En skikkelig (t)opptur

Det er varme i luften og sola skinner i det jeg legger på fellene. 
Det er foreløpig ikke noe tegn til den kalde temperaturen og vinden som har stått i værmeldingen. Siden nyrebiopsien neste uke vil sette meg ut av aktivitet en stund ønsker jeg å utnytte denne helgen til årets første topptur, og befinner meg på en parkeringsplass i Hemsedal. 

Det er en viss spenning knyttet til denne turen. Er jeg i god nok form til dette nå? Det er fine, tålmodige folk jeg skal på tur med, så jeg er ikke redd for å skuffe noen. Andre enn meg selv da, men jeg føler meg klar. Det er meldt en god del minusgrader, så jeg har varmepose til hanskene og strømpene for å slippe likfingre/tær (Raynauds fenomen).  Utfra været på parkeringsplassen har jeg kanskje kledd meg litt for varmt med foret bukse. Vanligvis er jeg veldig varm på tur, men jeg er usikker på om det kommer til å være annerledes nå. 

Vi spenner på oss skiene og begynner begi oss i vei mot Skarvanfjellet. 
Sakte men sikkert siger vi oppover. I det vi kommer litt høyere opp, begynner været etterhvert å stemme mer med værmeldingen. Jeg er glad jeg tok på den tjukke buksa og strammer inn hetta i skalljakka. Vinden er sur og bråkete rund hetta og vi blir gående litt innelukket i hver vår boble. Jeg kjenner at det krever mer av meg å være på tur i motvind akurat nå, men jeg VIL komme meg helt opp. Lokker meg selv med små mentale premier, "Hvis du kommer deg helt opp kommer du til å få gode nyheter snart" Etterhvert som vi kommer nærmere toppen innser jeg at dette kommer til å gå.  Gledestårene presser på bak øyelokket og i det vi er oppe klarer jeg ikke holde tilbake og hikster høytlytt. Til min venninnes store forferdelse som kommer løpende til, men når hun innser at dette bare er gledestårer kan vi feire. For dette kjennes virkelig som en stor seier!