Mindfulness og mestring i klatrehallen

Jeg fyller munnen med vann, og skyller litt rundt. Har lest at når man er nervøs så blir munnen tørr og hjernen får forsterket følelsen av å være nervøs. Å fukte munnen er derfor et triks for å forsøke lure hjernen til å tro at den ikke er nervøs, for munnen er jo fuktig. Til å være så smart, så er den ganske dum innimellom også. Jeg tar et pust dypt ned i magen og gir meg i kast med de små gule takene. Fingrene finner feste, og føttene skyver kroppen oppover. 1 klipp, 2 klipp, 3 klipp. Hjertet dunker litt ekstra i brystet. Jeg puster dypt inn igjen og fortsetter. 4 klipp. Det var på det 5. klippet jeg måtte jukse litt sist. Bruke en av de grønne takene, men det skal jeg ikke denne gangen. Munnen er blitt litt tørr igjen. Forsøker å fukte den og puster rolig inn igjen med magen. 5 klipp. Jubler litt for meg selv. Oppmuntrende tilrop nedenfra driver meg videre. Flytt for flytt oppover. 6 klipp, 7 klipp.

Ruten er kjent, jeg går den veldig greit på topptau, men akkurat nå går jeg den på led. 
Å gå på led vil si at man ikke er festet i toppen av veggen, men henger opp tauet i karabiner etterhvert som man går oppover. Det er tyngre og et eventuelt fall kan bli litt lenger. Det føles derfor litt mer mentalt krevende, men til gjengjeld er mestringsfølelsen større. Som med så mye annet så sitter det hele i hodet. Hvis hodet stritter i mot, så følger kroppen etter. Bevegelsene blir ikke så lette og myke. Nervøsiteten spiser opp kreftene i armer og ben. Selv om jeg vet at det er trygt om jeg skulle falle så stritter hodet ofte i mot når jeg går på led. Men ikke i dag. I dag spiller hodet på lag. 

3 klipp til, så toppankeret. Nå er du rå Lisa! Pulsen går raskere, fingrene føles svette og litt slitne. Kalk, drysser nedover som snø. De siste takene er litt mindre, men nå har jeg fått los, jeg skal opp. 8 klipp, 9 klipp, 10 klipp. Nå gjenstår bare den siste, den jeg må gutse litt på. Jeg dobbeltsjekker litt nervøst at fingrene har godt tak. 3 pust før jeg flytter foten og går for det. Fingrene finner siste taket, men i det jeg skal fullføre helt opp glipper det. Et halvlangt øyeblikk er jeg i luften før bena treffer veggen litt lenger ned. Så nære!!! En deilig blanding av adrenalin og stolthet jager gjennom kroppen i det jeg titter ned på venninnen min som holder livet mitt trygt og kontrollert i hendene sine. Nå var jeg sykt god!!

Det er i klatrehallen jeg finner min favoritt form for mindfullness. Tanker og bekymringer blir lagt til side for en stund og man er bare helt til stede.  Hodet blir tømt og fokuset er kun rettet mot det man driver med. Særlig når man trøkker til litt ekstra og går litt lenger ut av komfortsonen enn man vanligvis gjør. Slik jeg har gjort denne uka. Etter en sånn økt så går jeg ut igjen med en følelse av å være ustoppelig.  Klar til å takle hva enn som kommer min vei. Det er rett og slett påfyll av mental styrke og selvtillit.  Den ubeskrivelig deilige følelsen jeg går ut med denne fredags ettermiddagen unner jeg alle å kjenne på.