Otrivelle og Ambivalens

Kveldene er blitt merkbart mørkere, så når jeg henter Otrivelle sprøyten ut fra kjøleskapet denne søndagskvelden ligger skumringen utenfor kjøkkenvinduet. Det er tid for å sette et punktum på denne litt rare og annerledes uken. I morgen er det nemlig tid for inseminasjon. Etter 4 dager med Letrozol, gikk jeg over til  sprøyter, Fostimon Set 75 som jeg har satt nå i 4 dager. Disse sprøytene inneholder hormonet FSH og er faktisk fremstilt fra urin fra mennesker. Av fysiske bivirkinger har jeg kanskje aller mest vært litt uggen og småkvalm. Jeg har merket lite til hetetokter og ekstra svette. Følelsesmessig har jeg kjent mest på følelsen av å være litt nedstemt. Men det er mye følelser i sving denne uken så det er vanskelig å skille snørr fra barter. Den mest påtrengende følelsen i kveld er ambivalens. Selv ikke en dag ute i klatreveggen kunne kurere denne følelsen som ligger  litt under overflaten og som jeg ikke helt har fått taket på.  Ambivalensen til det hele er den følelsen det er vanskeligst å snakke om. Man vil liksom ikke innrømme at man også kjenner på tvil. For når man først setter ut på denne ferden om å bli alenemor føles det som det ligger en forventning fra omverdenen at man skal være 100% på sikker. Det er så mye lettere å ta på «100% sikker masken», fremfor å slippe frem følelsene om tvil. For selv nå, kjenner jeg på tvil. Tvil om jeg gjør det rette. Men blir man noen gang 100% sikker på noe? Det at jeg kjenner på tvil betyr kanskje at flere i min situasjon antageligvis også  kjente på tvil?

På en måte er jeg litt glad for at jeg ble satt på feil behandling. Da jeg kom inn til ultralyd fredag viste det seg nemlig at jeg er blitt satt hormonstimulering ment for inseminasjon og ikke IVF. Med tanke på alder og AMH prøven min virket legen lite håpefull til at det hadde blitt stimulert frem noen folikler som egnet seg for inseminasjon og så mest sannsynlig alternativ var å avbryte for å starte neste syklus. Men under ultralyden dukket det opp en snasen folikkel i riktig størrelse på skjermen. Hah.. fader heller jeg er ikke vissen og utgått helt enda! Dermed ble det avtalt eggløsnings sprøyte og klokkeslett for inseminasjon på Rikshospitalet. 

Dermed får jeg strengt tatt to forsøk. For hvis inseminasjonen ikke funker får jeg fortsatt et IVF forsøk. I hodet hadde jeg slått meg til ro med å ikke bli mamma hvis dette forsøket ikke fungerte, men nå ligger jo det jo et 2. forsøk på bordet. Det er omtrent akkurat 2 år siden jeg reiste til København første gang. I 2 år har dette alenemor prosjektet ligget i bakgrunnen. Selv om jeg har vært flink til å skyve det til siden i ventetiden, så ligger det alltid der i bakgrunnen.  Besøke søsteren på Bali? Planlegge klatre- eller skiferie med en venninne? Hmm.. men det kan jo hende jeg er blitt gravid da. Hele tiden dette forbeholdet som fortsatt bare er en teoretisk mulighet og ikke en realitet. Hvor lenge skal man oppholde seg i vakuumet? Når skal man sette strek og vende seg til tanken om at livet ble som det ble? Jeg har jo egentlig ikke hatt så mange forsøk, så det er for tidlig å si at det ikke vil gå. Men i hodet har denne perioden pågått lenge og tatt opp så mye tid og tankekapasitet.  Hvis inseminasjonen ikke fungerer er en del av meg er klar for å slippe det hele og begynne venne meg til tanken på et annet liv. Men, aller først er det altså tid for inseminasjon. For alt jeg vet kan det faktisk hende det blir full klaff denne gangen.