Dørstokkmila og den indre kosegrisen

Kosegrisen's naturlige habitat i november
​

Det er mandag ettermiddag og middagen har sunket seg godt på plass i magen. Vanligvis ville jeg allerede vært i klatrehallen, men etter teknikkkurset i går er hender og håndledd litt ømme og trenger en pause. Egentlig skulle jeg faktisk vært på date i dag. Eller i mitt hodet var det hvertfall en date, men den ble avlyst. For øyeblikket sitter jeg derfor i stedet veldig godt plassert i sofaen, mens  strikkepinnene går. Genserbolen på en julegave har begynt å vokse seg stor mellom hendene. En liten stemme har begynt å hviske at det er på tide å snøre på seg joggeskoene snart. Det er lenge siden jeg har syklet til jobb, så det er på tide å børste støv av joggegleden for å ikke miste all kondisjon. Målet er å samtidig finne litt granbar til adventstaken. Men dørstokkmila føles litt lang i dag. Jeg tar meg i å kjenne ekstra godt etter om jeg er litt sliten eller har vondt noen steder.  Leter litt etter om det er noe jeg kan skylde på lupusen sånn at jeg kan bli sittende i sofaen og strikke i stedet. 

Det er ikke det at man på død og liv alltid skal tvinge seg ut og av gårde, men akkurat i dag så vet jeg at det bare er min indre kosegris som leter etter unnskyldninger for å kunne bli værende på sofaen under ullteppet. Den indre kosegrisen er spesielt aktiv på denne tiden av året, når mørket og kulden senker seg ute mens stearinlysene blafrer inne. I utgangspunktet var planen en skikkelig god joggetur, men akkurat nå har jeg gått i forhandlinger med kosegrisen om premissene for turen ut. Det kjennes fryyyktelig kaldt ute argumenteres det, men gradestokken viser bare så vidt under 0.  Stillongs og ulltrøye kommer frem fra skuffen, samt en fleecegenser for sikkerhets skyld. Det slår meg at jeg egentlig er bedre kledd nå enn på en skitur i 13 minus i vinter, men akklimatisering til vinteren pågår fortsatt. Etter litt frem og tilbake blir jeg og kosegrisen enige om at vi sykler til en sti i nærheten hvor det kanskje finnes litt granbar til adventstaken. Så ser vi an hva vi føler for når vi kommer dit. 

Ved starten av stien ligger det et par trær som har gått med i fredagens uvær, så adventstaken er raskt i boks. Med høy musikk på øret er kosegrisen straks litt mer medgjørlig og vi jogger lett innover stien. På sånne dager nytter det ikke å ha veldig høye ambisjoner, da handler det bare om å komme seg litt ut og røre litt på seg. Så det blir en litt merkelig miks av lett jogg, dansetrinn, hinking, hopping og skyggeboksing bortover den mørke stien. Omsluttet av mørket er det uansett bare trærne som kan se krumspringene som foregår. Det blir raskt varmt så det var litt overkill med den fleecen. Etterhvert blir kosegrisen litt lei og vil tilbake. Vi inngår et kompromiss om å sykle opp på toppen av en bakke i nærheten og se om vi kan ta noen bilder av månen før vi vender hjem til ullteppet igjen. Som sagt så gjort. En liten omvei og en liten bakke senere får vi tatt noen fine bilder av månen før vi triller nedover mot sofa og strikketøy. Treningsmessig ble det kanskje ikke så fryktelig effektivt, men det ble frisk luft og litt bevegelse, og det er det viktigste.