Push push

Spente fingre fullfører åtterknuten. Litt flytende kalk gnis inn i håndflatene. Ser på at den seige massen begynner størkne og bli hvit. Den første delen ser overkommelig ut, men så begynner den se glatt ut med små tak. Falltreningen inne har gitt resultater så nå beveger jeg meg til stadighet ut av komfortsonen også ute. Jeg tar et pust med magen og gir meg i kast med ruta. Det er jo bare å forsøke, det er faktisk ikke helt utenfor rekkevidde.  Jeg tåler å pushes litt. Etter å snakket med Rikshospitalet er det fortsatt lenge til det blir noen pushing på fødestua, så det pushes på klatrefeltet i stedet. 

Det var venteliste på oppstart av behandling før sommeren så den spente følelsen som oppsto i det ringebrevet endelig dukket opp, er erstattet av ventemodus igjen.  Men den som venter på noe godt.. Kanskje det er en fin ting? Sommeren er jo tross alt høytid for oppbluss, så kanskje det ikke er så dumt å vente til høsten. Desperasjonen jeg kjente etter å komme i gang har nesten forsvunnet helt. Når jeg har ventet så lenge, så klarer jeg å vente et par måneder til.  Nå har jeg uansett noe konkret å forholde meg til. August. 

Den første delen av ruta flyter fint. Sakte men sikkert beveger jeg meg oppover. Etterhvert begynner takene videre å se mindre ut og jeg nærmer meg crux klippet. Får plassert foten på et tynt tak ute mot høyere. Fingrene på venstrehånd finner den lille krimpen. Jeg kjenner pulsen stiger og pusten går raskere i det høyrehånden plasserer noen fingre i et lite tak i hjørnet.  Fy søren dette føles smått! Med bankene hjerte finner høyrefoten det gode fottaket, men rompa blir for tung. Med et henger jeg i tauet litt lenger ned. Det skjer noe i hodet når det første fallet er tatt. Noe løsner i kroppen og selvtilliten til å forsøke på nytt forsterkes. Forsøker, faller, forsøker, faller, forsøker, faller. Det virker uoverkommelig, helt til plutselig gjøres noe riktig og jeg rekker taket ved siden av klippet. Med skjelvende hender og helspente ben får jeg trukket ut litt tau. Det er en deilig cocktail som strømmer gjennom kropp og hode i det jeg hører klikket fra karabinen som lukker seg rundt tauet. Det blir ikke til at jeg fullfører ruta videre. Hodet er tomt for krefter. Det gjør ikke noe. Jeg smiler mens jeg senkes ned igjen. Det var en stor seier bare å forsøke. 

Den deilige følelsen av å mestre og våge pushe seg blir sittende i kroppen. Blander seg med den milde, varme vårluften. På denne tiden i fjor følte jeg styrken var på vei tilbake. I dag føler jeg meg sterkere enn noen gang. August. Hvis den sitter på første forsøk blir det en maibaby. Det vil si at på denne tiden neste år så pusher jeg kanskje enda sterkere på fødestua.