Ta et fall

Å slippe eller eller glippe taket i klatreveggen er en guffen følelse. Frykten for å falle fra er noe som sitter instinktivt i oss. I øyeblikket du glipper overgir du all kontroll til noen andre, til den som står under å sikrer. Du er prisgitt at den som holder andre enden av tauet tar deg i mot, hvis ikke vil du gå rett i bakken med et smertefullt brak. Å ta et fall er blitt en del av oppvarmingen. Frykten for å falle krever nemlig mye energi på led. Når nervøsiteten tar overhånd forplanter den seg ut i kroppen og resulterer i at jeg klamrer meg hardt til takene og fomler unødvendig med klippene. Ved å utsette meg for ubehaget ved å hver oppvarming forsøker jeg å ta vekk noe av denne nervøsiteten. Å ta tak i og føle på det ubehagelige er ofte den eneste måten å bli kvitt det. Og det har hjulpet. Sakte men sikkert har den berømte komfortsonen utvidet seg slik at jeg i dag tør å gi meg i kast med en rute hvor jeg vet jeg kommer til å falle på ordentlig.  

Munnen føles tørr i det jeg knyter meg inn i tauet. Nipper litt nervøst til vannflasken. Venninnen min sjekker knuten min og jeg sjekker bremsen hennes før jeg beveger meg mot veggen. Prøver å skyve vekk nervøsiteten og holde fast i selvtilliten i det jeg gripper om det første taket. De første 4 klippene er jeg trygg på at jeg skal klare. Det er det 5. klippet som pirrer litt ekstra. Akkurat det flyttet tok det lang tid før jeg fikk til på topptau og nå nærmer jeg meg akkurat dette flyttet på led. Følelsen i det jeg klipper akkurat dette klippet er fantastisk og med styrket selvtillit fortsetter jeg videre mot det 6. Tyngden trekker i venstre hånd i det jeg trekker opp litt tau for å klippe. Går dette? Det klikker betryggende i karabinen og sekundet etter glipper hånden og jeg faller. Mykt og kontrollert blir jeg hengende. Lettet og glad. Det gikk jo helt fint!

Den berømte komfortsonen er overførbar til mange områder av livet. Som regel trives vi aller best innenfor denne, for å bevege seg utenfor kan kreve mye mental og fysisk energi. Ofte kan det være diffust og sette fingeren på hva det egentlig er som er ubehagelig. Kanskje er det en samtale eller et ansvar man vet man må ta, eller en oppgave man må utføre. Kanskje er det en hemmelig drøm man har, et ønske om å heve stemmen eller vise en ny side av seg selv, men noe ubestemt holder en tilbake. Det finnes rikelig av klisjefylte sitater om å bevege seg ut av komfortsonen, som denne: 

I livet er det ikke nødvendigvis noen som står i andre enden av tauet og tar i mot. Det er ikke gitt at fallet vil bli mykt og kontrollert. Det kan være vi feiler miserabelt. Allikevel må vi noen ganger slippe taket og håpe på at det går bra. Kaste oss ut i det og håpe vi lander trygt på beina. Om ikke annet vil det bli mindre ubehagelig neste  gang. Etter det første fallet var det bare å fortsette. Flytt etter flytt, fall etter fall kom jeg meg oppover veggen. Jeg smiler i det jeg heises ned mot gulvet. Jeg klarte ikke fullføre ruta hele veien opp, men det gjør ikke noe. Belønningen flyter allerede rundt i kroppen. En deilig strøm av endorfiner, mestring og lykkefølelse. Og ikke minst vissheten om at komfortsonen er flyttet et lite knepp. ​