å produsere kortisol. Derfor trapper man gradvis ned slik at denne produksjonen skal komme i gang igjen. Å kutte ut for brått etter høye doser og lang tidsbruk kan være farlig og føre til alvorlige bivirkinger. Min personlige erfaring med bivirkninger i forbindelse med nedtrapping, er at jeg har følt meg uggen og dårlig et par dager etter dosen er nedjustert. Med ny dose onsdag, så har jeg som regel merket det torsdag rundt lunsjtider. Deretter har det gått seg til igjen, etter en dag eller 2. 

På grunn av alle bivirkningene er håpet å bli så frisk at jeg til slutt kan seponere vekk prednisolonen. Men akkurat nå jubler jeg høyt for siste nedtrappingstrinn!! 

Kilder;
https://www.legeforeningen.no/foreningsledd/fagmed/Norsk-revmatologisk-forening/pasientinformasjon/medikamenter/prednisolon-tbl/
https://sml.snl.no/glukokortikoider
https://nhi.no/sykdommer/muskelskjelett/legemiddel/kortison-avslutning-av-behandling/

Juni har endelig forbarmet seg over oss med etterlengtede solstråler og jeg omfavnes av den deilige varme sommerluften i det jeg forlater den tempererte arbeidsplassen. Det er på høy tid for årets første bad. Sykkelvesken er pakket med sommerlige ingredienser: et stort håndkle, bikini, en kurv med jordbær og en bok. På toppen ligger det som kommer til å bli sommerens aller viktigste tilbehør for Frk Lupus, solkrem, solbriller og hodeplagg. 

​«Vær forsiktig med solen og bruk høy faktor!» Dette har vært et av legenes hyppigste mantra. Ved siden av å unngå stress er det dette rådet som går igjen over alt når man leser om lupus. For mens mange revmatikere opplever bedring i sol og varmere strøk, er det stikk motsatt når det gjelder lupus. Det er særlig høye nivåer av antistoffene SSA/SSB som gir fotosensivitet og soleksem. Når huden utsettes for UV-stråler skades det celler, og immunsystemet setter i gang en aldri så liten opprydningsjobb for å fjerne de skadede cellene. Dette er noe som skjer hos alle, men hos de med lupus jobber ikke disse rydde cellene raskt nok og de skadede cellene blir derfor liggende litt for lenge. Immunforsvaret identifiserer de som inntrengere på lik linje med virus og annet rusk, og setter i gang et angrep for å avverge faren. Det er derfor ikke nødvendigvis bare huden som påvirkes av sollyset. For mye sol kan føre til at andre symptomer som feber, leddsmerter, utmattelse osv blusser opp. I værste fall kan for mye sol også føre til at indre organer angripes.  I tillegg forsterkes solens skadelige virkning av en del av medisinene som brukes til å behandle lupus.  Plaquenil som er basisbehandlingen gjør at man tåler solen dårligere, mens immundempende medisiner som for eksempel Immurel kan  øke faren for hudkreft. 

Som med mye annet med lupus er det store individuelle forskjeller på hvor mye sol som tåles. Det finnes de som har SSA og SSB antistoff som aldri får soleksem og ikke opplever oppbluss, mens enkelte kan påvirkes av UV-lys fra lamper inne. Hvor jeg befinner meg på dette spektret vet jeg ikke helt ennå. Jeg merker nok at jeg reagerer litt mer på solen nå enn jeg har gjort før. Det er særlig noen utslett på kinnet som kan blusse litt opp og bli røde etter jeg har vært i solen, samt at øynene oppleves litt tørre og såre på kvelden. Det ligger en varsellampe i bakhodet om at det var noen stygge soleksem i hodebunnen som var startskuddet på lupus symptomene. Men enn så lenge ser det ut til å gå bra så lenge jeg smører meg jevnlig med høy faktor og beskytter meg med solbriller og noe på hodet.  Å ta på seg sin fjongeste hatt og nyte jordbær i skyggen etter et bad er jo ikke feil det heller. 

Kilder:
https://bindevevssykdommer.no/sle-2/
https://revmakompendium.pressbooks.com/chapter/systemisk-lupus-erytematosus-sle/
https://www.lupus.org/resources/uv-exposure-what-you-need-to-know#

Klokken har passert 01:00, og jeg får fortsatt ikke sove. Kortisonen har gjort meg til et nattdyr. Tårene triller nedover kinnene i strie strømmer. Det svir i det de streifer forbi utslettet som har begynt å bre seg nedover neseryggen. Huden strammer og føles sår, tørr. Den mørke ensomheten har fylt soverommet og trykker hodet mitt dypere og dypere ned i puten. Kanskje hadde det vært like greit om jeg bare bare døde nå? Gått ut med et smell i stedet for å sakte men sikkert visne bort i sykdom og ensomhet?  Vargtimen er i ferd med å feste grepet. 

Innerst inne, i selve «grunnfjellet»  vet jeg at dette kommer til å gå bra. At det som er kjipt nå vil gå over. Jeg kommer til å føle meg bedre snart. Men når søvnen uteblir og vargtimen kommer snikende overdøves denne tryggheten  av en bunnløs håpløshet. Det er akkurat som kraften i vargtimen er forsterket av kortisonen. Den brer seg utover som en sort seig, guffe og siver ned i de mest sårbare sprekkene, der hvor den kan gjøre mest mulig skade. 

"Hjertet ditt kommer til å bli sykt og stoppe" hvisker den. "Men du trenger jo ikke noe hjerte, det er jo ingen som elsker deg. Hvem vil vel orke å elske deg nå? Du er syk, stygg, gammel. Du kommer til å dø snart, helt alene med sterke smerter." Den stygge stemmen slipper ikke taket. "Barn? Det kan du bare glemme. Du fortjener ikke bli mamma. De dårlige genene dine bør dø ut med deg" 

Ironisk nok betyr lupus ulv på latin, og i natt forsøker den spise meg opp innenfra. Jeg håper at den vil få litt mindre energi etterhvert