DEt vanskelige valget

Det er litt over 2 uker siden jeg satte de første sprøytene. Det ble med 3 sprøyter. Jeg kunne ikke ignorere magefølelsen. For hver sprøyte som ble satt vokste den seg sterkere og høyere. Når startskuddet til slutt gikk for IVF behandlingen føltes det helt feil. For enkelte kan kanskje IVF høres ut som en enkel sak. At «det bare er å ta IVF», men når man til slutt står der med en liste full av hormonsprøyter og nåla i magen er det ikke lenger "bare". 

Det er en av de aller vanskeligste avgjørelsene jeg har tatt. Aller helst ville jeg at valget skulle bli tatt for meg. At jeg skulle slippe å velge. Å ombestemme seg føltes litt som et nederlag.  Det enkleste ville nesten vært å bare fortsette og oversett magefølelsen. Da kunne jeg ha sagt og tenkt at jeg har forsøkt alt. Men jeg vil ikke forsøke alt. Jeg vil ikke kjøre kroppen gjennom en IVF prosess. 

Mest sannsynlig hadde kroppen og lupusen taklet det helt fint, kanskje til og med uten så mye bivirkninger. Kanskje hadde det også blitt en graviditet ut av det. Men statistikken som skjuler seg bak de lykkelige babybildene er at for de fleste 40-åringer er det en beintøff reise uten lykkelig slutt. En beintøff reise jeg ikke ønsker å legge ut på, aller minst alene. Da jeg sendte beskjeden til Rikshospitalet om at jeg ikke ønsker IVF følte jeg på lettelse. Lettelse blandet med en følelse av tomhet og antiklimaks. Solomamma-prosjektet jeg startet på for omtrent 3 år siden ender  her. 

I dag kom brevet om at henvisningen er avsluttet. Følelsene som dukker opp er motstridene. Selv om det er eget valg er det blandet med sorg. Sorg over at historien jeg har bygget opp i hodet tok en annen vending enn jeg planla. At valget føles riktig gjør det ikke mindre trist. Samtidig føles det deilig å gi slipp på kontrollen. Som om jeg overlater livet litt til skjebnen. Ventetiden er over. Det neste kapitelet må skrives på nytt, og den eneste som kan fylle sidene er meg..