Dagen derpå

Klokken er blitt halv 9 lørdag kveld før jeg kommer meg i dusjen og begynner føle meg i form igjen. Dagen har for det meste blitt tilbragt under teppe på sofaen. Den påtrengende kvalmen og hodepinen motsatte seg alle former for bevegelse. Jeg hater å kaste opp og gjør det nesten aldri. Ligger heller helt urørlig hvis jeg tror jeg kan slippe unna. Det hele kulminerte imidlertid i et ydmykende øyeblikk hvor jeg endte opp med å kaste opp i søppelbøtta på do. Sterk kontrast til gårsdagens silkekjole og glitrende ørepynt med andre ord.

Den litt uggende følelsen av angst som følger med dagen derpå forsvant heldigvis litt med dusjen. Fikk kanskje litt overtenning over å skulle på julebord så det ble i overkant mange coronas. En B-52 shot ved bardisken ble det også. Kanskje ikke helt innenfor det legen tenkte når hun sa at et glass vin til maten innimellom går helt fint. Men jeg hadde jo grunn til å feire, jeg fikk nemlig en pris! En pris for å ha utfordret seg selv i klatringen i år.  Jeg smiler bredt over synet av «Det gyldne sikringsmiddel» med en  rød sløyfe på. Så utrolig gøy å få en bekreftelse på  innsats og iver! Det gjør meg stolt og glad helt inn i ryggmargen.

Med det fyller jeg opp et nytt glass med vann og lover meg selv å aldri så mye igjen. 

​