Det lukter svakt av granbar når jeg låser meg inn eller ut av leiligheten. En julekrans og en vase med granbar holder nissen med selskap ved døra. Lyset fra stjernen i vinduet treffer stuegulvet og strekker seg ut i gangen som vanligvis ville vært helt mørk på denne tiden. Det er 1. desember og dagene begynner for alvor å telles ned til jul. Gyngehesten har fått nisselue og besøk av rampenissen. Den første julegaven er pakket inn og det første lyset i adventstaken er tent. Ventetid. Jeg har alltid trodd at det er det ordet advent betyr, ventetid. Men det viser det seg at advent egentlig betyr "Frelserens ankomst". Uavhengig av ordets betydning, jeg er lei av å vente. 

2 uker har gått siden vannscanningen, men jeg har ikke fått noen innkallelse ennå til å fjerne polyppen. En bølge av utålmodighet skyllet over meg tidligere i går og jeg sendte inn en henvendelse via den digitale dialogen med Oslo Universitetssykehus.  20 minutter senere ringte de meg opp og kunne oppklare at jeg var søkt inn på gynekologisk dagkirurgi med søknad om behandling innen utgangen av februar. Jeg kunne ringe avdelingen direkte for å høre hvor lang ventetid det vil være. Imponert og ørlitegrann optimistisk over responstiden på henvendelsen forsøkte jeg ringe avdelingen.  Der var det for tiden stor trafikk. Stor trafikk = ventetid = da blir det helt sikkert i Februar. Ca 3 måneder til med ventetid med andre ord. Da begynner det å nærme seg et år siden jeg fikk ringebrevet før jeg kan starte IVF forsøket. Nå har det vært et par uheldig skjær i sjøen for min del, men det kan kanskje være greit å ha i bakhodet for de som vurderer om de skal gå solomamma løpet. Det kan plutselig ta mye lenger tid enn forventet. Før man vet ordet av det er man blitt 40 mens man venter.

Det er 90 dager til slutten av februar. Det er 3,75 julekalendere. 1 julekalender går jo egentlig fort. Hvertfall hvis det er sjokolade i den.. 

. 

«Du kan skli litt lenger ned, litt til» legen dirigerer meg lenger ned i stolen. Det er mandag formiddag og jeg befinner meg på reproduksjonisk poliklinikk på Ullevål sykehus. Posisjonen jeg befinner meg i er en avkledd og sårbar posisjon kvinner befinner seg i flere gang i løpet av livet. Den mannlige legen er dette bevisst og snakker med beroligende stemme om undersøkelsen som snart skal finne sted. Det er vannscanning av livmoren som står på programmet. Vannscanning er en ultralyd undersøkelse av livmor og/eller eggledere etter at de er fylt med saltvann. Under en vannscanning føres en sonde inn i livmoren og sprøyter inn saltvann. Dette gjør det lettere for legen å se om det er noe unormalt, som for eksempel tette eggledere, muskelknuter, cyster eller polypper. Det er det sistnevnte legen skal se etter. Ved inseminasjons forsøket så nemlig legen noe som kunne være en polypp.  En polypp i livmoren kan gjøre det vanskelig for et befruktet egg å feste seg, så hvis det er en polypp der må denne fjernes før IVF forsøket. 

1 gram Paracet og 400 mg Ibux skvulper i magen sammen med morgenkaffen. I følge innkallelsen kan undersøkelsen være litt ubehagelig og man blir bedt om å ta Paracet og Ibux 1 time i forveien. Legen forklarer at det kan føles litt ubehagelig når kateteret føres inn. Sykepleieren smiler oppmuntrende og råder meg til å konsentrere meg om å puste, mens legen klargjør verktøyene han trenger. Jeg ser opp i taket og forsøker å slappe av under beltestedet mens jeg puster rolig. Et sted nede i magen føles det litt kaldt og rart. Litt som en våt tråd som ikke hører hjemme. Foreløpig går det ganske greit. Så kommer del to. Det er et merkelig ubehag som er vanskelig å beskrive i det kateteret kommer på plass. Jeg fortsetter å konsentrere meg om pusten. Minner meg selv på at nå er det en liten slange og litt vann som er på vei inn. På et tidspunkt skal et lite hodet ut av den samme åpningen. Skal jeg takle det må jeg hvertfall tåle dette. Vannet sprøytes inn og det kjennes et trykk. Litt som sterke menskramper. Trangen til å vri seg unna er stor og jeg kan kjenne fargen forsvinner fra ansiktet. Forsøker puste litt dypere og ikke tenke for mye på trangen til å gå på do. Kjenner jeg er glad for at jeg var på do like før timen og at jeg fikk gjort nummer 2 i dag tidlig. Legen starter ultralyden og med et er det som kroppen har vendt seg til ubehaget.  

Fokuset ligger fortsatt på pusten, mens blikket vendes fra taket mot skjermen. 
Bevegelsene på skjermen gir lite mening. Legen lokaliserer det som er polyppen og tar noen mål og bilder av den. Raskt og smertefritt er utstyret ute igjen og undersøkelsen er over. Ubehagelig, men heldigvis raskt overstått. Etter å ha tatt blodtrykk og lyttet litt på meg forklarer legen at jeg vil bli henvist til ny time for å få polyppen skrapet ut. Det høres smertefullt ut men legen forklarer at det er en forholdsvis enkel og rask prosedyre, og jeg vil få bedøvelse/anestesi. Ventetiden er vanligvis ikke så lang så i løpet av 2 uker vil jeg ha fått innkallelse. 

Det er en regnfull tirsdag og et kraftig uvær ligger over østlandet. Etter 4 ukers sommerferie er hverdagen tilbake. Det er gått en uke siden inseminasjonen på Rikshospitalet og jeg befinner meg midt i «TTWW»(The-Two-week wait), nærmere bestemt er jeg 7DPO (Days past ovulation).  2-week wait sikter til ventetiden mellom eggløsning og til tidspunktet man kan teste. Da jeg hadde forsøkene mine i København var Norge nedstengt av covid-19, noe som medførte litt for mye tid til overs til å saumfare diverse forum på nett. Etterhvert ble jeg en kløpper på fertilitetsforkortelser. Isolert satt jeg hjemme alene og googlet alle mulig tegn og symptomer som kunne bety et positivt utfall. Rumineringen over symptomer gjorde nok ikke ventetiden noe særlig kortere eller enklere.  Denne gangen covid-19 nesten glemt og Norge er åpent igjen. Det gjør det litt lettere å la seg distrahere. Det at utfallet av alle symptomene var lupus diagnosen, medvirker nok kanskje også til at jeg ikke leter så hardt etter symptomer denne gangen. De fleste merker uansett ikke noe særlig til symptomer før i uke 5-6, og da har man jo allerede rukket å teste positivt. Så i det store og hele har jeg en mye mer avslappet og rolig holdning til det denne gangen. 

Allikevel er det knyttet en ekstra spenning og bevissthet til akkurat de neste dagene. Det er nemlig på dette tidspunktet at det befruktede egget vil forsøke å feste seg til livmoren, og i det det fester seg er man blitt gravid.  Implantasjon kan skje mellom 6-12dpo, men mellom 8-10dpo er det vanligste.  Det er ikke noe jeg kan gjøre for å påvirke prossessen, men det finnes nok av kjerringråd om hva som kan hjelpe implantasjonen. En av de er ananas, nærmere bestemt ananskjernen. Ananaskjerne går for å være positivt for implantasjon fordi det inneholder noe som heter bromelin.  Det er de antiinflammatoriske og antikoagulerende egenskapene som skal fremme implantasjon, men det finnes ikke noen studier på at dette er reelt. Men siden ananas smaker godt skader det jo heller ikke med en liten ananas smoothie i dag. 
 
​Siden jeg har tatt eggløsningssprøyte vil en graviditetstest tatt for tidlig kunne gi falskt positivt resultat. Det er fordi eggløsningssprøyten inneholder det samme hormonet (hcg) som man tester etter når man tisser på en slik test. Effekten kan sitte i inntil 10 dager ifølge pakningsvedlegget. I utgangspunktet hadde jeg tenkt å ta en test i dag for å kunne kjenne og visualisere følelsen av å stå med en positiv test i hånden. Men nå ser det ut til at sprøyten er ute av kroppen for testen var kritthvit og negativ. Så hvis den blir positiv igjen nå så er dette forsøket vellykket..! 

Her ligger forøvrig en fin ordliste for de som befinner seg i tilsvarende situasjon:

https://www.vilbligravid.no/ordliste/ 

Det er en klar og fin morgen i Jotunheimen. Sola har sakte men sikkert bredd seg nedover fjelltoppene og varmer oss nå i nakken. Vi er på tur opp Østre Torfinnstind og har begynt å skrå oppover for å komme til starten av renna vi skal klyve opp. Mens vi beveger oss oppover oppdager  hvor mye jeg har fokusert på at turen til toppen kommer til å bli slitsom. Som en liten motgift forsøker jeg meg på et lite mantra. «Du er en maskin som aldri blir sliten.» Turfølget fra klatreklubben er definitivt i bedre form så jeg får hvertfall prøve og ikke psyke formen min helt ned. Starten er alltid seigest tenker jeg, mens jeg forsøker å fortelle meg selv at jeg er en maskin. Leggene som synes dette var en litt brå start på dagen kjøper det ikke helt. De hadde helt klart foretrukket en litt flatere start. Men når jeg minner de på hvor mye de takler og at turen i fjor gikk helt fint så får de en liten vitamininnsprøytning. Som om de husker at de er i bedre form i år.  

Vi klyver oss opp gjennom den løse renna. Tanken om slitne legger er erstattet av veivalg, vaktsomme føtter og hender som leter etter og finner trygge tak. Med et er vi på toppen og speider utover utsikten og etter rappell feste. Nå begynner det virkelig morsomme og spennende med denne turen. Vi skal nemlig rappellere og klyve oss bortover fra Østre, til Midtre og videre til Vestre Torfinnstind, Torfinnstraversen. Etter beskrivelsene å dømme kommer dagen til å by på 4 rapeller, utsatt klyving og luftige skar. Siden det blir en lang og fysisk dag, har jeg valgt å putte første pille Letrozol i ettermiddagsdosen.  Selv om jeg tviler på at jeg får så mange bivirkninger kan jeg like gjerne vente til vi er nede igjen. Jeg har uansett ikke fått noe tidspunkt for når disse pillene skal tas. 

Letrozol er en av de mange reseptene som har dukket opp etter at jeg meldte mens i starten av juli, og er et alternativ til Femar. I følge pakningsvedlegget er Letrozol en medisin som brukes til å behandle brystkreft hos kvinner etter overgangsalderen. Den virker ved å hemme produksjonen av østrogen. Det høres jo pussig ut i fertilits sammenheng, men etter det jeg leser meg frem til så tar man disse i starten av syklusen slik at det sendes signal om at det er for lite østrogen. Det lave nivået gjør at det frigjøres mer av hormonet FSH som stimulerer til mer folikkelvekst. Så da høres det ut som disse pillene skal hjelpe eggposene mine å vokse. Som alle pakningsvedlegg er listen over bivirkninger lang og jeg leser bevisst ikke gjennom alle, men de vanligste er hetetokter, økt kolesterol, utmattelse, økt svetting og leddsmerter. En liten kuriositet er en bivirkning av ukjent frekvens, «avtrekker finger; en tilstand der finger eller tommel henger seg opp i en bøyd stilling».

Det blir en spennende dag i høyden med stein, luft og snø under føttene. 
Å gå i fjellet føles som medisin. Det å komme opp i høyden og se utover fjellandskapet gjør under for hode, kropp og sjel. Tanken på at fjellene sto her lenge før vi kom og at de fortsatt vil stå her lenge etter vi er borte setter liksom alltid ting litt i perspektiv. Å bevege seg i dette dramatiske landskapet av hardt fjell, løs stein, bratte stup, svimlende egger og forræderisk snø gir en påminnelse om hvor liten man er og hvor skjørt og kort livet er.  Her er det ikke plass til bagateller og uinnfridde forventninger om hvordan livet helst skulle vært. Med det som bakteppe lirker jeg frem pille-dosetten fra topplokket når vi kommer tilbake til teltet. Ettermiddagesdosen og første pille Letrozol svelges unna før middag. Så nå er man faktisk i gang med hormonene.. 

​https://oslo-universitetssykehus.no/seksjon/nasjonal-kompetansetjeneste-for-kvinnehelse/Documents/Kurskompendium_121021.pdf
https://tidsskriftet.no/2009/02/oversiktsartikkel/ovulasjonsinduksjon-ved-bruk-av-letrozol

Det er onsdag kveld. Jeg sitter på sofaen etter det som har vært en kjempefin tur med familien, men nå har hormonene og tårene overtatt styringen. I morgen kommer nemlig mensen og det vil være startskuddet på IVF behandlingen. Burde jeg ikke vært fylt av forventning, spenning og glede nå? Burde jeg ikke vært overlykkelig? I stedet er jeg fylt med en veldig sorg og klarer ikke slutte hikste. Tanken på at eggene mine skal hentes ut med en sprøyte og puttes i en skål med en vilt fremmed donor føles motbydelig. Så kaldt og kjærlighetsløst.

En snarvisitt innom en venninnes familieliv i helgen fremkalte en påminnelse om hva som mangler i mitt. Barna som er skapt av kjærligheten mellom hun og mannen, i motsetning til min medisinske prosedyre med en ukjent i ligningen. I kveld føles denne tanken så altoppslukende og sår. Jeg har vært så fokusert på forsøkene og argumentasjonen om å bli alenemor at jeg har helt glemt å håpe på alternativet.  Og nå er det jo hvertfall for sent. Det er dette som er min sjanse til å få egne barn, og fortsatt sitter jeg her i kveld med tvilen langt opp i halsen. 

Jeg åpner Instagram for å scrolle vekk ubehaget. Feeden fylles av hashtaggen #klatring. Om jeg skulle mislykkes med å bli mor var tanken å fokusere på hobbyene mine, kanskje reise til spennende steder. I feeden dukker det også opp bilder av gravide og små søte babyer. Gjerne med tips og råd til vordene mødre. Alltid med en antagelse om at man er 2. Om jeg skulle bli gravid, vil jeg klare og se gjennom og bort i fra det lykkelige, vakre familielivet jeg hele tiden blir presentert? Vil jeg savne det frie livet jeg lever nå eller er de kalde føttene egentlig bare frykt forkledd som tvil? Frykten for å det ukjente livet som venter hvis jeg hopper uti dette. Frykten for at det kanskje ikke går? Livet jeg lever nå føles kjent og trygt. Livet som alenemor er noe helt nytt og ukjent. At det blir slitsomt har jeg vel en formening om. Andres erfaringer vitner om hvor slitsomt det er å bli foreldere, og de har vært to om jobben. Åresvis uten søvn virker å være normalen. Hvis det det i tillegg slenges inn et fullskala lupusoppbluss inn i miksen, vil det være verdt det?  Er det å få barn det mirakelet man blir fortalt at det er?     

Tankene og spørsmålene er påtrengende. Det er en privilegert situasjon å sitte med et slikt dilemma. Og kan jeg egentlig ombestemme meg nå? Selv om de aldri vil innrømme det så vet jeg jo at noen kommer til å bli skuffet hvis jeg ombestemmer meg. Foreldre som ønsker bli besteforeldre. Besteforeldre som håper å oppleve å få oldebarn. Og ikke minst meg selv, sjansen er vel stor for at jeg kommer jeg til å bli skuffet over meg selv hvis jeg sier fra meg dette som har vært målet så lenge.

Det er ikke en problemstilling som kan summeres opp i tabeller med 2 streker under fasitsvaret. Det eneste jeg kan gjøre er å forsøke sortere hva som ligger bak de ulike tankene og følelsene. Hva kommer utenfra og hva er mitt? Er det frykt, realistiske/urealistiske forventninger, PMS og hormoner? Til syvende og sist tror jeg alle tankene og følelsene rundt dette har blitt prosessert så grundig i underbevisstheten slik at magefølelsen  vil guide meg i riktig retning.

Spente fingre fullfører åtterknuten. Litt flytende kalk gnis inn i håndflatene. Ser på at den seige massen begynner størkne og bli hvit. Den første delen ser overkommelig ut, men så begynner den se glatt ut med små tak. Falltreningen inne har gitt resultater så nå beveger jeg meg til stadighet ut av komfortsonen også ute. Jeg tar et pust med magen og gir meg i kast med ruta. Det er jo bare å forsøke, det er faktisk ikke helt utenfor rekkevidde.  Jeg tåler å pushes litt. Etter å snakket med Rikshospitalet er det fortsatt lenge til det blir noen pushing på fødestua, så det pushes på klatrefeltet i stedet. 

Det var venteliste på oppstart av behandling før sommeren så den spente følelsen som oppsto i det ringebrevet endelig dukket opp, er erstattet av ventemodus igjen.  Men den som venter på noe godt.. Kanskje det er en fin ting? Sommeren er jo tross alt høytid for oppbluss, så kanskje det ikke er så dumt å vente til høsten. Desperasjonen jeg kjente etter å komme i gang har nesten forsvunnet helt. Når jeg har ventet så lenge, så klarer jeg å vente et par måneder til.  Nå har jeg uansett noe konkret å forholde meg til. August. 

Den første delen av ruta flyter fint. Sakte men sikkert beveger jeg meg oppover. Etterhvert begynner takene videre å se mindre ut og jeg nærmer meg crux klippet. Får plassert foten på et tynt tak ute mot høyere. Fingrene på venstrehånd finner den lille krimpen. Jeg kjenner pulsen stiger og pusten går raskere i det høyrehånden plasserer noen fingre i et lite tak i hjørnet.  Fy søren dette føles smått! Med bankene hjerte finner høyrefoten det gode fottaket, men rompa blir for tung. Med et henger jeg i tauet litt lenger ned. Det skjer noe i hodet når det første fallet er tatt. Noe løsner i kroppen og selvtilliten til å forsøke på nytt forsterkes. Forsøker, faller, forsøker, faller, forsøker, faller. Det virker uoverkommelig, helt til plutselig gjøres noe riktig og jeg rekker taket ved siden av klippet. Med skjelvende hender og helspente ben får jeg trukket ut litt tau. Det er en deilig cocktail som strømmer gjennom kropp og hode i det jeg hører klikket fra karabinen som lukker seg rundt tauet. Det blir ikke til at jeg fullfører ruta videre. Hodet er tomt for krefter. Det gjør ikke noe. Jeg smiler mens jeg senkes ned igjen. Det var en stor seier bare å forsøke. 

Den deilige følelsen av å mestre og våge pushe seg blir sittende i kroppen. Blander seg med den milde, varme vårluften. På denne tiden i fjor følte jeg styrken var på vei tilbake. I dag føler jeg meg sterkere enn noen gang. August. Hvis den sitter på første forsøk blir det en maibaby. Det vil si at på denne tiden neste år så pusher jeg kanskje enda sterkere på fødestua. 

​Det sprenger i brystet og bak øyelokkene. Pusten går støtvis i et forsøk på roe ned de overveldende følelsene. Mellom tårene og hikstene kommer smilet. Et enslig brev i postkassen like før de røde kalenderdagene i påsken. Det er ringebrevet fra Rikshospitalet som endelig har dukket opp. All ventingen, tvilen, optimismen, skuffelsen og tankespinnet kulminerer plutselig i dette ene brevet, og det blir litt mye følelser på en gang. Ventetiden og ventelisten er over, det er min tur.

Det er første arbeidsdag etter påske og jeg nyter middagen i vårsolen ute på balkongen. Smakfulle salater gjør godt i varmen og den siste tiden har jeg fått smaken på quinoa salat.  Brevet som ligger ved siden av har jeg lest flere ganger siden det dukket opp i postkassen, tirsdag rett før påske. Den overveldende følelsen gikk raskt over i spenning, forventning og nervøsitet. Det har hele tiden føltes så langt unna, så langt frem i tid og plutselig er det hele en telefonsamtale unna. Selv om dette er noe jeg har gledet meg til og ventet på lenge, så ligger det også en liten ambivalens blant alle følelsene. En erkjennelse av at jeg straks gir slipp på tilværelsen slik jeg kjenner den og kaster meg inn i noe helt nytt og ukjent. Livet skal igjen snus på hodet, men denne gangen helt selvvalgt. 

Typisk nok forsov jeg meg i dag og brevet med telefonnummer og klokkeslett man kan ringe på ble liggende igjen på bordet hjemme. Det er nemlig veldig spesifikke klokkeslett man kan ringe på, mellom 10:00-11:00 og 12:00 - 14:00 på hverdager. Legen var også veldig tydelig på at man trenger bare ringe 1 gang. Kommer man ikke gjennom ringer de deg opp igjen. Denne samtalen blir startskuddet. Basert på dato for siste mens og antall dager i syklusen blir det reservert plass til behandling og man får resept på medisinene man trenger slik at disse kan kjøpes inn. Det tar vanligvis 1-2 måneder fra man ringer inn til man er i gang med behandling.    Så etter 13 måneder på venteliste gjenstår det nå faktisk bare å ringe inn.. 
​

I tillegg til å være et band betyr statusu quo «uforandret stilling eller tilstand». Det oppsummerer egentlig tirsdagens kontroll hos revmatalogen ganske godt. Blodprøvene så veldig fine ut og alt tyder på at jeg fortsatt er stabilt frisk. Om noe så ser de kanskje litt bedre ut. Litt lave hvite blodceller men siden de ligger omtrent på samme og ikke svinger så skal det ikke være noe å bekymre seg for. Da jeg spurte om hematuri (noe av legeslangen begynner å sitte nå) kunne hun fortelle meg at det er det ikke lenger. Ved forrige kontroll viste den 2+(maks er 3+) men nå viser den kun spor. Så nå trenger jeg ikke komme til noen kontroll før om 6 måneder igjen. Om jeg skulle mistenke at lupusen begynner å røre på seg kan jeg ringe inn. Med det føltes det litt som tikkingen fra den tidsinnstilte bomben har stilnet. 

Det er dog en annen klokke som fortsatt tikker. Den berømte biologiske klokken. Det har ikke dukket opp noe brev i postkassen fra Rikshospitalet ennå, men nå skal det jo i teorien være rett rundt hjørnet. Kanskje påsken med alle dens fruktbarhets symboler vil bringe gode nyheter. For stilling og status i eggstokkene mine er jo i konstant forandring. Mens jeg finner frem malte egg og påskekyllinger tenker jeg på den stadig minkende eggreserven. For hver månedlige syklus forsvinner enda flere egg ut i ingenting. Til slutt vil det en dag være helt tomt. Kanskje det er derfor man blir litt melankolsk like før mensen? Kanskje man ubevisst sørger over egget og sjansen som bokstavelig talt ente i dass.

Men fra fjas til alvor, jeg leste et sted en gynekolog som sa at når man er i  20-årene så er 80% av eggene gode og 20 % dårlige. Når man er 40 er dette tallet motsatt. Det vil si at nesten 80% av eggene mine er dårlige. Jeg blir så stresset og trist av å lese slike ting, selv om det ikke er noe nytt. Alle kommentarene jeg har forsøkt å riste av meg er i ferd med å innhente meg for alvor. «Du blir jo ikke noe yngre» « Kan ikke vente for lenge» osv osv. Om ikke altfor lang tid vil det vise seg om jeg ventet for lenge. Jeg har det ene forsøket på å hente ut egg. Mon tro hvor mange de får ut som kan befruktes og settes inn igjen. Hvis det stemmer at suksessraten er 30% så håper jeg det blir mer enn ett. Hvis det ikke lykkes er det nemlig game over. Jeg har allerede bestemt meg for at jeg ikke ønsker bruke mange flere år på å forsøke. De siste månedene hvor jeg har lagt det hele litt til side har vært veldig deilig mentalt, for man havner litt i en slags konstant ventemodus. Om det skulle vise seg å ikke bli slik jeg ønsker skal jeg nok klare å leve fint og finne mening med det også.    

 

 Nå er det faktisk gått over et år siden jeg hadde time ved Rikshospitalet og ble innvilget et IVF forsøk. Den estimerte ventetiden på 12 måneder føltes så evig langt unna da, men plutselig er det gått et år. Om kort tid vil brevet jeg går og venter på dukke opp, så postkassen sjekkes stadig mer jevnlig. I dag var det derimot et annet brev som dukket opp i postkassen. Et kampanje brev fra NRF med oppfordring om å sjekke hjertehelsen. Det slår meg at jeg ikke har blitt kalt inn til ultralyd av hjerte ennå og det var jo noe som skulle gjøres før jeg gikk i gang med IVF behandling. Det er ordene «mulig perikarditt» fra journalen da jeg ble diagnostisert som utløste oppfordringen. 

Det er i det jeg registrerer lettelsen over at jeg kanskje må vente med IVF til ultralyden er på plass at jeg for alvor kjenner på den underliggende følelsen av at jeg gruer meg til selve behandlingen.  Det har hele tiden ligget så uoverkommelig langt frem i tid. Bildene i hodet har hovedsaklig bestått av lykkelige bilder av positive graviditets tester, ansiktet til mamma når hun får nyheten, nusselige små babyer og barneklær. Nå som det nærmer seg begynner de idylliske bildene å erstattes av det kroppen skal igjennom. Hormonene som skal tilføres i form av nesespray og sprøyter. Nåler som skal høste egg, Den økte mengden blod som nyrene skal rense. De blodfortynnende medisinene. Uvissheten om hvordan kroppen og sykdommen vil respondere på dette har begynt å gnage litt. Det har vært så lett å være så sikker på avstand. Men jo nærmere det kommer, jo mer kjenner jeg på at helsa potensielt er en del av potten og det gjør meg nervøs. Har jeg så gode kort på hånden som jeg tror?

For gjemt inne i den positive indre dialogen ligger også lommer av usikkerhet og tvil. Er dette det rette for meg? Kommer det til å gå bra? Takler jeg dette? Vil jeg dette? Det er noe befriende over å kunne ta det frem i lyset og innrømme det høyt for seg selv. Det må være rom for å kjenne på tvilen og usikkerheten selv når jeg har kommet så langt som jeg har nå. Det er lov å ikke være 100% sikker. Jeg lar tvilen få henge litt i løse luften uten å bearbeide den noe videre.   Når tiden er inne vil svaret komme.  
  

Fotoalbumet er skrudd tilbake til 27. august 2020. Et bilde av den lille havfruen i København, etterfulgt av noen bilder fra Kastellet. En kirke, en vindmølle, en fontene. Minnene kommer lett. Den spente, nervøse følelsen jeg hadde mens jeg ruslet rundt oppe på stien i påvente av en positiv eggløsnings test. I hodet hadde jeg begynt å forfatte et eventyr til den lille spiren jeg antok snart vil vokse i magen min. Et par bilder senere kommer dukker den positive eggløsningstesten opp. En selfiesnap foran inngangen til klinikken. Jeg smiler. Forventningsfull til hva som venter og hva som snart skal skje. Intetanende til at det er noe helt som snart vil våkne til liv utover høsten.  

​Grunnen til at jeg titter gjennom disse bildene i kveld er fordi jeg skal snappe for lupuslivet igjen i morgen, og tema for neste uke er «Barneønske, graviditet og hormoner». Det er et tema som treffer meg nært siden jeg føler at min lupushistorie er så tett knyttet til akkurat barneønske. Diagnosen dukket jo opp midt i forsøkene på å bli mamma. Må innrømme jeg blir litt overrasket over hvor vondt det er å bla gjennom noen av bildene fra akkurat den høsten. For  innimellom smilene, eggløsningstester, gresskar og turøyeblikk så husker jeg så inderlig godt også alle følelsene som satt så rett under huden denne perioden. Forventningen, utålmodigheten, og skuffelsen. Stresset med å komme seg av gårde slik at timingen ble riktig. Karantene og venting. Googling av befruktning og graviditet, mat som kunne hjelpe på fruktbarheten. Ananas smoothien jeg drakk og morgenkaffen jeg droppet.  

Den første graviditetstesten som nesten ble positiv. Det ble med nesten. Den neste testen ligger negativ i lyngen, fra en hengekøyetur med en venninne. Hun kan huske jeg snakket om smerter i brystet, de som viste seg å ikke være graviditetstegn allikevel. Et bilde av den ironiske hårklippen. Smilende holder jeg opp håret jeg donerte bort, uvitende om mengden som faktisk forsvant ned sluket i samme periode.  Gyngehesten og det siste forsøket. Toppturen til Bitihorn med kalde likfingre og dårlig kondis.  I etterpåklokskapens lys så danner bildene fra denne perioden en litt sår men samtidig også litt komisk historie om jenta som skulle bli gravid men fikk lupus. Heldigvis dreies historien i en stadig mer positiv retning og utover uken gleder jeg meg til å andres erfaringer med samme tema.  Det er noe med å høre fra andre i samme båt.