Mørkredd?

Det er noe hypnotisk med bål. Lyden av de knitrende flammene og det flakkende varme lyset som blir sterkere etterhvert som mørket pakker seg tettere. Siste rest av dagslyset er i ferd å slukne og en venninne som har holdt meg selskap noen timer, er på tur hjem igjen. Med unntak av et par på andre siden av tjernet sitter jeg alene ved vannkanten og hviler blikket i flammene.  Bak meg henger hengekøya hvor soveposen er klargjort. Når jeg får spørsmål om jeg synes det er skummelt å sove alene ute så er svaret alltid nei. Jeg har vært en del alene på tur og det plager meg ikke å sove alene ute, enten det er i skogen eller på fjellet. Derfor føles det litt pussig at jeg i kveld plutselig føler på en liten nervøsitet i det mørket senker seg rundt meg. Skrekkfilmer holder jeg på en armlengdes avstand og minner om de jeg har sett skyver jeg som oftest elegant unna. Men i kveld føles det som de ligger veldig tilgjengelig under huden. Etterhvert begynner stjernene og dukke opp på himmelen som er i ferd med å bli mørkeblå. Skogen er nå blitt svarte skygger, men det er nok lys igjen til at trærne kan speile seg i vannflaten. Det er nydelig å se på! Samtidig så kan jeg, litt flaut konstatere at ja i kveld føler jeg faktisk litt ekstra på mørket. I kveld får jeg altså en påminnelse i å være mørkredd. 

Det er en bitte liten nerve der som ikke vil slippe helt. Jeg begynner å pakke meg inn i soveposen i køya. Et flash fra «Blair witch project» sveiper over netthinnen før jeg skyver det bryskt unna. Ikke nå! Det ligger en seter ikke så langt unna tjernet. Tanker om at det kanskje spøker der vaker under overflaten. Hodet er i ferd med å skremme seg opp. Fantasiene sitter løsere og løsere. Nervøsiteten begynner å sitre svakt, men merkbart i kroppen. Forteller meg selv at nå er hodet på ville veier. Det finnes ikke spøkelser. Dekningen er sporadisk, men jeg forsøker å avlede meg selv med telefonen, tenke på noe annet.  Det kommer en spøk om at så lenge jeg ikke er i nærheten av Retthellasetra så går det bra. Kroppen stivner helt. Det er jo der jeg ligger! Det må være en spøk? Tårene presser på bak øyelokket. Føler meg tåpelig, men trangen til å pakke sammen og reise kommer plutselig og overveldende. Jeg sitter oppreist i køya nå med vidåpne øyne, mens adrenalinpumpen er i ferd med å skru seg på. Vær så snill si det er en spøk! Det viser seg å være en spøk.  Jeg tar noen dype pust med magen og legger meg ned igjen, fortsatt litt på vakt. Forteller meg selv at den oppjagede følelsen skyldes kjemien i kroppen og den vil snart roe seg. Som med andre mørke tanker og følelser man opplever, så slipper også mørkeredsel taket. Det blir ingen heseblesende flukt hjem gjennom skogen med nisser og skrømt i hælene. Jeg faller til ro og får til slutt sove. Det er ikke noe som lusker rundt vannet og i skogen. Den skumleste huldra her er faktisk meg. Selv huldra har lov å være mørkredd noen ganger.   
​