007 Reporting for duty

I det vekkerklokken ringer føles det som jeg akkurat har sovnet. De siste timene har jeg vridd meg fra side til side og forsøkt å sovne. Det er den tiden av måneden igjen. Nei, ikke den tiden, det er tid for blod- og urinprøver. Siden de hvite blodcellene har gått opp og ned har jeg blitt fulgt opp med månedlige prøver. Prøvene jeg tar i dag blir også utgangspunktet for kontrollen hos revmatalogen neste uke. Det gir meg egentlig en time ekstra å sove på, men det hjelper lite når man ikke klarer sove. Jeg sover egentlig litt dårlig om dagen uten å helt skjønne hvorfor. Furtne føtter treffer gulvet og subber mot skapet for å finne en ullgenser. Morgenen føles ekstra kald når man er så trøtt, men med levende lys til frokosten blir alt straks litt bedre. 

Som vanlig glemte jeg urinprøven når jeg sto opp, men etter 3 kopper kaffe til frokost er det håp for at det dukker opp en liten slant før jeg må kjøre. Ulempen er at det ikke blir nok til å ta den fra midtstrålen, slik en urinprøve skal tas. Jeg synes fortsatt det er litt rart å sjonglere min egen urin over i kopper og glass. I dag ble det et lite syltetøyglass siden jeg glemte å stikke innom apoteket. Glasset er rent, men siden det inneholder de gule dråpene og ikke syltetøy føles det som jeg holder noe skittent. Mellom 2 stramme fingre balanseres det ut i bilen og plasseres i koppholderen. Siden jeg er litt senere enn vanlig sitter det allerede flere og venter på å få tatt blodprøver. Det er egentlig helt greit når jeg ser kølappen jeg får - 007. Da må det jo bli skikkelig bra prøve resultater og klarsignal fra revmatalogen!