Å lande på 2,5mg

Det var en lykkelig milepæl forrige fredag og få justere ned til 2,5mg. Jeg har vært litt spent på å komme såpass langt ned, da jeg har fått inntrykk av at de lavere dosene med prednisolon ofte er de vanskeligste å trappe ned. Både ift sykdomsoppbluss og bivirkninger. 5mg prednisolon tilsvarer omtrent kroppens egen daglige produksjon og når man kommer under denne er det større sjans for at man vil merke/utløse en eventuell binyrebarksvikt. Langvarig behandling og høye doser øker risikoen for binyrebarksvikt. Nå hørtes det ut på revmatalogen min at det ikke var så mange som opplevde dette noe særlig plager ved nedtrapping, og vanligvis var det ikke noe behov for å måle morgenkortisol. Men det kunne antageligvis gjøres hos fastlegen hvis man ønsket dette.  

Nå har det gått en uke, og jeg kan ikke si at jeg har merket så mye. Jeg har kanskje vært litt mer trøtt og sliten på kvelden enn vanlig, men ingen vondter, smerter eller tegn på oppbluss. Men noe jeg har merket, er en litt hul, ro i brystet. Som om tempoet er skrudd litt ned. Litt som følelsen av å lande etter å ha vært oppjaget og stresset over en lang periode. Som følelsen av å lande på kvelden når en dag du har gruet deg til er over og det har gått bra. Usikker på om det er knyttet til selve nedtrappingen, eller om det bare er en form for lettelse over den gode kontrollen forrige uke.