Prednisolone og PMS

Jeg gråter mer enn jeg liker å innrømme. De kommer i dype, kraftige bølger disse mørke tankene. Om det er en bivirkning fra kortisonen eller en slags sorgreaksjon vet jeg ikke. I dag trappet jeg ned kortisondosen en nytt trinn og jeg føler meg skikkelig uggen. Huden i ansiktet får et spesielt gulaktig skjær og håret ser dødt ut. Jeg klarte ikke være på jobb mange timene før jeg måtte hjem igjen. Orker ikke tanken på mat, orker ikke noen ting, vil bare sove. Men de mørke tankene holder meg våken og jeg blir liggende å hulke og gråte på sofaen. Forsøker å strikke litt, mens jeg hulker og gråter. Setter på en vaskemaskin mens jeg hulker og gråter høyt for meg selv. Når jeg møter mitt eget speilbilde hulker jeg enda høyere over hvordan jeg ser ut, og selv om jeg føler meg som en idiot som går rundt og gråter høylytt for seg selv, så klarer jeg ikke stoppe. 

Det er en utømmelig kilde av triste tanker som spinnes om og om igjen. I en spesielt dramatisk tankeloop kaster jeg meg på sengen. Ganske tetralsk, men jeg klarer ikke la være å trykke på alle knappene jeg vet gjør vondt. Velter meg i selvmedlidenhet mens tårene fortsetter å trille. Putetrekket rekker bli grisete av mascara før det til slutt stopper opp.

Litt senere samme dag skal jeg få noe av forklaringen når jeg ser i kalenderen at "Tante Rød" kommer til å melde sin ankomst i morgen. Å trappe ned prednisolon i kombinasjon med pms er med andre ord ingen høydare..