Høste det man sår og fermenteringskjøret går

Denne tiden er så fin. Hver sesong har virkelig sin egen sjarm og nå er det tid for å nyte høstens gaver. Tidligere denne uken plukket jeg noen av dem opp av jorda. Det er omtrent 5 måneder siden jeg sto med vårsola i nakken og satte frø og knoller i bakken. Nå har de spiret og vokst seg til små og noen litt rare rotgrønnsaker som snart blir å finne i deilige høstgryter og supper.  Som denne gulasjen jeg akkurat har lagt min elsk på eller jordskokksuppe som jeg skal ha nå i dag. Det er noe vanvittig tilfredsstillende over å lage mat med akkurat disse grønnsakene. Jeg vet akkurat hvor de kommer fra og hva de har vært utsatt for, eller kanskje enda viktigere hva de ikke har vært utsatt for. 
​
Selv om denne uken ikke har minnet mye om høst, så ligger det en liten påminnelse i lufta  om at den kalde tiden er rett rundt hjørnet. Kvelden kommer tidligere og stearinlysene tennes raskere. Ullgensere, skjerf og strømpebukser ligger allerede litt mer tilgjengelig i skapet. Tanken på å krølle seg sammen under et ullteppe med en god bok mens det regner høylytt utenfor, begynner å høres fristende ut. Akkurat det å krølle seg sammen under et teppe og sove litt er det som frister aller mest når kommer hjem fra jobb om dagen. Men tror det bare er  den ganske normale ettermiddagsknekken og ikke lupus relatert. Jeg tok nye blodprøver på mandag, og det er nå gått 4 dager uten at jeg har hørt noe. Så da er det trygt å anta at det ikke var noe spesielt med blodprøvene. No news is god news!

En effektiv kur mot ettermiddagsknekken er alle disse oppskriftene jeg vil forsøke. Man kan kanskje si at jeg er litt på fermenteringskjøret. Med vekslende hell. Jeg må ærlig talt innrømme jeg er litt smånervøs når det skal smakes innimellom. Har det sneket seg med noen ulumskheter underveis?  Det har definitivt sneket seg inn noe i gulrøttene som står der. Kålroten ser heller ikke helt bra ut! Kan det være steinene jeg har lagt oppå? Hele avlingen med selvdyrkede agurker som skulle bli suragurker endte i søpla. Noen luringer fløt til toppen av glasset mens jeg var borte og skapte et stort lokk med hvit mugg. Surkål, solkål og kimchi  derimot fikk jeg til og smaker godt. Rødløken er snart spist opp så den var definitivt vellykket. Så det er jo noen lyspunkter, som dette fermenterte bokhvetebrødet. Deigen lukter helt grusomt, men det blir altså til et så fantastisk godt brød. Jeg kan ikke vente til det kommer nystekt ut av ovnen og smøre på en stor dose sjokoladepålegg. Og så skal jeg krype under det ullteppe med en bok!