Kjenne sin begrensning

Skyene leker seg rundt Smørstabbtindene denne dagen, men i det vi nærmer oss toppen av Storebjørn trekker de seg til side og solen titter ned på oss. Vi har tatt av oss skiene og går på beina de siste høydemeterne. Jeg puster litt tungt og kjenner hjerte slå litt ekstra mens føttene jobber seg oppover snøen. Til slutt står også jeg på topp-platået sammen med turfølget. Det er en strålende turdag, men vi har truffet en liten luke i folkevandringen til Storebjørn og har for øyeblikket toppen nesten for oss selv.  Å stå her oppe igjen føles som en offisiell friskmelding av turformen.  Pulsen senker seg og jeg trekker inn synet av Jotunheimens hvitkledde topper mot blå himmel. Blikket dras bort mot nabotoppen Veslebjørn. Det ligger en ide i luften om at vi skal få med oss den etterpå. Tanken er fristende. En tur opp Veslebjørn vil si en ny 2000 meters topp i belte, og en ny Smørstabbtind som kan "hukes" av.  Men kroppen er sliten og i morgen venter en ny turdag som jeg ikke vil gå glipp av.

Det er ikke farlig å være aktiv og bli sliten når man har lupus. Fysisk aktivitet og trening er sterkt oppfordret siden sykdommen medfører at man er litt mer utsatt for hjerte- og karsykdommer, Aktivitet som styrker hjerte og lunger er med andre ord veldig positivt. Kondisjonstrening skal også være positivt for å motvirke den berømte fatiguen som jeg har hørt så mye om, men ikke kjent på kroppen selv. Jeg håper jo at jeg ved å holde aktivitetsnivået oppe kan holde den på avstand en stund til. Det er anbefalt at man bygger opp formen gradvis. Å kjøre på for hardt, for intensivt, for raskt kan potensielt føre til oppbluss av symptomene. Det er dette som ligger på vektskålen når Veslebjørn ligger der borte og roper:  «Kom igjen! Du kan jo ikke være noe dårligere enn resten av turfølget! Du er vel ikke svak?» 

Men orker jeg egentlig å gå opp på Veslebjørn i dag? Kommer jeg til å kjøre meg litt for langt ned hvis jeg gjør det?  Tankene veies opp mot seieren ved å få en ny topp i samlingen. Til slutt lander jeg på at jeg sier meg fornøyd. Vi blir enige om at jeg rigger meg til og tar en liten rast i solveggen mens resten av turfølget går opp på Veslebjørn. En time, to kaffekopper og en daimrull senere dukker de opp slitne og fornøyde ved rasteplassen min. Og selv om jeg kjenner på et ørlite nederlag over å måtte stå over, så føles beina friske og fine for nedturen. Veslebjørn ligger der til senere også, og i det jeg suser nedover den deilige snøen på Leirbrean, konstaterer jeg med et frydefullt hvin at det var helt rett og porsjonere energien på denne måten i dag. 

Kilder:
​Lupus Org UK https://www.lupusuk.org.uk/lupus-and-exercise/