Farsdag

Akkurat som Halloween er farsdag en skikk som er importert fra USA, hvor den første farsdagen ble feiret 19.juni 1909. I Norden var det Sverige som var først ute i juni 1931. Etter at både Sverige og Danmark opplevde gode salgstall i forbindelse med farsdagen var det tobakkshandelen i Norge som først foreslo å innføre farsdagen. At farsdagen ble lagt til andre søndag i november var rett og slett for å gi mer omsetning frem til julehandelen kom skikkelig i gang. Selv om dagen ble innført for å trigge handel, så er det en fin tanke å hedre eller minnes fedre og jobben de gjør. Selv er jeg så heldig at jeg to fedre, en pappa og en stefar. Derfor ligger det også to konfektesker i gangen i dag. Etter en telefon til pappa viste det seg at han er i Spania, så den ene esken må gjemmes vekk så lenge. Den andre havnet i sykkelkurven og fikk en liten søndagstur.  

Farsdagen pirker selvfølgelig også borti den såre siden av solomamma prosjektet mitt. Faktumet at det ikke kommer til å være noen pappa tilstede når barnet mitt blir født. Opplevelsen og konsekvensene av å vokse opp uten en far er det kritikerne bekymrer seg mest over når de motsetter seg assistert befruktning for single kvinner. De fleste er nok enige om at å vokse opp med en god pappa er bedre enn å vokse opp uten. Men jeg tror ikke at man er dømt til et dårlig liv uten en biologisk far til stede. Når assistert befruktning for single diskuteres blir det ofte veldig mye fokus på den biologiske faren, at man ikke vet hvem den biologiske faren er. Men det å bli og være pappa er jo tross alt mye mer enn bare biologi. Det er et kontinuerlig valg om å stille opp og være tilstede. Jeg synes en studie av homofile menn som foreldre er et rørende eksempel på at det å være forelder til syvende og sist også er et valg, som gjør noe med oss biologisk. Når en kvinne blir mor skjer det en forandring i amygdala som gjør at hun responderer på babyens behov. Fars amygdala tar over når mor ikke er til stede. I homofile par hvor det ikke er noen mor, så fungerer amygdala på samme måte som hos mor hele tiden. Så vår egen menneskelige natur er i noen tilfeller mer tilpasningsdyktig enn det enkelte antar.   

Men biologi er også en del av det, og i motsetning til i Norge så kan man ved klinikkene i Danmark velge donor selv. Det er noe absurd og litt trist over å rasjonelt vurdere søkekriterier som vanligvis gjøres av urinstinktet. Det jeg vektla når jeg leste gjennom donorkortene var indikatorer på god fysisk og psykisk helse, samt hår-/øye farger som ligner mine egne. Etter å ha filtrert ned til 5 aktuelle lot jeg venner lese gjennom og komme med innspill.  Det var en litt rar følelse å til slutt legge et strå, som det kalles, med donorsæd i handlekurven og ta frem kredittkortet. Som om jeg kjøpte et par sko.  Men jeg kan garantere deg at det var ingen tanker om å skape en designerbaby som gikk gjennom hodet mitt når jeg til slutt satt der med den første ordrebekreftelsen på at sæd var på vei til klinikken. Det var en kombinasjon av håpefull forventning og en fallitterklæring av at familiedrømmen endte her. 

Akkurat dette rundt farsdag og lignende situasjoner som kan skape spørsmål og en følelse av at noe mangler, forsøker man å danne seg noen tanker rundt. Jeg tenker at det viktigste er å ikke problematisere det for mye eller gjøre det til noe større enn det er. Unngå å overføre  voksne tanker til barnet. Hvis man hele tiden blir fortalt «stakkars deg som ikke har en pappa» så vil man jo til slutt også tenke det. Farsdagen er bare en dag av 365 dager i året og det finnes mange grunner til at barn vokser opp uten sin biologiske far. Hvis det skal lages kort til farsdagen i barnehagen så kan man jo foreslå å lage kort til bestefar eller onkel for eksempel. Jeg tror jo heller ikke at vi ikke kommer til å være alene resten av livet. På et tidspunkt kommer det til å dukke opp noen som vil bli en del av vår lille familie. Det er ingen selvfølge, men jeg velger å tro at det kommer til å skje. Av erfaring vet jeg jo at en stefar også kan være en veldig god og viktig farsfigur.  

​