Tonene som strømmer ut fra ørepluggene minner om bakgrunnsmusikken i en yogatime. Jeg skrur opp volumet et knepp. Soner ut den summende lyden av mange stemmer samlet på en liten travel flyplass. Køen i kiosken og kaffebaren vokser raskt. men jeg har fått kjøpt meg en cappuccino og funnet meg et ledig bord jeg kan synke ned ved. Kroppen er sliten, hodet er tomt og flyet er forsinket, men jeg orker ikke stresse. Soner bare ut og forsvinner inn min egne lille boble. Etter en uke med lange arbeidsdager er jeg på vei hjem igjen fra Nord-Norge. Selv om jeg er sliten er jeg overrasket over hvor godt formen har holdt seg. Føler arbeidskapasiteten fikk seg en liten test og viste seg å være over forventet. 

Da jeg ble spurt om å delta under øvelsen var jeg først litt usikker på om jeg skulle si ja. Om jeg  ville klare å holde det gående og om jeg ville tørre trekke meg unna hvis det skulle vise seg å bli behov for det. For det kan være vanskelig noen ganger, særlig blant kolleger man ikke er sammen med til vanlig. Det er ikke alltid jeg orker å forklare hvorfor jeg tar meg noen ekstra friheter og pusterom i arbeidsdagen.  For noen er 13 timers arbeidsdag en lek, barnemat. For andre er det nesten normalen. I mine øyne hørtes det ærlig talt helt pyton ut. Jeg vet liksom ikke helt hvor grensene mine går lenger heller. Men lønningsposen kommer godt med når det om kort tid skal kjøpes IVF medisiner. Etter å ha informert oppdragsgiver om diagnosen og at formen min kan være ustabil så jeg ja til å være med.  Sjefens tydelige ordre om at helsa kommer først og at det er lov å si nei gjorde det også lettere å si ja. Det å ha en sjef som har så stor forståelse gjør det så mye enklere å faktisk lytte til kroppen. 
​
Etter en uke med lange dager hovedsaklig foran pc-en, erfarer jeg hvor viktig aktivitet og bevegelse er for kroppen min. Selv med en time til daglig fysisk aktivetet så tærer den statiske og stillesittende kontorstillingen på når jeg blir sittende så lenge. Det er jo ikke noe nytt, men det er noe med å kjenne det fysisk på kroppen hvor viktig hverdagsaktivitetene er. Også de dagligdagse tingene man gjør. Rygg og nakke er blitt overraskende mye stivere i løpet av denne uken, og jeg har mer småvondter i kroppen enn jeg har vært vant med til nå.  En tur i klatrehallen gjorde merkbart godt for både kropp og sjel og løsnet litt opp. Selv om jeg er fryktelig sliten akkurat nå er jeg glad for å ha erfart at jeg har litt mer å gå på når jeg trenger det i jobbsammenheng. Uten at jeg nødvendig skal presse for mye, for jeg har ennå ikke erfart konsekvensene av å presse for hardt. Og revmatalogens tydelig beskjed om viktigheten av å unngå stress klinger som et mantra i bakhodet. Det er kanskje noe jeg får høre mer om i morgen. Da skal jeg nemlig inn til Rikshospitalet på pasientkurs, hvor jeg vil kunne få dra nytte av andres erfaringer.      

 Nå er det faktisk gått over et år siden jeg hadde time ved Rikshospitalet og ble innvilget et IVF forsøk. Den estimerte ventetiden på 12 måneder føltes så evig langt unna da, men plutselig er det gått et år. Om kort tid vil brevet jeg går og venter på dukke opp, så postkassen sjekkes stadig mer jevnlig. I dag var det derimot et annet brev som dukket opp i postkassen. Et kampanje brev fra NRF med oppfordring om å sjekke hjertehelsen. Det slår meg at jeg ikke har blitt kalt inn til ultralyd av hjerte ennå og det var jo noe som skulle gjøres før jeg gikk i gang med IVF behandling. Det er ordene «mulig perikarditt» fra journalen da jeg ble diagnostisert som utløste oppfordringen. 

Det er i det jeg registrerer lettelsen over at jeg kanskje må vente med IVF til ultralyden er på plass at jeg for alvor kjenner på den underliggende følelsen av at jeg gruer meg til selve behandlingen.  Det har hele tiden ligget så uoverkommelig langt frem i tid. Bildene i hodet har hovedsaklig bestått av lykkelige bilder av positive graviditets tester, ansiktet til mamma når hun får nyheten, nusselige små babyer og barneklær. Nå som det nærmer seg begynner de idylliske bildene å erstattes av det kroppen skal igjennom. Hormonene som skal tilføres i form av nesespray og sprøyter. Nåler som skal høste egg, Den økte mengden blod som nyrene skal rense. De blodfortynnende medisinene. Uvissheten om hvordan kroppen og sykdommen vil respondere på dette har begynt å gnage litt. Det har vært så lett å være så sikker på avstand. Men jo nærmere det kommer, jo mer kjenner jeg på at helsa potensielt er en del av potten og det gjør meg nervøs. Har jeg så gode kort på hånden som jeg tror?

For gjemt inne i den positive indre dialogen ligger også lommer av usikkerhet og tvil. Er dette det rette for meg? Kommer det til å gå bra? Takler jeg dette? Vil jeg dette? Det er noe befriende over å kunne ta det frem i lyset og innrømme det høyt for seg selv. Det må være rom for å kjenne på tvilen og usikkerheten selv når jeg har kommet så langt som jeg har nå. Det er lov å ikke være 100% sikker. Jeg lar tvilen få henge litt i løse luften uten å bearbeide den noe videre.   Når tiden er inne vil svaret komme.  
  

Jeg slipper en lang lat gjesp og bestemmer meg for å sette på en kanne til med kaffe. Titter innom kjøleskapet på vei tilbake til kjøkkenbordet. Urinprøven står og gliser i mot meg på hyllen ved siden av syltetøyet. Det er nemlig tid for en ny runde med blodprøver og urinprøve på sykehuset. Siden laben på sykehuset ikke åpner før halv 9 har jeg en ekstra lang og deilig start på dagen. Jeg bestemmer meg for å ikke knekke av en sjokoladebit til og lukker kjøleskapsdøren. Dronningsjokoladen som skulle brukes til sjokolade trekk på en ny ladning pistasjkuler går unna i ekspressfart. Det er den andre platen jeg har kjøpt inn med samme formål. Klok av skade kjøpte jeg en stor plate denne gangen. Nå er den halvspist.. 

På kjøkkenbordet ligger innholdet fra en konvolutt fra Rikshospitalet brettet ut. Hjertet slo et ekstra slag og jeg holdt pusten et lite øyeblikk når jeg så brevet i postkassen. Jeg pustet litt ut når jeg så at det var et brev fra lærings- og mestringssenteret. Selv om jeg gleder meg og venter i spenning på ringebrevet fra Kvinneklinikken, så  må jeg innrømme at den delen av meg som gruer seg til hormonbehandlingen ble litt lettet. Lettet over å kunne nyte noen nydelige vårdager før hormon-monsteret overtar.  Mulig jeg har et litt skeivt bilde av hvordan hormon behandlingen virker, men flere jeg har snakket med som har gått gjennom IVF-behandling beskriver å ha blitt hele tulleruske av hormonene. Så hva vil åpenbare seg når hormon-monsteret braker sammen  med lupus-monsteret?  Godzilla vs King Kong? Kanskje det er noen som vet på pasientkurset jeg har fått plass på? Det er nemlig det som lå i postkassen, et brev med informasjon om pasientkurset. Det blir litt spennende. Møte andre som befinner seg i samme båt. Jeg skjenker opp en kaffe til og myser ut av vinduet. Solen er allerede oppe og farger himmelen lyseblå. Mars tror jeg blir en fin måned.