Hasteutredning

​Det er mandag morgen og jeg sitter utenfor laboratoriet på sykehuset med en kølapp og min egen urin i fanget. I et lite glass merket «Eventyrsmak», av alle ting. Hendene er ikke helt gode og i hodet utspiller et lite skrekkscenario seg hvor glasset med urin deiser i gulvet og knuser fordi jeg ikke klarer og holde det igjen. Det er noe kjent legen som utveksler noen ord med bioingeniøren. Det er fetteren min. Jeg hilser med litt for høy stemme, veldig klar over glasset med urin jeg sitter med i fanget. 

Henvisningen om utredning har gått raskt, så etter jeg har tatt blodprøver og levert urinprøven på Ringerike Sykehus skal jeg kjøre videre til time hos Revmatisk avdeling ved Drammen Sykehus. Etter alt jeg har lest om lupus på nettet i løpet av helgen har jeg slått meg til ro med at det må ha skjedd en feil et sted. Det er en ganske sjelden sykdom så jeg kan ikke skjønne at jeg plutselig skal ha fått det. Dermed er jeg egentlig ganske rolig mens jeg sitter og venter på å bli ropt opp i Drammen. Jeg gleder meg til at timen er overstått og at jeg kan fortelle familien at prøvene viser noe annet, og at vi slapp med skrekken. 
 
Overbevisningen om at dette må være en feil er så sterk at når legen forteller at det ikke er noen tvil om at dette er Lupus så knekker jeg sammen og begynner å gråte. Hun finner frem papir jeg kan tørke tårene med mens hun viser meg prøveresultatene.  Det er ganske tydelig utslag på en rekke antistoffer, og noen av de er ganske spesifikke for lupus  Med alle de andre symptomene oppfyller jeg så mange av kriteriene at det er liten tvil om at det er lupus forklarer hun.  Jeg prøver å samle meg og få med meg alt som blir sagt, men innvendig er det kaos. Ordene om at de fleste med lupus lever lange, normale liv blir hengende litt i utkanten mens legen fortsetter undersøkelsen. Hun ser på leddene mine, munnsåret, titter i hodebunnen og spør om håravfallet og soleksemet fra i høst. Det kjennes etter hevelse i anklene og huden inspiseres for eutslett. Hun lytter på lunger og hjertet og spør om stikkingen i brystet. 
 
Alle disse symptomene, og jeg har bortforklart dem alle sammen. Så mange signaler som kroppen har forsøkt å gi meg om at noe er galt, og jeg har ikke lyttet. Jeg har jo ikke trodd jeg har vært syk, jeg skulle jo bli gravid! Når jeg spør om når jeg kan forsøke å bli gravid igjen må hun finne frem mer papir. Sykdommen må ha vært inaktiv eller i ro i minst 6 månender før jeg i det hele tatt kan tenke på å bli gravid. Det nytter ikke holde tårene tilbake når jeg innser at det ikke blir noe nytt forsøk før tidligst til høsten igjen. Da vil jeg være 38, og nærme meg 39.. På et øyeblikk er alle planene lagt i grus og fremtiden ser plutselig helt annerledes ut enn den gjorde for bare noen dager siden. 
 
Men legen er mer bekymret for nyrene enn graviditetsplanene mine. Det er protein og blod i urinen, noe som tyder på at nyrene mine er påvirket. Hun har snakket med nyrelegen som anbefaler at det tas  nyrebiopsi for å kartlegge hvor mye nyrene er blitt påvirket og jeg skal legges inn for dette dagen etter.