Frk lupus 4.0

Så var dagen kommet og gått. Den store, lille merkedagen. Mens gårsdagen snødde vekk, forsvant jeg ut av 30-årene og inn i 40-årene. 40 år, eller sagt på en litt finere måte, 4.0.  Som en versjon oppgradering. Med en moonboot på foten føles det kanskje ikke helt som jeg har gjennomgått en oppgradering akkurat nå. 40-årsdagen ble nemlig ikke helt slik jeg hadde sett for meg. Egentlig hadde jeg planlagt å ta en feriedag slik at jeg kunne få meg en tur på ski eller en tur på Oslo klatresenter. Men tirsdagendagens røntgenbilde satte en stopper for akkurat det. Det viser seg nemlig at jeg ikke forstuet foten før jul, men har skadet et ledd i forfoten. En lisfranc skade. En skade som ofte ikke oppdages og som regel må opereres. Den viktigste bursdagsgaven ble at jeg heldigvis slipper å opereres og kun skal gå med moonboot i 6 uker. Egentlig har jeg hatt veldig flaks. Omtrent 20% av disse oppdages ikke, noe som kan føre til komplikasjoner mye senere.  Men selv om det er flaks var det ærlig talt kjipt å sitte med foten i en moonboot på bursdagen.  

Ikke helt det jeg forventet. Det skulle ikke ta mange dagene av det nye året før jeg fikk brynet meg på nyttårsforsettet om å bare ta det som det kommer. Det handler vel egentlig om forventninger. Om forventninger som innfris eller ikke. Det var jo ikke slik 2023 skulle begynne! Skiturene jeg hadde sett frem til. Yogakurset jeg  meldte meg på. Og ikke minst klatreøktene som gir meg så mye! Fader heller, kunne det ikke bare vært en vanlig forstuing da!!! Måtte det være en litt kjip fotskade? Jeg minner meg selv om tenåringsgutten jeg så komme hinkende inn poliklinikken med hele beinet i gips. Han hadde nok også noen helt andre forventninger til vinteren og våren.    

Det ligger en litt surmulende stemning i bakhodet mens jeg humper meg ut med søpla. En plastpose er trekt rundt beinet for å ikke bli våt. Bilen står helt nedsnødd på parkeringsplassen. Den kommer til å bli stående en stund siden jeg ikke vil klare å bruke clutchen. Bevegelsesradiusen min fra leiligheten de neste ukene avhenger helt av andre. Selv om jeg kan bevege meg rundt, så er det ingen langdistanse sko jeg tråkker rundt med. En plastpose er jo ikke veldig varm heller.  Den kunne jo trengt lite trekk kanskje? Surmulingen i hodet begynner å erstattes av tanker om å sy eller strikke et trekk til booten.  Til syvende og sist kan jeg ikke gjøre så mye annet enn å prøve å slå meg til ro med at akkurat nå så er det sånn. Så ble kanskje ikke 40årsdagen og starten på 2023 helt som planlagt. Det eneste jeg egentlig kan gjøre er å justere forventningene til de neste ukene og prøve å ikke la det gå utover noen andre når jeg blir frustrert.  6 uker går sikkert fort! 

Hvor hadde vi det fra?  

Hvem sa at dagene våre
skulle være gratis?
At de skulle snurre rundt
på lykkehjulet i hjertet vårt
og hver kveld
stoppe på gevinst?
Hvem sa det?
Hvor hadde vi det fra
   -Utdrag av "Hvor hadde vi det fra?" av Kolbein Falkeid,
resten av diktet finner du her