Bones of steel

Lyden fra maskinen som jobber seg oppover og fra side til side gir meg assosiasjoner til å ligge i en kjempe printer. Litt bredbeint og med føttene festet fast litt kalvbeint. Shortsen måtte jeg trekke ned over hoftene pga metallhekten. Visuelt ser det kanskje litt ut som jeg har snublet ut fra do. Jeg hører sykepleieren lese opp noen tall for seg selv og kan ane at hun følger med på noe på skjermen. Etter en liten stund er maskinen ferdig og vi kan ta en prat om målingene. Det er nemlig beintetthetsmåling jeg har fått utført i dag. 

Beintetthetsmålig er noe som utføres for å avdekke benskjørhet og på risikogrupper som potensielt kan utvikle det. For min del er det prednisolon behandlingen som medfører behov for målingen. Ved behandling med kortison over 3 måneder er det anbefalt med beintetthetsmåling ved oppstart. I mitt tilfelle er det litt på etterskudd og noe jeg etterlyste selv etter å ha vært på dialogseminar ved Rikshospitalet. Under temaet om kortison var dette et punkt legen belyste noen ganger kunne gå litt under radaren. Så hvis man skal stå lenge lenge på kortison og ikke har fått uført dette kan det være lurt å spørre. Revmatalogen min var rask med å henvise meg til en slik måling når jeg spurte om dette ved forrige kontroll. 

Sykepleieren som utfører målingen er tydelig engasjert og interessert i temaet. Hun forklarer velvillig om beinvev og nedbrytning med bilder og kurver. Beinvev er noe som brytes ned og bygges opp igjen hele tiden i kroppen. Når man er liten/ung bygges det mer enn det brytes ned og frem til man er ca 25 bygger man seg oppover mot et slags platå/base. Denne basen vedlikeholdes til man begynner å nå en viss alder. Både menn og kvinner blir skjørere med alder, men særlig kvinner er utsatt for benskjørhet. Når man kommer inn i overgangsalderen og østrogenet begynner forsvinne påvirker dette prosessen negativt i benvevet og man begynner å gå i minus. Det vil si at det ødelegges mer enn det bygges opp igjen. Det betyr ikke at alle kvinner får benskjørhet. Det er individuelt hvor bratt kurven er og hvor mye man taper og mange faktorer som spiller inn som gener, hormoner, medisiner og sykdommer. Utganspunktet eller basen man har i det man begynner å gå i minus er også avgjørende. 

Hun viser frem plansjen med den nedadgående kurven og viser meg hvor jeg ligger. Det slipper ut en litt lettet jubel i det hun viser meg at jeg faktisk ligger litt over gjennomsnittet. Det er gode nyheter! Særlig siden jeg er forhåpentligvis er ferdig med de største dosene. Hun forklarer at det er særlig ifm de store dosene og i oppstarten at man ser det største tapet. Det er selvfølgelig også veldig individuelt hvor mye man påvirkes. Noen går på kortison i 30 år og merker ingenting, mens noen kanskje kan få redusert tetthet ifm en kur.  Utgangspunktet mitt ser i hvertfall veldig bra ut, så ved neste måling om 5-10 år så vil man kunne se en indikasjon på min personlige kurve. Men en ting hun har bitt seg i merke er at jeg er og har vært litt lav på D-vitamin. Ikke så lavt at jeg har mangel, men det er ikke helt optimalt. Det optimale er å ligge på 90-100, mens jeg ligger på 65. Hun anbefaler meg derfor å ta tilskudd av D-vitamin 20ug.  D-vitamin hjelper nemlig med opptak av kalsium fra tarmen. ​Kroppen vil alltid sørge for at det er nok kalsium i blodet så hvis blodet ikke får nok kalsium fra tarmen, vil det hente kalsium lagret i skjelettet i stedet.  

Sola treffer ansiktet mens jeg rusler ned fra revmatisk avdeling og mot parkeringen. D-vitamin fra sola er kanskje ikke akkurat det man kan belage seg på når man har lupus. Jeg smiler bredt for meg selv av de gode resultatene og føler meg litt klokere etter samtalen med sykepleieren.