Diagnosesjokket

Det er  i utgangspunktet en ganske ordinær fredag. Den siste fredagen før julaften. 13 dager gjenstår av korona året 2020. Gresset er fortsatt like grønt som det var i sommer og været er  like grått og trist som det har vært de siste ukene. Det er i grunn svært lite som minner om desember, med unntak av alle juleslysene. 
 
Jeg titter på radio klokken som går en time for sakte, men samtidig 10 minutter for fort.  07:50, dvs ti over halv 9. Legger ørlite grann mer vekt på gassen. Et par svinger igjen. Jeg har vært innom legen på vei til jobb og er litt senere ute enn vanlig. Det måtte tas noen flere blodprøver og en urinprøve. En ørliten varsellampe begynte å blinke da jeg så beskjeden om å komme inn for noen flere prøver og en prat. Men hun som tok prøvene nevnte at ekstra prøver kunne være både for å bekrefte eller avkrefte et resultat. 
 
Det kan umulig være noe alvorlig, sikkert bare en dobbeltsjekk. Det må jo være en hissig bakterie eller noe som plutselig har funnet ut at hendene mine er et godt sted å være. Klumpen i magen er ikke helt overbevist. Det blinker i passasjer setet. Legekontorets nummer lyser opp på mobilskjermen. Jeg kan ikke vente med å ta denne og trykker inn knappen. Fikler litt før jeg får på høyttaler. 
 
Legens stemme avslører raskt at dette ikke bare var en dobbeltsjekk. Det ligger en myk medfølelse bak de nøye utvalgte ordene. Han har snakket med en spesialist i Drammen, og det er ganske kraftige utslag på en del av prøvene. Det slår meg at denne samtalen skulle han nok helst ha hatt på legekontoret og ikke over telefon. Jeg burde nok ha ventet på venteværelset til legen kom allikevel. Med en synkende følelse i magen svinger jeg bilen inn i en busslomme. De tykke, hovne pølsefingrene klamrer seg litt hardere til rattet. Venter på at ordet gikt skal dukke opp og ser for meg hånden til mormor. 
-De mistenker Systemisk Lupus. Legens ord bryter gjennom og bildet av mormors hånd forsvinner. Lupus? Jeg tror jeg har ordet før, men det sier meg absolutt ingenting. Klarer ikke komme på hva slags sammenheng jeg i tilfelle har hørt det. Det høres ut som en kjønnssykdom.  
 
-Du kommer til å bli henvist til spesialist for utredning ganske raskt. Forsøkene i Danmark må settes på pause til dette er avklart og under kontroll. Den siste setningen treffer mellomgulvet hardt og resten av samtalen blir gående litt på autopilot. Nei, nei, nei! Det var jo det neste forsøket som skulle fungere! Alt har jo linet seg jo så fint opp til dette den siste tiden. Som om det er meningen at neste forsøk skal sitte. Etter å ha avsluttet samtalen blir jeg sittende litt paff og tom i hodet før jeg svinger bilen ut på veien igjen og kjører den siste biten til jobb. 
 
Jeg prøver å se normal ut når jeg kommer på jobb og skrur på pcen. 
Innvendig spinner spørsmålet og jeg kommer meg ikke raskt nok inn på google. "Hva er Lupus?" I det google søket laster kjenner jeg den synkende følelsen i magen igjen. Det dukker opp en illustrasjon av kroppen og veldig mange piler. Et bilde viser en dame med hektiske utslett i kinnene. Det blir raskt tydlig at Lupus er en sykdom hvor imunsystemet går og amok og angriper kroppen.   
 
Hva i helvete er dette? Jeg kan jo ikke ha fått dette? Selv om jeg er overbevist om at det må ha skjedd en feil begynner øynene å bli faretruende fuktige. Jeg senker hodet litt lenger ned bak skjermen og forsøker ikke lage lyd idet jeg trekker inn en liten snufs.  
Google resultatet er skikkelig depressiv lesning. Jeg gjør et tafatt forsøk på å jobbe, men hodet er ikke tilstede og blikket trekkes kun tilbake til mot Google. Klokken har vel ikke en gang rukket å bli halv elleve før jeg gir opp og kjører hjem. Forsøker å sette opp et "endelig-helg-ansikt" og lirer av meg noe om å kjøpe julegaver. I det jeg kjører ut fra parkeringsplassen kommer tårene. De skal ikke komme til å slippe taket før ved middagstider.

Et av de første bildene som dukket opp i søket, fra Medical News Today