Sommervarmen henger oppunder taket i klatrehallen og en svettedråpe har begynt å bane seg vei nedover leggen. Kroppen kjennes tung, seig og klønete. Hendene er svette og slepphendte, mens jeg prøver å samle krefter til flyttet som kommer og neste klipp. Målet i dag er å gå ut gruffet jeg har i hodet, så jeg har på forhånd bestemt meg for 3 tunge ruter jeg skal prøve på.  Jeg vil kjenne kroppen jobbe, kjenne at det er tungt, falle hvis jeg må. Føle på at jeg har tæl, styrke og mot til å forsøke også når det er tungt. 

Jeg lovet meg selv at jeg ikke skulle lete etter symptomer, at jeg ikke skulle teste før blodprøven. Men et eller annet sted på veien gled den avventende holdningen over i overbevisning om at denne gangen sitter den. Først ville jeg bare teste ut Ovitrellen og kjenne på følelsen av holde en positiv test i hånden. Men et sted i magen dukket det opp en følelse av «jeg er faktisk gravid». Og nysgjerrigheten og testegalskapen  ble for stor. Alle tanker om å ikke teste før blodprøven forsvant ut vinduet. Det var så altfor lett å falle inn i «prøveboblen».  Det så nesten også ut som det skulle komme til å stemme. Etter en kritthvit test dukket det nemlig opp en test med en svak anelse av strek. Ikke innenfor tiden riktignok, men likevel en anelse og et håp om at her vil det snart komme en stor, sterk strek etterhvert. Stille, nesten umerkelig maltes et bilde av de neste 9 månedene.. Men den sterke streken kom aldri. I stedet kom tante rød valsende gjennom det nymalte bildet. Denne beryktede tanten som pleier å dukke opp når det passer som dårligst. Tårene og melankolien natt til søndag ga plutselig mening. Kanskje humøret som løper foran og varsler tante røds ankomst er kroppens måte og sørge over nok en forspilt sjanse? I fertilitetsbehandling betyr hun hvertfall dårlig nyheter når hun dukker opp. Slik ble det altså denne gangen også.

Med den litt upopulære tanten følger det også en viss villskap. og energi. Den sinna energien som fikk meg til å kaste ut alle klærne jeg hadde tenkt å sy barneklær av i Fretex containeren. Som fikk meg til å gyve løs på boder og skap med søplesekk og klut. Som skrudde volumet på max og danset vilt rundt i stuen i et febrilsk forsøk på å bli kvitt følelsen av at alt stagnerer. Villskapen som gir meg mest lyst til å hive alt opp i luften og flykte fra det hele. Som får meg til å skrike høyt og skjærende i bilen for å slippe ut frustrasjonen. For det må ut. Hvis ikke vokser det til en slibrig, bitter svulst i halsen og brystet. Som forsøkes svelges vekk med sjokolade. Det er de samme kreftene jeg tar ut i klatreveggen i dag. Flytt for flytt, rute for rute.  Sakte men sikkert gjenvinnes selvtilliten til kroppen. For selv om tante rød betyr slutten er hun samtidig også begynnelsen.  En hormonell virvelvind som feier ut det gamle utgåtte og gjør klar for en ny start. Begynnelsen på en ny syklus, en ny mulighet. Og så lenge hun fortsetter å dukke opp hver måned er det fortsatt håp og egg igjen i kurven. 

Værgudene har forbarmet seg over den store løpsfesten og solen skinner fra blå himmel i Hønefoss. Det er helgen etter skolestart og klart for en av årets store happeninger i Hønefoss, nemlig Ringeriksmaraton. Selv om det heter maraton er det maraton stafetten som er hovedattraksjonen og gatene fylles av små og store løpere i alle former og fasonger.  Jeg sitter i sofaen med en kaffekopp og et startnummer i hånda. I går ettermiddag ble jeg nemlig spurt om å hoppe inn og ta en etappe som var blitt tom. Etter overraskende kort betenkningstid svarte jeg ja. Rett og slett fordi jeg hadde lyst. Selv om jeg nesten ikke har løpt i år, hadde jeg lyst å være med på løpsfesten. Kjenne på og være en del av stemningen som preger bybildet i Hønefoss akkurat i dag. 

​Det er så lett å henge seg opp i tanker om hvilken form man er i. Selv i sammenhenger som dette, hvor det sosiale og løpsglede er det viktigste, så er det så fort gjort å legge begrensninger på seg selv. Tenke, «jeg er ikke rask nok, ikke i god nok form».  Som regel kommer sånne tanker fra det usikre egoet. I hodet har jeg for eksempel alltid vært en person som løper 5 km på ca en halvtime. Selv om det er lenge siden det var en realitet så lever denne versjonen av meg fortsatt i mitt hode. Når jeg i dag potensielt  vil få dette grundig motbevist, stritter egoet i mot og leter etter unnskyldninger. Det er så godt å endelig ha kommet dit at man kan gi sitt eget ego fingeren og heller akseptere hvor man er.  Glede meg over at jeg faktisk kan si ja sånn på impuls, selv om jeg kanskje ender opp med å måtte gå deler av etappen.  Det er faktisk ikke alle forunt å ha muligheten og en kropp som fungerer! 

Det er en regnfull tirsdag og et kraftig uvær ligger over østlandet. Etter 4 ukers sommerferie er hverdagen tilbake. Det er gått en uke siden inseminasjonen på Rikshospitalet og jeg befinner meg midt i «TTWW»(The-Two-week wait), nærmere bestemt er jeg 7DPO (Days past ovulation).  2-week wait sikter til ventetiden mellom eggløsning og til tidspunktet man kan teste. Da jeg hadde forsøkene mine i København var Norge nedstengt av covid-19, noe som medførte litt for mye tid til overs til å saumfare diverse forum på nett. Etterhvert ble jeg en kløpper på fertilitetsforkortelser. Isolert satt jeg hjemme alene og googlet alle mulig tegn og symptomer som kunne bety et positivt utfall. Rumineringen over symptomer gjorde nok ikke ventetiden noe særlig kortere eller enklere.  Denne gangen covid-19 nesten glemt og Norge er åpent igjen. Det gjør det litt lettere å la seg distrahere. Det at utfallet av alle symptomene var lupus diagnosen, medvirker nok kanskje også til at jeg ikke leter så hardt etter symptomer denne gangen. De fleste merker uansett ikke noe særlig til symptomer før i uke 5-6, og da har man jo allerede rukket å teste positivt. Så i det store og hele har jeg en mye mer avslappet og rolig holdning til det denne gangen. 

Allikevel er det knyttet en ekstra spenning og bevissthet til akkurat de neste dagene. Det er nemlig på dette tidspunktet at det befruktede egget vil forsøke å feste seg til livmoren, og i det det fester seg er man blitt gravid.  Implantasjon kan skje mellom 6-12dpo, men mellom 8-10dpo er det vanligste.  Det er ikke noe jeg kan gjøre for å påvirke prossessen, men det finnes nok av kjerringråd om hva som kan hjelpe implantasjonen. En av de er ananas, nærmere bestemt ananskjernen. Ananaskjerne går for å være positivt for implantasjon fordi det inneholder noe som heter bromelin.  Det er de antiinflammatoriske og antikoagulerende egenskapene som skal fremme implantasjon, men det finnes ikke noen studier på at dette er reelt. Men siden ananas smaker godt skader det jo heller ikke med en liten ananas smoothie i dag. 
 
​Siden jeg har tatt eggløsningssprøyte vil en graviditetstest tatt for tidlig kunne gi falskt positivt resultat. Det er fordi eggløsningssprøyten inneholder det samme hormonet (hcg) som man tester etter når man tisser på en slik test. Effekten kan sitte i inntil 10 dager ifølge pakningsvedlegget. I utgangspunktet hadde jeg tenkt å ta en test i dag for å kunne kjenne og visualisere følelsen av å stå med en positiv test i hånden. Men nå ser det ut til at sprøyten er ute av kroppen for testen var kritthvit og negativ. Så hvis den blir positiv igjen nå så er dette forsøket vellykket..! 

Her ligger forøvrig en fin ordliste for de som befinner seg i tilsvarende situasjon:

https://www.vilbligravid.no/ordliste/ 

Kveldene er blitt merkbart mørkere, så når jeg henter Otrivelle sprøyten ut fra kjøleskapet denne søndagskvelden ligger skumringen utenfor kjøkkenvinduet. Det er tid for å sette et punktum på denne litt rare og annerledes uken. I morgen er det nemlig tid for inseminasjon. Etter 4 dager med Letrozol, gikk jeg over til  sprøyter, Fostimon Set 75 som jeg har satt nå i 4 dager. Disse sprøytene inneholder hormonet FSH og er faktisk fremstilt fra urin fra mennesker. Av fysiske bivirkinger har jeg kanskje aller mest vært litt uggen og småkvalm. Jeg har merket lite til hetetokter og ekstra svette. Følelsesmessig har jeg kjent mest på følelsen av å være litt nedstemt. Men det er mye følelser i sving denne uken så det er vanskelig å skille snørr fra barter. Den mest påtrengende følelsen i kveld er ambivalens. Selv ikke en dag ute i klatreveggen kunne kurere denne følelsen som ligger  litt under overflaten og som jeg ikke helt har fått taket på.  Ambivalensen til det hele er den følelsen det er vanskeligst å snakke om. Man vil liksom ikke innrømme at man også kjenner på tvil. For når man først setter ut på denne ferden om å bli alenemor føles det som det ligger en forventning fra omverdenen at man skal være 100% på sikker. Det er så mye lettere å ta på «100% sikker masken», fremfor å slippe frem følelsene om tvil. For selv nå, kjenner jeg på tvil. Tvil om jeg gjør det rette. Men blir man noen gang 100% sikker på noe? Det at jeg kjenner på tvil betyr kanskje at flere i min situasjon antageligvis også  kjente på tvil?

På en måte er jeg litt glad for at jeg ble satt på feil behandling. Da jeg kom inn til ultralyd fredag viste det seg nemlig at jeg er blitt satt hormonstimulering ment for inseminasjon og ikke IVF. Med tanke på alder og AMH prøven min virket legen lite håpefull til at det hadde blitt stimulert frem noen folikler som egnet seg for inseminasjon og så mest sannsynlig alternativ var å avbryte for å starte neste syklus. Men under ultralyden dukket det opp en snasen folikkel i riktig størrelse på skjermen. Hah.. fader heller jeg er ikke vissen og utgått helt enda! Dermed ble det avtalt eggløsnings sprøyte og klokkeslett for inseminasjon på Rikshospitalet. 

Dermed får jeg strengt tatt to forsøk. For hvis inseminasjonen ikke funker får jeg fortsatt et IVF forsøk. I hodet hadde jeg slått meg til ro med å ikke bli mamma hvis dette forsøket ikke fungerte, men nå ligger jo det jo et 2. forsøk på bordet. Det er omtrent akkurat 2 år siden jeg reiste til København første gang. I 2 år har dette alenemor prosjektet ligget i bakgrunnen. Selv om jeg har vært flink til å skyve det til siden i ventetiden, så ligger det alltid der i bakgrunnen.  Besøke søsteren på Bali? Planlegge klatre- eller skiferie med en venninne? Hmm.. men det kan jo hende jeg er blitt gravid da. Hele tiden dette forbeholdet som fortsatt bare er en teoretisk mulighet og ikke en realitet. Hvor lenge skal man oppholde seg i vakuumet? Når skal man sette strek og vende seg til tanken om at livet ble som det ble? Jeg har jo egentlig ikke hatt så mange forsøk, så det er for tidlig å si at det ikke vil gå. Men i hodet har denne perioden pågått lenge og tatt opp så mye tid og tankekapasitet.  Hvis inseminasjonen ikke fungerer er en del av meg er klar for å slippe det hele og begynne venne meg til tanken på et annet liv. Men, aller først er det altså tid for inseminasjon. For alt jeg vet kan det faktisk hende det blir full klaff denne gangen.