Kronisk syk og singel med barneønske?

Å bestemme seg for å bli mamma på egenhånd er ingen enkel eller lettvint avgjørelse. Du må rett og lett vurdere om det er noe du ønsker og klarer å gjøre alene. Selv om man har et stort og godt nettverk rundt seg så må man være rustet for å gjøre jobben. Det vanskeligste og såreste er kanskje å gi slipp på familiedrømmen og innse at livet tok en annen vending enn du innerst inne hadde sett for deg. Da jeg i fjor satte i gang forsøkene hadde jeg tatt mange runder med meg selv før jeg til slutt landet godt i avgjørelsen.  Siden det er et aktivt og bevisst valg om å gjøre det alene, så skylder jeg det ufødte barnet og ha tenkt gjennom og gjort meg noen tanker rundt problemstillingene som vil komme. Barnet vil jo kun få meg som forelder og blir automatisk mer sårbart hvis det skulle skje meg noe. Eller verre, hvis det viser seg at jeg er en dårlig mor. Noen vil mene at jeg er en egoist som frarøver barnet en far. Men for dette fremtidige barnet vil jo alternativet være å ikke eksistere i det hele tatt.  
 
Det er mange scenarioer i hodet i løpet av en sånn tankeprosess. Både av psykologisk og mer praktisk karakter. Hvordan er det for en gutt og vokse opp uten en pappa? Hvem skal lære han hvordan det er å være mann? Hva med en jente som vokser opp uten en pappa? Hvem skal være hennes rollemodell for hvordan en mann oppfører seg?  Påfører jeg barnet usynlige sårbarheter senere i livet?  Takler jeg det økonomisk? Hvem skal jeg sparre med om oppdragelse? Hvem rundt meg tør å si fra hvis jeg gjør noe feil eller uheldig? Når og hvordan forteller jeg donorhistorien? Dette er bare noen av spørsmålene som surrer gjennom hodet og krever et svar eller en vurdering. Heldigvis har jeg gode mennesker i livet mitt jeg kan sparre med. Alt fra de små praktiske spørsmålene til de store filosofiske. Da jeg ble syk ble det tilført et ekstra lag med spørsmål rundt helse. Hvor syk kommer jeg til å bli og hvor stor er sjansen for at barnet plutselig blir foreldreløst? Hva hvis sykdommen blusser opp i barseltiden? Vil jeg bli mer sliten enn andre småbarnsmødre? Hvordan vil det fungere å gå på immundempende medisiner når barnet begynner i barnehagen og drar med seg masse bakterier hjem?

Til syvende og sist blir mange av spørsmålene stående åpne. Det er umulig å spå fremtiden og hvordan den vil se ut. Den som er frisk kan plutselig bli syk, det har jeg jo selv akkurat erfart. De som har hus, partner og alt på stell kan plutselig miste alt. Å tro at man kan ha full kontroll på hver minste detalj og en plan for alt her i livet er en illusjon. Vi kan alltids forsøke å ta forhåndsregler der det er hensiktsmessig for oss. For min del er det å lytte til legen når det gjelder tidspunkt for graviditet. Ta egne og bevisste valg til mat, fysisk aktivitet, hvile og jobb. Finne balansen og en hverdag jeg kan trives i. Min fremtid er like usikker som alle andre sin, verken mer eller mindre. Det eneste valget jeg egentlig har er å flyte med etterhvert som livet utfolder seg. Jeg håper det blir langt, friskt og inkluderer barn. 

Ferdiggrunnet, ferdiggrublet og klar for en mer fargerik tilværelse!