Å frykte dusjsluket

Nå er det verken dusjscener eller filmpsykopater som gjør at jeg har et overfølsomt forhold til dusjsluket. Det er noe så hverdagslig som hår i dusjsluket. Rettere sagt, mengden hår i dusjsluket. Å miste hår (Alopecia)var nemlig et av de tidlige symptomene jeg fikk. Utrolig nok var det også et av de tidlige symptomene jeg ikke registrerte eller tenkte så mye over. Det vil si at jeg stusset et par ganger over at dusjsluket måtte tømmes  vel ofte, men tenkte som så at jeg har jo blonde hårstrå, og innimellom røyter man jo kanskje litt ekstra. Det at jeg var blitt unektelig tynn og korthåret i en flekk foran på hodet hadde hadde jeg også en forklaring på. Det var jo hydrokortisonen jeg hadde smurt på soleksemen som hadde svidd vekk dette. (Ja, soleksemen viste seg også å være et symptom..)  Det er først i etterkant når håret nå vokser ut igjen at jeg ser hvor mye jeg faktisk mistet. 

Grunnen til at man mister hår er fordi immunforsvaret angriper hårsekkene og håret faller ut. Vanligvis er hårtapet midlertidig og vokser ut igjen, men noen ganger kan arrdannelse føre til at hårtapet blir permanent.

Jeg er nok derfor litt overfølsom når det gjelder dusjsluket. Så når dusjvannet nå flommer utover hele baderomsgulvet er det en ting som farer gjennom hodet; «its back».  Nå våkner lupusen igjen og revmatalogen kommer til å skru opp medisineringen på fredag!  Med håret fullt av balsam og hodet fullt av krisemaksimering plasker jeg febrilsk rundt med nalen og prøver jeg få styrt vannet opp(!) i sluket.

Til slutt får jeg kontroll på vannmassene og inspisert sluket for hår. Ved nærmere inspeksjon tyder det heldigvis på at dette er mer en jobb for plumbo enn for revmatalogen..