Avblåst Alarm

You´ve come a long way baby!
​

Noen ganger blir det akkurat slik man krysser fingrene for.  Timen hos revmatalogen ble heldigvis en slik affære. Hun kan fortelle at sommeren dessverre er høytid for oppbluss, men at det ikke ser ut til å være noe stort og alvorlig oppbluss på gang. Blodprøvene er fine og stabile og nyrefunksjonen er fortsatt normal. Hadde symptomene i brystet kommet fra for eksempel hjerteposen ville det ha gjort mer utslag. Hun skriver ut prøvesvarene mine og viser meg hvordan de er stabile fra forrige gang.  Legens ord er ren medisin og og hun skriver ut en resept på en krem og oppløsning til utslettene. For å ikke ødelegge for vaksine effekten fra 2. dose korona vaksine så skal ikke prednisolonen justeres noe høyere enn den er nå, og jeg jubler litt innvendig. Dette høres ikke ut til å være så alvorlig. Lettere til sinns og med prøvesvarene i vesken forlater jeg revmatalogen.

På utskriften finnes også antistoff prøvesvarene fra april og mars, og det er med stor interesse jeg senere sammenligner disse med prøvesvarene fra desember når jeg først fikk diagnosen.
Fra desember til april gikk S-DNA as og S-SM as ned fra henholdsvis 269 og 254.0 til 23 og 25.0. Og selv om disse prøvesvarene fremstår som et helt uforståelig språk, så forteller de samtidig at min historie er en historie om et helsevesen og en behandling som har fungert godt! Det er vanskelig å ikke bli ydmyk over hvor intrikat kroppen er og all kunnskapen legene må besitte for å behandle den riktig. Fastlegen som stilte de riktige spørsmålene, fant alle symptomene  og bestilte de riktige blodprøvene. Hvor raskt og effektivt alle henvisningene gikk. Revmatalogen som sjonglerer  sykdom, bivirkninger og barneønske i medisineringen. All oppfølgingen jeg får.   

​Og midt oppi alt det alvorlige så blir man møtt med så mye varme og menneskelighet! Revmatalogen som byr på vennlig forståelse og tørkepapir til tårene når nyhetene er kjipe. Helsesekretæren som byr på humor og latter mens hun fester EKG lappene.  Fastlegens oppriktige «Hvordan går det med deg?» Blide sykepleiere, bioingeniører og sykehusleger som kaller deg ved navn og slår av en vits. Det er rett og slett imponerende hvor godt ivaretatt man blir.  I kommentarfeltenes tid er det så lett å henge seg opp i og videreformidle det negative, de gangene det skar seg. Så lett å glemme at normalen er at ting fungerer. Litt på samme måte hang jeg meg nok denne gangen for mye opp i de negative symptomene som dukket opp og begynte frykte oppblusset.  I stedet for å gledes over at jeg store deler av tiden faktisk føler meg frisk.