Impuls etappe

Værgudene har forbarmet seg over den store løpsfesten og solen skinner fra blå himmel i Hønefoss. Det er helgen etter skolestart og klart for en av årets store happeninger i Hønefoss, nemlig Ringeriksmaraton. Selv om det heter maraton er det maraton stafetten som er hovedattraksjonen og gatene fylles av små og store løpere i alle former og fasonger.  Jeg sitter i sofaen med en kaffekopp og et startnummer i hånda. I går ettermiddag ble jeg nemlig spurt om å hoppe inn og ta en etappe som var blitt tom. Etter overraskende kort betenkningstid svarte jeg ja. Rett og slett fordi jeg hadde lyst. Selv om jeg nesten ikke har løpt i år, hadde jeg lyst å være med på løpsfesten. Kjenne på og være en del av stemningen som preger bybildet i Hønefoss akkurat i dag. 

​Det er så lett å henge seg opp i tanker om hvilken form man er i. Selv i sammenhenger som dette, hvor det sosiale og løpsglede er det viktigste, så er det så fort gjort å legge begrensninger på seg selv. Tenke, «jeg er ikke rask nok, ikke i god nok form».  Som regel kommer sånne tanker fra det usikre egoet. I hodet har jeg for eksempel alltid vært en person som løper 5 km på ca en halvtime. Selv om det er lenge siden det var en realitet så lever denne versjonen av meg fortsatt i mitt hode. Når jeg i dag potensielt  vil få dette grundig motbevist, stritter egoet i mot og leter etter unnskyldninger. Det er så godt å endelig ha kommet dit at man kan gi sitt eget ego fingeren og heller akseptere hvor man er.  Glede meg over at jeg faktisk kan si ja sånn på impuls, selv om jeg kanskje ender opp med å måtte gå deler av etappen.  Det er faktisk ikke alle forunt å ha muligheten og en kropp som fungerer!