Et lite julemirakel

Kl 08:00 møter jeg opp ved akuttmottaket for å legges inn til nyrebiopsi. 
En blid sykepleier tar i mot meg og viser meg til en seng før hun kommer og setter en "tappekran" eller veneflon som hun kaller det, i hånden min.  Jeg får en kopp å tisse i, det skal tas nye blodprøver og blodtrykk. En utskrift av journalen min ligger på sengen og jeg titter litt nysgjerrig på den mens jeg venter. Jeg skjønner ikke så fryktelig mye av det som står der, men klarer å google meg til at alopecia betyr hårtap. Etterhvert dukker det opp en nyrelege som snakker litt med meg om det som skal skje. Selv om revmatalogen i går var sikker på at jeg har lupus tenker jeg at det ikke skader å spørre denne legen også. Han virker dessverre også ganske sikker på at det er rett diagnose.
 
Med unntak av leddsmerter i overkroppen og stikkingen i brystet føles formen ganske bra rent fysisk og jeg føler meg litt for frisk til å bli trillet i sykehussengen opp til avdelingen. Psykisk henger jeg kanskje ikke helt med og det hele er litt forvirrende og surrealistisk. Selv om jeg har med både ipad, bok og strikketøy blir jeg mest liggende og se ut av vinduet. Det ligger en tåkete dis og snø i lufta over Drammen. Tankene dras mot topptursesongen. Kommer jeg til å måtte selge toppturskiene mine nå? Hva med tur- og klatreutstyret, strikkingen og syingen? Vil jeg fortsatt kunne drive med alle aktivitetene og hobbyenene mine? Tankerekken blir avbrutt av en ny runde blodprøver. Jeg slumrer videre. Innimellom tikker det inn noen meldinger på telefonen. Mamma lurer på om jeg har fått noe å spise. En morsom videosnutt fra en venn. Noen oppmuntrende snap i en venninnegruppe. 

​Etterhvert skal det vise seg at det kommer gode nyheter.
Det kommer en ny nyrelege for å snakke med meg. Han lurer på hvordan jeg har det og hvordan jeg føler meg. Jeg innrømmer at jeg foreløpig er litt sjokkskadet over det hele og spør han om de er sikre på at det er Lupus. Han nikker bekreftende, men har noen gode nyheter til meg. Nyrefunksjonen min har normalisert seg fra i går, og slik det ser ut nå ønsker de å avvente nyrebiopsi. De ønsker ikke stikke en nål i nyren min uten god grunn og etter at de har snakket litt med revmatalogen ønsker de skrive meg ut og starte opp medisineringen.  Smilende og glad svinser jeg kort tid etter inn i sykehusapoteket for å kjøpe med meg medisiner og en medisindosett. Jeg betaler mer for dosetten enn medisinene og kjenner en takknemlig tanke over å være født i Norge. Jeg jubler innvendig for mitt lille julemirakel. Det har snudd, det værste er over - nå kommer de gode nyhetene!