Å stikke fingeren i jorda

Våren har for alvor begynt å farge landskapet og sola skinner stadig varmere og høyere på himmelen. Det er snart 4 måneder siden jeg fikk Lupus diagnosen og jeg sitter på sykkelen på vei nedover mot steinsletta. Kroppen kjennes lett og ledig. I sekken ligger det noen poser med frø og en pose med settepoteter. En pakke med jordskokkknoller er på vei i posten fra Kristiansand til Hønefoss. Jeg har nemlig fått låne en jordflekk hvor jeg kan få dyrke grønnsaker og er på vei ut for å så.

I det jeg setter spaden i jorda er det lite som vitner om at jeg i romjulen lå som en skjev, ubrukelig krok hjemme på sofaen hos mamma. Hender, armer, rygg, alt fungerer som det skal og sakte men sikkert vokser det frem rekker og bed i jorda hvor det snart vil spire og gro nærende mat. Det er noe terapeutisk over det hele. Kroppen jobber, hodet som tømmes og resultatet vil stå på matbordet til høsten. 

Kanskje er det egentlig dette man trenger mer av?