Jeg ligger i posen og ser ut av teltduken. Venter på at solens varme stråler skal treffe teltet og tørke opp nattens duggdråper. I forteltet står en kaffekopp. Det er ikke noe hastverk med å komme ut av posen. Det er ikke noe som haster på denne turen, ingen tidsfrist for å komme seg av gårde. Det er ingen topp som skal bestiges, ingen egg forseres, ingen «normert» tid vi skal forsøke holde oss innenfor. Bare mamma og jeg på fjelltur. En fjelltur i et litt lavere gir. Med vafler på primus og sola i ansiktet. Som sneglen har vi huset på ryggen, og i tilsvarende tempo skal vi sige nedover fra Sognefjellshytta, gjennom Utladalen og tilbake til bilen i Hjelle.
Pillealarmen går og jeg strekker meg etter dosetten i topplokket på sekken. Alarmen går 2 ganger daglig og er helt nødvendig når hverdagsrutinene erstattes av ferie. Det er overraskende lett å glemme disse viktige medisinene, nå som jeg føler meg så frisk. På vei til Hjelle oppdaget jeg at morgendosen var blitt helt bortglemt og endte opp med kortison til kvelds i stedet for frokost. Det gjorde det sikkert ikke noe enklere å sovne i bilen. Så når pillene nå ligger lett tilgjengelig i det alarmen går er det bare å hive de i seg. Vi mesker oss med inntrykk mens vi rusler nedover den frodige dalen. Det er ingenting vi skal rekke. Det er tid til et morgenbad i elven, registrere mengden med sommerfugler og humler som pusler med sitt. Nyte synet av snø- og brekledte fjelltopper mot klar, blå himmel. Det er ikke til å stikke under en stol at jeg og mamma har ulik fysisk form og erfaring i fjellet, så i dette scenarioet er rollene litt snudd. Litt på samme måte som mamma har heiet frem meg gjennom et helt liv, heier jeg nå mamma frem gjennom Jotunheimen. Med en støttende hånd og oppmuntrende ord i de verste partiene. Det er noe fint med å gå fjelltur på denne måten også. På noen andres premisser, sett gjennom andres øyne. Det får meg til å glede meg til neste kontroll hos revmatalogen. Da skal jeg nemlig spørre om jeg kan gjøre et nytt forsøk i Danmark i høst.. |
Frk LupusEn blogg om å være nydiagnostisert og lære seg å leve med Lupus. Om et solo-mor prosjekt uten lykkelig slutt. Om å finne veien videre når ting ikke ble som forventet. Archives
February 2024
Categories
All
|