Luke ugress og energityver

Jorda kjennes fuktig og klistrer seg mot buksa mens jeg ligger på alle fire foran jordskokkbedet. Små, grønne blader spirer opp over hele bedet. Det er litt over en uke siden jeg var her sist og luket vekk de samme grønne bladene, men her er de altså tilbake igjen. Flittige, hanskekledte fingre smyger seg forsiktig ned i jorden og prøver lirke de opp med rota. Ønsker at mest mulig av energien skal gå til jordskokk-knollene slik at de vokser seg sterke og kan ta mer plass. 

Litt sånn er det med den mentale energien også. Hvis man lar det mentale ugresset få vokse blir det mindre energi til resten. Ofte dreier det seg jo om bagateller også. Som denne uken for eksempel hvor jeg har brukt uforholdsmessig mye tid på å irritere meg over et brev som kom i postkassen. I det store bildet er det ikke verdens undergang at styret har bestemt seg for å fjerne det nybygde blomsterbedet mitt. Men det irriterer meg. Det å irritere seg trenger ikke nødvendigvis være bare unyttig. Det gjorde nytten sin i den grad det fikk meg til å sette meg ned og skrive et forslag til generalforsamlingen, men når det var gjort skulle jeg bare sluppet tanken inntil videre. I stedet har jeg gnagd litt til på irritasjonen hver gang jeg kommer på dette brevet. Så inntil videre får jeg gjøre som med de små grønne bladene, forsøke luke vekk irritasjonen ved å gjemme brevet i skuffen. 

Noe ugress krever litt mer arbeid, sånn som løvetannen. Da holder det ikke å pirke litt i jorda. Der sitter rota dypt, og som regel får man ikke med hele. Samme hvor dypt man graver og hvor hardt man haler i den, så sitter det alltid igjen en liten rest. En liten rest som plutselig har vokst seg stor igjen og dukker opp på feil tid og sted. Som frykten over å kanskje ikke kunne bli mamma. Det er en løvetann jeg har jobbet mye med, og begynner endelig nærme meg enden av rota.  All verdens grubling, sinne, tårer og ønsketenking vil til syvende og sist ikke påvirke utfallet. Og sånn er det vel ofte med en del av de tingene som man lar ta plass.  

Noen klarer å se løvetannen som mer enn bare ugress, som noe spiselig. Den smaker visstnok godt også. Kanskje man må gjøre det samme med den mentale løvetannen også, gjøre worst case scenario mest mulig spiselig..