Det er et lite kaos av ski, staver, sekker, jakker, mat og campingutstyr i gangen. Tross den store haugen har jeg følelsen av at det er noe jeg kommer til å glemme. Det viktigste er uansett på plass, gleden i magen er også på plass. Den kriblende følelsen av å skulle på eventyr. Det er meldt -19 ved Krossbu i natt. Det er ikke så ofte jeg har sovet i telt når det er så kaldt, så det blir friskt og spennende. Tempraturgrensen på soveposen er dobbeltsjekket, den skal tåle ned til -26, men jeg tror ikke det er komfortempratur for damer. Den etterhvert velfylte sekken er stappet med varmt tøy. På toppen ligger en tube solkrem og duver ved siden av pillebrettet. Faktor 50 så klart. 

Utsettelsen av egguttak førte jo med seg noe positivt. Siden kroppen ikke er full av hormoner og egg så blir det rom for en skikkelig påsketur! I stedet for spisse nåler i eggstokken blir det lange solrike dager rundt Smørstabbreen. I stedet for befruktede egg blir det påskeegg fylt av sjokolade og Nøttekos. Det gledes! Kanskje jeg får med meg Veslebjørn denne turen? Formen er stort sett god og lupusen er fortsatt under god kontroll. Kondisen kunne selvsagt vært bedre, men denne gangen er det ikke lupusen sin skyld. Jeg skal uansett på tur med en gjeng hvor takhøyden er stor, og føler ikke på noe press om å måtte prestere i et visst tempo.   

Å dra på påsketur krever overskudd. Overskudd til å pakke, glede seg, reise og overskudd til å være på tur. Jeg er i den heldige situasjonen at jeg har overskudd og når man først har det føles det litt som det formerer seg.  Særlig når man har anledning til å investere energien i aktiviteter, opplevelser eller mennesker som gir glede og påfyll. Håper du som leser dette også har tid og anledning til å investere energien din i noe eller noen som gir deg glede denne påsken! 




 

Det er en strålende dag. Sola har vært oppe siden før jeg sto opp og speiler seg i snøen som lavet ned i store mengder på tirsdag. Det ligger et løfte om vår og varmere dager i solstrålene. Den sterke solen bringer også med seg en avslørende pekefinger. Den pirker borti støvlaget som ikke ligger like usynlig på gulvet, og vinduene fremstår ikke lenger like rene. Den avslører blader, jord og barnåler som må feies på verandaen. Den pirker borti vinterblek hud og har allerede etterlatt et par røde prikker i ansiktet og kinnene mine. 

Vårsolen har også bragt med seg en dose inspirasjon inn i kjøkkenet. Det har igjen begynt å dukke opp små og store Norges glass med diverse innhold akkompagnert av en syrlig lukt når jeg åpner kjøleskapet.
Den siste tiden har det vært litt løse/ingen tøyler når det gjelder kostholdet. Selv om jeg for det meste spiser ganske sunne måltider, så har det blitt veldig mye sjokolade, søtsaker og snacks ved siden av. Og jo mer snacks jeg spiser, jo mer har jeg lyst på. For å skru om på utviklingen har jeg funnet frem igjen boken om Fermentering. Tanken er å sette de slemme bakteriene på diett og heller mate de snille bakteriene. Så nå bobler det i kjøkkenet mitt igjen. Målet er å spise litt syrnet/fermentert mat til hvert måltid. Først ut var noe som enkelt som syltet løk og en nydelig fermentert salsa. Begge deler passer godt under noen skiver med ost på brødskiva. Neste ut blir å få satt i gang litt surkål eller rødkål, eller kanskje et nytt forsøk kimchi? 

Forsøket på Rikshospitalet lar fortsatt vente på seg.  Siden jeg venter mensen mens jeg er borte neste uke tok jeg kontakt for å høre hvilken syklusdag jeg skal starte med sprøyter på, i tilfelle jeg må ha med sprøyter. Jeg har hatt en vanlig syklus siden operasjonen og i følge samtalen jeg hadde i slutten av januar skulle jeg nå ha meldt mens og starte behandling neste gang den kommer.  Svaret jeg fikk tyder dessverre på at forrige samtale jeg hadde ikke eksisterer i systemet. I følge systemet fikk de aldri dato for operasjonen jeg hadde, så nå har de ikke noe ledig før i mai. Så nå skal jeg ringe i april for å reservere dato i mai. Det er ikke verdens undergang for min del, selv om jeg syns det har vært litt mye greier som fører til utsettelse nå. Jeg hadde ikke helt troen på at jeg faktisk skulle starte opp denne gangen heller, så en del av meg ble ikke overrasket over at det ble utsatt igjen.

Hvis jeg skal være helt ærlig begynner en jeg å miste litt troen på at det kommer til å gå. Selv om jeg forsøker å fokusere mest på historiene om de som lykkes så er det vanskelig å unngå  den dårlige statistikken. I følge denne kalkulatoren har 21% sjanse for å lykkes med et uttak. Et annet sted kryper den opp til nesten 27%. Det er kanskje derfor jeg legger denne prosessen litt på siden av livet generelt. Tillater den ikke å være  altoppslukende. For det er en tålmodighetsprøve, men det er vel en timing og mening med all ventingen og utsettelsene.. Noen utgjør jo tross alt den lille prosenten som lykkes også.  Hvis jeg kan være en av 0,047% i Norge som lever med lupus, så kan jeg vel også være av de 27% som lykkes med IVF ved 40 år?