En motivert bille med pågansmot

Det er fredag før pinsen og jeg sitter på verandaen med mamma. Vi har åpnet en flaske bobler mens stefaren min jobber med å få hengt opp en hylle. Solen skinner, det er varmt, grønt og deilig. Regnet som har kommet den siste tiden har gjort godt og farget omgivelsene med en deilig struttende grønnfarge. Det er noe fascinerende med dette «noe» som holder naturen i gang.  Livskraften som gjennomsyrer alt blir så veldig tydelig om våren og sommeren når alt våkner til liv igjen etter vinteren.  Naturen spirer, kvitrer og blomstrer i alle retninger. Man kan nesten kjenne det under huden. Denne sterke, deilige livskraften som formelig bobler  og vil ut. Som boblene som siver opp fra bunnen av glasset. En blank, knallgrønn bille kommer flyvende mens vi sitter og forsyner oss med jordbær. Den lander litt klønete på gelenderet før den faller ned  på verandaen med et litt dunk. 

Den blir liggende på ryggen og sprelle litt før den får vippet seg over på ryggen. Vi blir sittende å se litt fascinert på billen som kommer seg fortumlet på bena og begynner å kravle bortover.        Det skal vise seg å bli en strabasiøs og krevende ferd. Den uheldige billen kravler rett inn i et edderkopp spinn. Innbitt kjemper den seg ut igjen og trasker ufortrødent videre. Mål, retning og mening er det bare den som vet. Det er fascinerende å se på den så vi fortsetter og følge med på det lille eventyret som er i ferd med å utspille seg på verandaen. Plutselig går den rett inn i et nytt litt større edderkopp spinn. Den kjemper en krevende kamp, for hver bevegelse vikler den seg stadig mer inn i det klebrige nettet. Den sparker og spreller men nettet klistrer seg stadig tettere om de små billebena. Et eller annet sted sitter det nå en edderkopp og jubler over kjempefangsten som spreller i nettet. Det er nesten så man kan se at billen er sliten og vil gi opp, men et eller annet i den fortsetter å kjempe. Selv om det begynner å se mørkt ut har den ikke tenkt å gi seg før det er over.  Og ved hjelp av dette noe, denne livskraften, kommer til slutt billen løs. Med seige, litt ustødige ben klatrer den seg oppover veranda-rekkverket. Taktfast og målbevisst. Skritt for skritt. Til slutt klarer vi ikke la være og gir den litt hjelp opp den siste biten, og med et er den ute og flyr igjen.   


Det er noe fint med å se denne viljen til å leve og kjempe, og vite at dette «noe» finnes i oss også. Under selvbevisstheten og alle de logiske tankerekkene våre ligger dette «noe». Denne kraften som driver oss fremover. Som gjør oss sterkere enn vi tror vi er, akkurat når vi trenger det mest. Noen ganger trekker det oss i retninger som strider mot all fornuft, logikk eller kanskje rettferdighetssans, men som regel ender vi opp akkurat der vi skal være. Kanskje like greit å bare humla og bille suse denne sommeren.