Tilbake på jobb med en usynlig sykdom

Det er en ting å føle seg frisk og rask når man er hjemme og styrer dagen etter formen. Men når jeg nå er tilbake foran kontorskjermen med en forventning om å fungere som før blir jeg skuffet. Mentalt er jeg rett og slett ikke helt påskrudd. Jeg surrer når jeg svarer telefonen, og må gjennomsøke hjernen etter ting jeg vanligvis kan på rams og automatikk. Jeg føler meg glemsk og føler at jeg overser og glemmer helt dagligdagse oppgaver. Kollegene er informert om at jeg er syk så jeg møter mye forståelse, oppmuntring og tålmodighet når jeg kommer tilbake. 

Til tross for oppmuntring og hyggelig meldinger er det overraskende tungt å komme i gang igjen. Innen lunsjtid er som regel den mentale kapasiteten oppbrukt og hodet fylles opp med tåke og bomull. Det aller kjipeste er at jeg føler jeg ikke ser syk nok ut, og blir redd for å fremstå som en unnasluntrer når jeg gir meg etter en halv arbeidsdag. Og selv om fysisk aktivitet er en viktig del av det å bli frisk og få tilbake kapasiteten så tar jeg meg i å føle på dårlig samvittighet for at jeg tar meg en skitur når jeg er halvveis sykmeldt. I realiteten er jeg vel egentlig i ferd med å møte meg selv og mine egne fordommer i døra, og jeg skammer meg litt over de gangene jeg selv har tenkt "Du ser jo frisk ut.." 
​