Et lite stikk..

Jeg fylles av en rar følelse i magen idet jeg river av plasten og trekker ut den ferdigfylte sprøyten. 2 fingre klyper tak i magepølsen slik instruksjonsvideoen i IVF appen viste. Det første stikket gjør litt for vondt så jeg flytter spissen til et annet sted slik søsteren har rådet meg til.  Hun har hatt diabetes siden hun var 13 og har svart belte i å sette sprøyter på seg selv. Spissen glir inn i under huden og jeg begynner å trykke forsiktig på stemplet for å injisere det blanke innholdet. Det svir litt, men er ikke overdrevent smertefullt. Tårene som pipler ut øyekroken skyldes ikke smerten fra sprøyten. De skyldes hele situasjonen. 

Jeg gruer meg til hormonbehandlingen, gruer meg for eventuelle bivirkninger, gruer meg til uttak, og mest av alt gruer jeg meg akkurat nå over den voksende tvilen i magen. Det føltes som jeg så vidt fikk tak i sprøytene tidsnok. Apoteket jeg først forsøkte bestille fra viste seg å ikke være åpent på lørdager, dermed var resepten låst. En resept fra i fjor var fortsatt gyldig så jeg kunne reise til et annet apotek. Der viste det seg at de ikke hadde en hel pakke, men de hadde 5 sprøyter som jeg fikk kjøpt. Jeg vet egentlig ikke helt hvor mange jeg trenger. Synes egentlig jeg får lite info. Det føles litt som et samlebånd som tidvis går litt fort i svingene. Fikk en melding om jeg skulle starte med Gonapeptyl 6. Mai, men ingen info om hvor lenge og veien videre. 

Når jeg tenker tilbake på hvor mye som har skjedd siden jeg startet dette babyprosjektet så begynner det å føles som jeg egentlig har kjørt forbi mange stoppskilt underveis. Følelsen av at jeg forsøker å tvinge gjennom noe som egentlig ikke er meningen har begynt å vokse seg større. Det føles som jeg  tviholder på en ide om hvordan dette skulle falle på plass, at jeg på et vis  et forsøker å ta kontroll over naturens gang. Det er denne følelsen som sitter i magen og nå tvinger seg frem gjennom tårekanalene. Har jeg hatt litt for mye tunnelsyn og skylapper på i denne prosessen? Venter det egentlig noe rundt neste sving som jeg ikke kan forestille meg nå? Noe jeg vil gå glipp av hvis jeg forsøker tvinge gjennom dette? Kommer dette hormonkjøret til å straffe seg? Ifølge sykepleieren på Rikshospitalet, tror ikke legen at det vil påvirke lupusen min. Men det er noe i meg som famler etter nødbremsen. 

IVF har fremstått som løsningen på et problem, men hva er egentlig problemet? Jeg stortrives jo med livet akkurat som det er nå. Lupusen er i ro, antistoffprøvene er negative og jeg er i ferd med å trappe nesten helt ned på prednisolon. Jeg er frisk, glad og fyller dagene med aktiviteter som gir meg mye glede. Den siste tiden har jeg blitt mer og mer oppmerksom på baksiden av IVF-medaljen. For mange er det et fysisk og emosjonelt hardkjør som ikke får noen lykkelig slutt. 3 av 4 i min alder lykkes nemlig ikke. Er jeg virkelig villig til å risikere kropp og helse for dette?  For en 26% sjanse for å bli gravid? .

Det fortsetter å svi under huden etter at spissen er trukket ut. Det røde klypemerket forsvinner sakte fra magen, men tvilen ligger der og ulmer fortsatt..