LUnkne følelser og lønningspils

November har vært lunken så langt, med unntak av noen morgener med frosne vinduer. November er generelt en litt lunken måned. Fanget mellom dristige, frekke oktober og prangende, nellik duftende desember ligger denne grå, unnselige måneden. I går fant jeg igjen et gammelt brev. Et brev skrevet til en gammel forelskelse, det er alt annet en lunkent. Brevet dro meg tilbake til minnet om relasjonen som aldri ble noe mer enn et håp om kjærlighet. Det er  litt ubehagelig å bli minnet på følelsesregistret, det sitter fortsatt lett tilgjengelig under huden. Den dyptfølte hengivenheten som erstattes med desperasjon og bunnløs sorg når avvisningen er et faktum. Ydmykelsen av å innse at man kun var en blodfattig ventepause, litt som november. De patetiske forsøkene på å klamre seg fast. Klamre seg fast til en illusjon om noe som aldri var.  Hvorfor gjør vi det? Klamrer oss fast til de menneskene som bekrefter det vi frykter aller mest? At vi ikke er bra nok som vi er, at vi mangler noe? Hvorfor er det så lett å dedikere så mye av energien og varmen sin til noen som er lunkne, kalde eller likegyldig? Hva prøver man å bevise? Hvis jeg bare gir litt mer av meg selv, forsøker å være litt bedre, litt flottere, litt snillere, da vil de til slutt synes jeg er god nok. Det hele er ganske trist å erindre i etterkant.  Jeg har skrevet flere slike brev. Noen sendte jeg, de fleste ikke, andre brant jeg. For hver sterke følelse, en ny lærepenge. Eller kanskje er det egentlig den samme lærepengen om igjen, bare med nytt ansikt. En lærepenge om at man fortjener bedre. Man fortjener mer enn halvhjertet og lunkent. Forhåpentligvis lærer jeg snart.  
​
Det er i relasjon med andre at vi opplever og finner oss selv. Vi påvirkes av de vi omgir oss med og nesten umerkelig farger de oss, setter igjen merker og arr i skinnet. Det er vel kanskje også derfor vi  føler på ubehag når vi må gi slipp. For i det vi gir slipp forsvinner en liten bit av oss som de tok med seg. Noen merker og menneskene som etterlot dem blekner og kanskje til og med forsvinner litt når det gamle skinnet slipper og erstattes med et nytt. Merker og arr du trodde aldri ville helbredes er plutselig helt borte. Andre derimot har preget deg dypere enn du var klar over og vil aldri forsvinne helt. Noen har dreid deg i en ny retning, vekket en ny interesse eller egenskap. En egenskap du oppdaget i deg selv. En egenskap du tok til deg og gjorde til din egen. Det er en fin erfaring å ha i bakhodet når livet slynger deg videre i en ny retning, mot en ny lærepenge. For du vet at det vil tilføre deg noe nytt, noe du ikke vet om deg selv ennå. ​

Store tanker å ha i hodet på en helt vanlig fredag. Eller ikke helt vanlig fredag, det er lønningsdag og i dag skal jeg faktisk være med å ta en lønningspils. Med det moduset her blir det ratt løst noen verdensproblemer også. God helg!
​